Nå har jeg kjørt Windows Vista Home Professional i noen dager mens jeg venter på det nye nettverkskortet mitt, og selv om mine erfaringer kanskje ikke er like ille som Arves, må jeg tilstå at erfaringene mine i beste fall kan kalles blandede….

På den ene siden er ofte disse medfølgende cdene delvis eller helt automatiserte, slik at man slipper å måtte sitte tilgjengelig under installasjonsprosessen. Noe som betyr raskere installasjonstid. På den andre siden medfølger det en rekke ekstraprogrammer som jeg aldri kommer til å få bruk for, noe som betyr at jeg må bruke en god del tid på å avinstallere disse.

Løsningen jeg har funnet som fungerer best er å lage en image-fil av den ferdige maskinens oppsett, slik at jeg aldri trenger å gjennomgå denne prosessen igjen (på denne maskinen). Slik blir det med andre ord minimalt mikk, og du vil kun trenge å tilpasse maskinen ferdig første gangen. Denne metoden benytter jeg forøvrig også med Ubuntu.

Ser at Mac blir nevnt i en kommentar her også, er ikke iLife bundlet med OS X for å få solgt litt mer…? Men Mac er ikke så gæærnt som mye annet. Mikk blir det jo også når man kase 1 av 2 printere når man blir Macbruker. Ikke det at jeg ville vurdert noe annet, det er ikke det jeg sier, men jeg må bare nevne dette.

Linux er fint der, i hvert fall RedHat, Debian og Ubuntu som jeg kjenner. Linux var bare mikk før, når det alltid var en driver som ikke virket. Nå har jeg stort sett bare hatt problemer med store oppløsninger på nye skjermer. Derfor holder jeg linux til servere, og eldre utstyr. Fungerer utmerket!

Det stemmer at det er maskinvareleverandørene som legger inn søppelet, men man får så vidt jeg vet ikke kjøpt maskin uten. I så fall er det en maskin helt uten OS, der du må kjøpe Windows i tillegg. Gjør du det må du likevel inn med masse drivere og programmer for å få en sikker, god løsning.

Forøvrig er det noe man kan skylde på Microsoft for også, blant annet elendig nedlastingshastighet på Microsoft Update, for ikke å snakke om reboots. Det er også mye jobb med å oppgradere programvare på Windows, ettersom du kun får Windows, Office og noen andre Microsoft-oppdateringer fra update-tjenesten. Alt annet må oppdateres utenom.

I Ubuntu og andre distribusjoner kjører du oppgradering en gang, starter på nytt (i verste fall), og er oppe på nyeste programvare som finnes på maskinen (så sant du da ikke har installert noe utenom pakkespeilene, noe jeg så og si aldri gjør).

Dette er litt satt på spissen selvsagt, for det finnes mye programvare og løsninger som ikke støtter Linux like godt. Derfor vil det alltid være maskiner hvor det rett og slett ikke fungerer. Velg maskinvare som støtter Linux, så skal det stort sett gå greit.

Dette ble en lang kommentar, men det er en ting til: Du trenger ikke å velge Ubuntu. Liker du ikke programmene som ligger der som standard, kan du velge en annen “mindre” distribusjon. Det er tusentalls å velge mellom (ikke nødvendigvis utelukkende positivt det heller forresten ).

Programvaren som derimot følger med de fleste Linux-distribusjoner er derimot gratis og som regel rettet mot reelle behov hos brukerne. I Ubuntu følger det eksempelvis med gratis kontorpakke, nettleser, e-post- og gruppevareklient, billedbehandler og multimediaavspillere, for å nevne noe.

De fleste Linux-distribusjoner har dessuten pakkebehandlere som gjør installering og avinstallering til en langt enklere jobb enn hva det er under Windows. Dessuten sprer ikke Linux-applikasjoner filer rundt omkring på harddisken, slik Windows-applikasjoner har til vane for å gjøre med sine DLL-filer.

Riktignok er det PC-produsentene som installerer den omtalte programvaren, men jeg har fortsatt ikke vært borti en PC som kommer uten, og da er det jo gjennomsnittet som blir standarden for opplevelsen.

For de som er interessert i Linux finnes det flere diskusjonsfora med svært oppegående mennesker, hvor man kan stille (dumme) spørsmål. Nyhetsgruppen no.it.os.unix.linux.diverse kan jeg varmt anbefale for de som bruker Usenet.