Martin Bekkelund

I sommer har vi tatt i mot to nykommere her i huset. Børre og Benny er to chinchillaer som ble levert til avliving på dyreklinikken hvor Elisabeth jobber. Normalt sett forsøker de å omplassere dyr før eventuell avliving, men det var ingen som ville ha to søte chinchillaer. Derfor tok vi Børre og Benny i egne hender og de har nå fått et godt liv hjemme hos oss.

I denne anledning er det passende å si noen ord til deg som har lyst på husdyr, enten det er hund, katt, chinchilla eller et annet kjæledyr. På dyreklinikker og andre omplasseringsanstalter landet rundt sitter det mange dyr som har blitt forlatt av eieren, fordi det ikke lenger passer å ha dyr. Ta en tur innom nærmeste omplasseringsanstalt og se om du kan bringe ny glede inn i et trist dyrehjerte. Elisabeth forteller at omplasserte dyr ofte er mer hengivne enn andre dyr.

I tillegg bør du tenke deg godt om før du skaffer deg et kjæledyr, slik at du slipper å kvitte deg med det når det ikke er like stas lenger. Dyreklinikker opplever økt pågang av dyr som skal avlives eller omplasseres før sommerferien, da dyrepass ikke harmonerer med sydenferie. Det finner jeg provoserende. Dyr er ikke ting, men har rett til et verdig liv akkurat som deg og meg.

Jeg hater ordet blogging! Greit å få sagt det med en gang, så vet du hvor du har meg i forhold til dette overhypede begrepet. Jeg klarer egentlig ikke å sette fingeren på hvorfor jeg misliker dette ordet, men jeg tror det kommer av at det er så sabla trendy å ha en blogg, derfor kaller jeg det som oftest weblogg. På eget nettsted kaller jeg det derimot blogg. Hvor ironisk er ikke det?

På tross av dette elsker jeg derimot å lese weblogger, nettopp fordi de gir en enkeltpersons opplevelse av, eller mening om et spesielt produkt eller emne, uten å være underlagt redaksjonelle retningslinjer. Selv om jeg skriver politiske innlegg selv, unngår jeg politisk fokuserte weblogger fordi det er like mange meninger som folk, samt at diskusjonene som regel tar avsted i en uendelig og uoversiktlig rekke (ufine) kommentarer. Ender jeg opp i en slik debatt lar jeg meg ofte rive med i en retning jeg selv ikke liker.

Jeg legger merke til at mesteparten av webloggene jeg leser er weblogger med en gjennomsiktig lesermengde. Med det mener jeg en weblogg hvor antallet kommentarer som oftest er overkommelig å lese igjennom, i stedet for flere hundre kommentarer til hvert innlegg.

Webloggens samfunnsbetydning

Jeg ser med interesse og forundring på diskusjoner rundt webloggens samfunnsmessige betydning. I skrivende stund ser jeg ikke for meg at gjennomsnittswebloggen er av nevneverdig samfunnsmessig betydning, annet enn at den kan være et middel for ytringsfriheten. Ikke at weblogger bidrar til økt ytringsfrihet, men at det er enklere å formidle sine tanker og meninger i usensurert form. Jeg kan selvfølgelig ha oversett et vesentlig poeng eller to, og setter i så fall pris på din mening som en kommentar.

Det skal imidlertid bli spennende å se hvordan weblogger utvikler seg over tid. I løpet av de siste årene har vi sett at weblogger blir integrert som en del av nyhetsbildet og at tabloidene presenterer utvalgte artikler fra weblogger på deres nettsteder.

Hvorfor blogger jeg?

La det være sagt med en gang: Jeg blogger ikke for noen andre enn meg selv. At jeg har faste lesere som kommenterer det jeg skriver syntes jeg er et stort, hyggelig kompliment, men det jeg blogger ikke for et bestemt publikum. Å være kreativ for å tekkes en publikumsmasse tror jeg ikke jeg hadde trivdes med over tid. Jeg blogger altså ikke i et forsøk på å være noe eller noen jeg ikke er. Tvert imot, jeg blogger for å uttrykke hvem jeg egentlig er og hva jeg representerer.

For meg er webloggen på bekkelund.net et redskap for å samle, strukturere og uttrykke meninger og erfaringer, enten det er om produkter jeg har kjøpt, faglige spørsmål eller andre tanker som opptar meg i øyeblikket. Kall det gjerne et tankearkiv, hvor jeg kan bla tilbake og finne det jeg selv anser som velskrevne ord om mine tanker om et gitt tema.

Noen velger å melde seg inn i et politisk parti, men ettersom det ikke finnes et politisk parti som ivaretar mine meninger, finner jeg det like greit å spytte ut noen politiske tanker her innimellom. Her er jeg som nevnt ikke opptatt av å være noe annet enn det jeg er, eller å mene noe om saker jeg ikke har forutsetning for å mene noe om. I enkelte åndselitewannabe-kretser forventes det at man skal ha meninger om konflikten i Midtøsten eller foretrukne temperaturer på franske rødviner. Slik er det heldigvis ikke i min omgangskrets, selv om de fleste jeg kjenner har klare meninger om så mangt, også konflikten i Midtøsten og foretrukne temperaturer på franske rødviner.

I Aftenposten kan man i dag lese om regjeringens forslag om å skattlegge fordelen ved fri parkering på jobben. Jeg kan forstå skattleggingen fra ett eneste synspunkt: det miljømessige. Dersom en slik skatt faktisk fører til redusert privatbilisme og dermed redusert utslipp er jeg for tiltaket. Det følger selvfølgelig noen forutsetninger med en slik beskatning:

1. Ved å innføre en slik skatt må prisen på kollektivtrafikken reduseres tilsvarende.
2. Kollektivtilbudet må bygges ut til å håndtere den antatt økte trafikken.
3. Kollektivtilbudet må være tilgjengelig der folk trenger det.

Hva skal skattebetalerne ha til gjengjeld?

Jeg har i en tidligere post beskrevet hvordan jeg opplever kollektivtilbudet i Oslo-området. Før ytterligere beskatning av privatbilismen innføres forventer jeg konkrete tiltak i kollektivtilbudet, både hva gjelder pris og tilgjengelighet. For ikke å skape ytterligere politikerforakt er regjeringen avhengig av disse tiltakene som en gulrot til de pendlende. Å henvise til partiprogrammer eller handlingsplaner er totalt uinteressant. Vi har hatt nok prat. Vi vil se handling. Nå!

Er beskatning løsningen?

Et naturlig spørsmål som reiser seg som følger av dette forslaget er om økt skatt er løsningen på alle problemer. I en hver situasjon hvor man ser et problem forsøker man å løse det med økte skatter eller avgifter. Et eksempel er priser på drivstoff og bompenger. I Oslo koster en liter diesel rundt 10,- kroner og bomringen rundt 20,- kroner. Allikevel er Drammensveien en sammenhengende kø fra Liertoppen til Oslo hver eneste morgen, og miljøproblemet er fortsatt ikke løst. Hvorfor ikke?

Svaret ligger nok en gang i at man ikke kan øke en skatt eller avgift og tro at problemet løser seg selv. Man må tilby et attraktivt alternativ. I det nevnte tilfellet, og tilfellet med parkeringsbeskatningen vil ikke økte skatter og avgifter løse noe som helst. Folk vil fortsatt ta bilen til jobb.

Løsningen?

Løsningen ligger i å tilby et så gunstig kollektivtilbud at folk ser store besparelser i å reise kollektivt, fremfor å kjøre privat. Tall fra egen husstand viser at kollektivtransporten kun har marginale forskjeller i pris, samt at det tar lengre tid og er mer usikkert enn bilen. Som omreisende konsulent er det åpenbart at jeg velger bilen, fremfor kollektivtransporten.

Hva nå?

Forslag til konkrete tiltak:

1. Bedre tilgjengelighet i og rundt de store byene. Du skal ha tilgang til kollektivtransport der du er og dit du skal.
2. Økt pålitelighet. Du skal være sikker på at kollektivtransporten går i henhold til ruteplanen.
3. Raskere. Det må være like raskt eller raskere å ta kollektivt.
4. Utbygging av veinettet. En stor del av kollektivtilbudet er avhengig av et godt veinett. I tillegg er det fortsatt en vesentlig del av befolkningen som er helt avhengig av å kunne bruke bilen uansett hvor godt kollektivtilbudet er. Økt kapasitet på veiene i kombinasjon med et uslåelig kollektivtilbud reduserer miljøproblemet. “Oslopakke 3″ er heldigvis lansert, så får vi se om det kommer noe videre konstruktivt.

Hvem tar regningen?

Jeg får ikke betalt for økonomiske utredninger. Ei heller er jeg politiker, men jeg foreslår at de folkevalgte bevilger seg noen av kronene som kommer inn i skatter og avgifter fra biltrafikken. Det er jo bevist at et fåtall av kronene går tilbake til utbedring av veinettet og kollektivtransporten. For ordens skyld vil jeg påpeke at jeg ikke nødvendigvis tror at økt bruk av oljefondet vil være riktig til formålet.