Martin Bekkelund

Hvis jeg mot all formodning skulle ende opp… du vet… der nede i kjelleren, har jeg gjort meg opp noen ganske klare tanker om hvordan det vil fortone seg.

For ikke lenge siden tilbrakte jeg hele fire timer på IKEA, og jeg innbiller meg at “den evige pinsel”, eller hva de nå kaller det, ikke er veldig ulikt. Hovedforskjellen vil sannsynligvis være at kassene og vannautomatene er fjernet, stikkflammer slikker opp langs veggene og lav barnegråt høres overalt. Vel, barnegråt hører man vel uansett.

Dette får meg til å tenke på de heldige sjeler som bor i områder uten IKEA. Men tror du de vet å verdsette fraværet til denne møbel- og interiørgiganten? Neida, underskriftskampanjer skal de ha, og folk kappes om å få en IKEA-butikk til sitt nærområde.

Sommeren har for lengst kommet til Østlandet, og Oslo ligger badet i sol og temperaturer midt på tjuetallet. Tross sol og varme, er det allikevel en del handleglade mennesker ute. En av disse er min samboer, som i dag opplever noe ganske spesielt, men som allikevel skjer mange av oss.

Min samboer befinner seg i en av de største klesbutikkene i Norge, hvor hun har plukket ut en god del varer, og er på vei mot kassen. Det er bare ett problem: Det finnes ingen kasse. Hun befinner seg altså i en diger butikk, hvor handlelystne mennesker kan plukke med seg klær, men ikke kan få betale. Skuffet og irritert legger hun fra seg klærne og forlater butikken, ganske sur over å ha brukt så mye tid på å plukke ut varer hun ikke kan kjøpe.

Problemstillingen er helt reell, og ikke engang veldig spesiell. Min samboer befinner seg i en nettbutikk.

Helt eksakt består problemet av at det ikke finnes en “Gå til kassen”-knapp hvis hun handler på sin egen PC. Utover dette har jeg ingen forklaring på hvorfor det ikke finnes et sted å avslutte salget.

Forståsegpåere vi sikkert hevde at småkjeksene ikke har tilgang til prosessoren, at ad-waren synes harddisken er slem, at nettbutikken ikke er venner med operativsystemet eller andre tekniske forutsetninger som ei handleglad jente i tjueårene glatt gir faen i.

Moralen i denne posten er at du som lager nettbutikk ikke skal legge hindre i veien for dine kunder. I hvert fall ikke uten å opplyse om det.

Torsdag 21.06 kunne man i Computerworld under overskriften «Global standard er en utopi», lese det som tilsynelatende er IT-gründer, konsulent og Aftenposten-spaltist Shazad Ranas personlige tanker om en global standard for dokumenter. Rana hevder at det er utopisk med en global, åpen standard for dokumentlagring.

Det eneste som gjør dette til en utopi for Shazad Rana, er at han får betalt av Microsoft for å ha denne meningen. Microsoft har siden februar betalt Shazad Rana per time for å misjonere Microsofts sak. Dette er en godt bevart hemmelighet, som verken Microsoft eller Shazad Rana snakker høyt om, og som heller ikke fremgår av torsdagens artikkel.

Shazad Rana hevder at det er Sun, IBM og Microsoft som setter premissene for dokumentstandarder. I et markedsorientert samfunn er det markedet, altså kundene, som setter premissene, ikke leverandørene. Slik bør det også være med dokumentstandarder.

Ingen er tjent med en proprietær, lukket standard som kontrolleres av én leverandør, hvor leverandøren selv står fritt til å endre standarden, eller betingelsene tilknyttet standarden. Microsoft legger i disse dager ned stor innsats i å promotere sitt dokumentformat, OOXML (Office Open XML), som et åpent format. Det er ingenting annet enn navnet som er åpent ved formatet, ettersom det er Microsoft som bestemmer hvordan standarden ser ut, hvem som kan få lov til å bidra til den, eller hvem som kan benytte den. OOXML er, og vil alltid være, et lukket, proprietært og leverandøreid format.

Shazad Rana engster seg også over prosessen rundt ISO-sertifiseringen av OOXML som dokumentformat, hvor han blant annet hevder at prosessen er for treg. Han har all grunn til å være engstelig, for Microsoft er smertelig klar over at ISO ikke tillater sertifisering av konkurrerende standarder, samt at ODF (Open Dokument Format) allerede er en sertifisert dokumentstandard. Rana fremhever også viktigheten av at ISO-prosessen gjennomføres på en ryddig måte. I så fall bør Rana og Microsoft først og fremst feie for egen dør. Via intens lobbyvirksomhet har Microsoft fått innvilget at godkjenning av OOXML skal gjennomføres i det som kalles en «Fast Track» hos ISO, det vil si en hurtigarbeidende komité som skal gjennomføre vurderingen i løpet av seks måneder. Enda mer spesielt er det at denne ISO-komiteen ledes av en Microsoft-ansatt. Microsoft forsøker altså å presse igjennom OOXML som en standard, før ISO eller resten av bransjen forstår hva som har skjedd.

Rana har imidlertid rett i at det pågår en intens politisk drakamp i begge retninger. På den ene siden står Microsoft og deres allierte, på den andre siden står uavhengige aktører, utviklere og leverandører av fri programvare.

Videre hevder Rana at ODF ikke er i stand til å ivareta de store mengder data som ligger lagret i Microsofts gamle dokumentformater, Word, Excel, PowerPoint, med flere. Den eneste årsaken som gir ham rett i dette, er Microsofts manglende evne til å kunne følge egne dokumentformater. Når ikke en gang Microsoft klarer å følge egne dokumentformater, kan man heller ikke forvente at en konvertering av denne informasjonen til andre formater blir en enkel oppgave. Rana forsøker altså å undergrave ODFs kvaliteter, med Microsofts mangel på sådan, som argumenter. Det er intet annet enn imponerende, og det er sannsynligvis også derfor Microsoft betaler Shazad Rana godt for jobben.

Det er svært viktig, og det kan ikke understrekes nok, at fremtidens dokumentstandarder blir åpne og leverandøruavhengige. Med en fri dokumentstandard risikerer man ikke endringer i lisensvilkårene, man risikerer ikke at leverandøren uten forvarsel endrer spesifikasjonen, det finnes ingen kostnader for å åpne, redigere eller lagre dokumenter, og man er juridisk sikret tilgang til egen informasjon for all fremtid.

Denne artikkelen er også publisert i Computerworld.