Er du der?
torsdag 12. mars 2009 • 27 kommentarer
Sett deg inn i følgende scenario: Du er en arbeidsgiver i IT-bransjen og skal ansette folk. Til en stilling har du fått to søkere, så du tar (som alle bevisste arbeidsgivere) Google fatt for å oppdrive mer bakgrunnsinformasjon. Her er hva du finner:
- Person A har profil på diverse sosiale nettsteder, blant annet Facebook, hvor vedkommende er merket på bilder fra diverse fester. I tillegg har Person A egen weblogg hvor det publiseres mye forskjellig.
- Person B finner du absolutt ingen informasjon om.
Hvem ansetter du?
Selvsagt er det i tillegg en lang rekke andre kriterier som spiller inn, men i 2009 ville jeg helt klart ansatt Person A.
I dag er det nærmest en forventning om at du er på nett, bokstavelig talt. Ikke fordi det nødvendigvis betyr noe for jobben du skal utføre, men fordi det signaliserer engasjement, ønske om tilstedeværelse og personlig videreutvikling.
Å være fraværende på for eksempel Facebook, bare for å unngå diverse bilder tatt på fester du kanskje ikke ville invitert din mor på, er ikke noe poeng. Også dine potensielle arbeidsgivere tar seg en fest en gang i mellom, og gjør de ikke det, er det kanskje ikke et sted du vil jobbe uansett.
Selv er jeg på Facebook, LinkedIn, Twitter, Flickr og YouTube, for å nevne noe.
Er du der?
27 kommentarer
-
Jeg har ikke lyst til å begynne å ramse opp alle sider/tjenester jeg er registrert på. Det er mange.
Jeg tilhører utvilsomt Person A, men mange av mine kolleger er definitivt mer av typen Person B. Og mange av de er utvilsom veldig flinke i jobben sin, uten å bruke mye tid på hverken blogg, Twitter eller Facebook (ikke at vi gjør det heller, selvsagt). Med det som utgangspunkt vet jeg ikke om tilstedeværelse på nettet ville betydd så mye. Kanskje er det en fordel at den eventuelle arbeidstakeren ikke bruker for mye tid på nettsamfunn og lignende?
-
Er vel omtrent dette jeg har skrevet før, men bra jeg ikke er alene om denne oppfatningen.
Som ferdigutdannet til våren har jeg merka at det hjelper å “være der”, noe jeg så absolutt er!
-
Vel, jeg hadde en foreleser på NTNU som var veldig overbevisende i sine taler om at man måtte skape sin egen tilstedeværelse på nett og at dette kom til å bety MYE for fremtidige muligheter. Og det tror jeg på.
-
I Finland er det ulovlig å Google folk før et intervju…. Kilde er Jeff Jarvis i boka ‘What would google do?’
-
Vanskeleg problemstilling. Det enkle svaret er vel å ta den som er aktiv på nettet. Men sjølv kjenner eg mange flinke, svært flinke IT-mennesker som lev eit heilt anonymt nettliv. Og eg ville ikkje bytta ut kompetansen dei sit på mot nokon som berre var meir aktiv utad på nettet.
Men å ansette “entusiaster” betyr jo ofte for arbeidgivarar at dei kan få litt “gratis” engasjement(men det varer jo berre ei begrensa tid dersom dei ikkje får nok muligheter til å dyrke sitt engasjement vidare).
-
Jeg fikk leilighet blant 30 søkere fordi utleier hadde sett bloggen og hjemmesiden min og likt det hun så! Så lenge man holder en noe lunde seriøs linje syntes jeg det bare kan gi gode resulater
-
Jeg tenker litt mer andre veien. Hvis en arbeidsgiver er skeptisk til å ansette meg fordi det er utrolig mye skvip med mitt navn indeksert i google og jeg har merkelige bilder på facebook – vil JEG jobbe for HAN (eller hun)?
Ut over det er jeg ganske så enig med det Yngve skriver i en kommentar her, at hvor dyktig man er i jobben sin ikke har noe som helst med hvor offentlig man er på det store Internettet.
-
Jeg “er der“, men jeg er samtidig veldig påpasselig med hvilken informasjon som dukker opp når man søker opp navnet mitt slik at jeg har kontroll på hva en eventuell arbeidsgiver finner, samtidig som jeg da vet at vedkommende vil finne “noe” slik at en eventuell fremtidig arbeidsgiver skjønner at jeg ikke er helt analfabet.
-
Jeg ville vært meget skeptisk til å ansette en som insisterte på å arbeide i lysblå, pudret parykk.
-
Nå er det jo også ganske greit å styre mye av dette selv. Mens det kan være fornuftig å ikke være “han som står naken på stuebordet igjen” på alle fester, så er det også greit å gjøre noen grep for å slippe unna de verste bildene. Skulle man være han som står naken på stuebordet hver gang.
Ettersom Facebook er kilden til mye ondt, kan det være greit å starte der. Gå gjennom alle innstillinger, og sørg for at ikke alt er vid åpent. Trenger virkelig alle å se bilder av deg, selv om du ikke kjenner dem? Det finnes mange innstillinger som kan redusere innsyn til bilder, ikke bare egne, men bilder andre har tagget deg i også. Kun jeg har oversikt over alle bilder jeg er tagget i, selv om jeg fortsatt står nevnt om noen ser på et bilde av meg.
Ellers er det nok helt klart en fordel, i denne sammenheng, å gi et ryddig inntrykk av seg selv. Det gjelder ikke bare bilder på Facebook, men også andre nettsider man legger igjen spor på. Å klage over sin nåværende arbeidsplass på bloggen sin er et godt på eksempel på noe som kanskje ikke er så lurt.
Mange arbeidsgivere er også opptatt av at arbeidstakere ikke har fritidssysler som kan ta for mye av arbeidstiden. Å være superaktiv på Facebook, Twitter, egen blogg og andres kommentarfelter er kanskje ikke alltid positivt.
-
Å være superaktiv på Facebook, Twitter, egen blogg og andres kommentarfelter er kanskje ikke alltid positivt.
Generelt sett tror jeg dette er avhengig av forskjellige ting, blant annet hvilken type jobb man søker, og hva slags forhold en arbeidsgiver har til nettet. Det som oppfattes som positivt av èn, kan oppfattes som negativt for en annen.
Jeg tror ikke din tilstedeværelse/oppførsel på nettet er så veldig betydelig i dag i de fleste bedrifter, med mindre man søker jobber som går spesielt på IT og nett. Men det er nok ikke så lenge til det blir veldig vanlig å søke opp kandidater på f.eks Facebook, LinkedIn og andre steder.
Men det er klart det kan være skummelt å være til stede på nettet. Jeg har den oppfatningen av at hvis jeg selv kan stå for innholdet jeg legger ut (enten det er artikler eller bilder fra en fest), og selv mener at jeg ikke “driter meg ut” på noen måte, kan gjerne mine fremtidige arbeidsgivere se alt. Hvis man kommer borti en arbeidsgiver som f.eks mener at det er useriøst å legge ut bilder på Facebook fra sist gang man var ute på byen med gutta, vil jeg vurdere det slik at det kanskje ikke er en arbeidsgiver jeg vil jobbe for. På den måten kan min tilstedeværelse på nettet være med å gi meg et hint om hva slags arbeidsgiver jeg har med å gjøre.
Jeg oppgir ofte at jeg er aktiv på nettet når jeg er på intervju, og flere har vært inne på bloggen min og lest – og det har aldri vært sagt noe annet enn positivt om min tilstedeværelse på nettet.
Personlig ville jeg alltid ha sjekket opp personen på nettet før jeg hadde ansatt noen. At personen ikke hadde vært synlig på nettet er ikke noe negativt i mine øyne, men hvis de er synlig får man jo anledningen til å vurdere personen ut ifra de opplysningene personen selv legger ut.
-
PS Martin, du skrev her at du mente at Facebook er et nødvendig onde, og jeg spurte deg om hva du begrunnet dette med. Det kan du jo kanskje redgjøre for her
-
Altså, jeg tror dette avhenger mye av hva slags stilling personen skal inn i. Hvis personen skal inn i en rolle der det forventes synlighet, vil jeg ikke se på en tilstedeværelse som negativt.
Hvis personen på den annen side ikke har en rolle der det er et poeng å være synlig, så skal det svært lite til før det teller negativt: Både hva angår tidsbruk og innhold. Merk deg at noen av oss jobber i børsnoterte selskaper, hvor det man sier som ansatt kan ha konsekvenser, så det er langt mer enn bare pinlige festbilder som er problematisk.
-
Tilstedeværelse på sosial web er bra for å kunne vise mer av seg selv til en potensiell arbeidsgiver. En arbeidsgiver som bekrefter at det du gjør på nett er spennende eller relevant for jobben kan virkelig være en arbeidsgiver som kan være spennende å vurdere.
Sosial web kan derimot også bidra til å formidle et feilaktig bilde av en arbeidssøker. Det er ikke alle som liker at en person deler alt mellom himmel og jord med omverdenen. Særlig for den eldre garden som ikke nødvendigvis selv er aktive brukere av sosial web kan oppleve deling over en lav sko som “støy” og fjas.
Med andre ord: kjør på og husk samtidig at ikke alt trenger å deles.
-
Tenk at det finnes mange som opplever stalckers etc, og som av forskjellige grunner holder en lav profil.
Deltakelse på sosial web er et min mening BRA, men ikke noe jeg ville vektlag.
-
LinkedIn er den eneste tjenesten i listen din som jeg anser som relevant i en ansettelsesprosess. Dog er det å basere ansettelsen på dette utelukkende, er det samme som å basere ansettelse utelukkende på en personlighetstest. Det er mange flere faktorer som påvirker beslutningen, ikke bare hvor flink en har vært på web-presence.
Facebook er ikke i min verden nødvendig. Personlig unngår jeg det av mange grunner, men ikke pga de du nevner i ditt innlegg.
-
Eirikso brukte også nøyaktig dette eksemplet i sitt foredrag, framtidens mediebilde, på infomedia i dag. Så noen mediebransjen tenker altså likt.
Kan ikke si annet enn at jeg er enig. Heller prøve, tabbe seg ut og feile, enn å ikke prøve.
-
Her var det mange gode, gjennomtenkte svar, som vanlig!
Joakim skrev:
Kanskje man burde google seg selv å legge dette ved CVen sin når man søker jobb?
Ja, så sparer man arbeidsgiver for jobben.
Om ikke annet er det i hvert fall greit å ha et bevisst forhold til hva man legger igjen som Google-mat.
Yngve skrev:
anskje er det en fordel at den eventuelle arbeidstakeren ikke bruker for mye tid på nettsamfunn og lignende?
Ja, det er ikke slik at det må gå på bekostning av jobben som skal utføres. Folk er voksne mennesker og må behandles deretter, så jeg forventer at arbeidsgiver formidler de forventningene de har.
Selv er jeg godt benådet her, med full frihet til å frekventere nettet slik jeg selv ønsker, både privat og i jobben. Det kaster mye positivt av seg i vårt tilfelle, noe jeg kommer tilbake til senere.
Atle skrev:
Som ferdigutdannet til våren har jeg merka at det hjelper å “være der”, noe jeg så absolutt er!
Absolutt! Nå er du til og med her.
SerendipityCat skrev:
Vel, jeg hadde en foreleser på NTNU som var veldig overbevisende i sine taler om at man måtte skape sin egen tilstedeværelse på nett og at dette kom til å bety MYE for fremtidige muligheter.
Nesten så jeg trodde det var Svend Andreas, men han er på HiST.
KP skrev:
I Finland er det ulovlig å Google folk før et intervju…. Kilde er Jeff Jarvis i boka ‘What would google do?’
Da er det jammen godt vi ikke bor i Finland.
For øvrig et interessant spørsmål. Bør det være forbudt å Google folk før intervjuer? Kom med begrunnelser.
Andreas skrev:
Det enkle svaret er vel å ta den som er aktiv på nettet. Men sjølv kjenner eg mange flinke, svært flinke IT-mennesker som lev eit heilt anonymt nettliv. Og eg ville ikkje bytta ut kompetansen dei sit på mot nokon som berre var meir aktiv utad på nettet.
Ja, som jeg også skrev i selve artikkelen er problemstillingen ikke på langt nær så unyansert som det jeg fremstiller her. Den er satt på spissen for å formulere et poeng.
Linn skrev:
Jeg fikk leilighet blant 30 søkere fordi utleier hadde sett bloggen og hjemmesiden min og likt det hun så!
Gratulerer!
Magne skrev:
Hvis en arbeidsgiver er skeptisk til å ansette meg fordi det er utrolig mye skvip med mitt navn indeksert i google og jeg har merkelige bilder på facebook – vil JEG jobbe for HAN (eller hun)?
Som jeg også skrev i selve artikkelen er ikke jeg like sikker selv. Jeg har jobbet fulltid i 10 år, og samtlige jeg har arbeidet sammen med har både blitt gode venner og kollegaer som jeg også har tatt en fest eller ti med. Vil jeg begynne i en jobb hvor ingen er sosiale eller ikke tar seg et glass ved passende anledning?
Christian skrev:
Jeg “er der“, men jeg er samtidig veldig påpasselig med hvilken informasjon som dukker opp når man søker opp navnet mitt slik at jeg har kontroll på hva en eventuell arbeidsgiver finner, samtidig som jeg da vet at vedkommende vil finne “noe” slik at en eventuell fremtidig arbeidsgiver skjønner at jeg ikke er helt analfabet.
Kontroll har jeg for lengst forstått at man aldri får, derfor er det langt viktigere at det man faktisk putter ut på nettet er informasjon man kan stå inne for. Samtidig må det også være lov å erkjenne at det jeg skrev på nett i 1995 kanskje ikke er sammenfallende med mine synspunkter i 2009.
Per-Erik skrev:
Jeg ville vært meget skeptisk til å ansette en som insisterte på å arbeide i lysblå, pudret parykk.
Noen bilder jeg har gått glipp av i Facebook-profilen din?
Yngve skrev også:
Mens det kan være fornuftig å ikke være “han som står naken på stuebordet igjen” på alle fester, så er det også greit å gjøre noen grep for å slippe unna de verste bildene. Skulle man være han som står naken på stuebordet hver gang.
He he, der har du heldigvis ikke meg. De fleste har uansett bilder de ikke viser på slektstreff, og hva så?
Ettersom Facebook er kilden til mye ondt, kan det være greit å starte der. Gå gjennom alle innstillinger, og sørg for at ikke alt er vid åpent.
Helt klart! Facebook er personlig, og selv om man slipper inn profesjonelle kontakter, er det allikevel greit å ikke koble digitalkameraet rett til Facebook etter hver eneste fest.
Litt på siden, men mine gode venner i WebDeal drifter nettstedet til Frøken Norge. Der blir det lastet opp bilder direkte fra kameraet til nettstedet. Blir noen bilder og filmer på sikt…
Å klage over sin nåværende arbeidsplass på bloggen sin er et godt på eksempel på noe som kanskje ikke er så lurt.
Nei, slikt holder man for seg selv. Punktum.
Audun skrev:
Men det er nok ikke så lenge til det blir veldig vanlig å søke opp kandidater på f.eks Facebook, LinkedIn og andre steder.
Ja, jeg har blitt tilbudt jobb begge steder. Bare ta en titt på veggen min på Facebook.
PS Martin, du skrev her at du mente at Facebook er et nødvendig onde, og jeg spurte deg om hva du begrunnet dette med. Det kan du jo kanskje redgjøre for her
Ja, jeg ser på Facebook som et nødvendig onde. Som det fremgår av profilen min er jeg ikke veldig aktiv med å skrive på veggene til andre, laste opp bilder eller videoer, eller liknende. Årsaken er todelt. Facebook har noen sære vilkår for hvordan de kan bruke det jeg laster opp. I tillegg er det greit å ha i bakhodet at verden kikker deg over skulderen. Det er ikke bare du og jeg som ser det som skjer på Facebook.
Arve skrev:
Merk deg at noen av oss jobber i børsnoterte selskaper, hvor det man sier som ansatt kan ha konsekvenser, så det er langt mer enn bare pinlige festbilder som er problematisk.
Dette er et usannsynlig godt poeng. Jeg har selv arbeidet for et ASA, det vil si et børsnotert selskap, og da er det både viktig at de ansatte har bevisste forhold til sensitiv informasjon og intern arbeidskultur, i tillegg til at bedriften må ha rutiner for informasjonsflyt.
Vegard skrev:
Sosial web kan derimot også bidra til å formidle et feilaktig bilde av en arbeidssøker. Det er ikke alle som liker at en person deler alt mellom himmel og jord med omverdenen. Særlig for den eldre garden som ikke nødvendigvis selv er aktive brukere av sosial web kan oppleve deling over en lav sko som “støy” og fjas.
Jeg er enig. Imidlertid er jeg også freidig nok til å hevde at dette er meg, og slik er jeg, og hvis det er problematisk så er jeg neppe rett person for jobben, og kanskje er ikke arbeidsplassen rett sted for meg, heller.
Vil for øvrig legge til at arbeid er arbeid, og hvis ikke «fjas» på nettet inngår i arbeidet, så lar man det være. Sånn er det bare.
Med andre ord: kjør på og husk samtidig at ikke alt trenger å deles.
Enig her også. Jeg deler svært sjelden personlig informasjon som involverer venner og familie.
Øyvind skrev:
Tenk at det finnes mange som opplever stalckers etc, og som av forskjellige grunner holder en lav profil.
Ja, som jeg skrev i artikkelen er ikke problemstillingen så unyansert som jeg fremstiller den. Det finnes like mange årsaker til tilstedeværelse eller fravær som det finnes mennesker, og jeg har forståelse for det.
Rubén skrev:
LinkedIn er den eneste tjenesten i listen din som jeg anser som relevant i en ansettelsesprosess.
Jeg er helt enig. LinkedIn er det profesjonelle verktøyet, men også det må brukes med måte. Nå er det mulig å sette status også her, samt laste opp blogginnlegg, med mer. Det holder jeg meg unna. Jeg vil ha det som et utstillingsvindu.
Facebook er ikke i min verden nødvendig. Personlig unngår jeg det av mange grunner, men ikke pga de du nevner i ditt innlegg.
Personvernpolitikken?
Eirik skrev:
Eirikso brukte også nøyaktig dette eksemplet i sitt foredrag, framtidens mediebilde, på infomedia i dag. Så noen mediebransjen tenker altså likt.
Hyggelig å høre!
Fikk dessverre bare med meg deler av foredraget hans. Har sittet i telefon med pressen stort sett hele dagen. Detaljer om dette kommer for øvrig senere.
-
Om dette er viktig eller ikke vil jeg tro varierer hos den som skal ansette. At det hos noen har en betydning er det herved ingen tvil om. Jeg kom i dag over en stillingsannonse hos Promsys.no hvor følgende stod:
“Vi ønker å finne deg på steder som Facebook, Twitter, Flickr, LinkedIn eller andre nettsteder som synliggjør din tilstedeværelse på nett. ”
-
Eirik Solheim sier i dagens foredrag at søker dere jobb i NRK Googler vi dere garantert. Greit å ha i tankene.
-
Dersom jeg hadde vært den som skulle ansette noen innen IT, og internett ikke hadde klart å fremskaffe noen informasjon om vedkommende ville jeg bedt kandidaten forklare hvorfor man fikk det resultatet. Noen er bevisste fra starten og velger å holde navnet sitt utenfor den offentlige sfære, og dermed kan man en mer egnet ansatt ved å gå litt dypere i materien.
-
Å si at man «klart» ansetter Person A synes jeg virker useriøst (okay, det kan kanskje veie en del noe for noen typer stillinger man ønsker å bekle, men i hovedsak) av arbeidsgiveren. Om jeg som Person B fikk avslag på søknaden med dette som begrunnelse hadde jeg først blitt voldsomt provosert, deretter glad for å slippe å jobbe med en slik sneversynt sjef.
En Person A vil nok heller ansette en Person A. En Person B vil nok være mer forståelsesfull og kunne ansette en Person A og en Person B på ikke-diskriminerende google-vilkår. Dersom man ønsker et klarere bilde av kandiadatens bakgrunn så får man jo bare spørre vedkommende!
Hadde jeg vært en Person A som skulle ansette, så ville jeg ikke diskriminert en Person B på bakgrunn av dette. Hadde jeg vært sjefen til IT-sjefen som skulle ansette, så jeg vet heller ikke om jeg hadde vært fortrolig med IT-sjefens «klare» diskriminering av kandidater av type Person B.
Jeg ville heller ikke latt være å søke på en jobb/takket nei til jobb utelukkende fordi jeg ikke fant jobbannonsen via Facebook, eller arbeidsgiveren/min kommende sjef ikke var sosialt aktiv under fullt navn på nettet.
-
Leste du dette, Einar?
Selvsagt er det i tillegg en lang rekke andre kriterier som spiller inn [...]
Håper i hvert fall at du forstod poenget, om ikke annet.
-
I dag kan vi i Digi.no under tittelen IT-ledere må delta i nettsamfunn lese at De som får null treff når de blir googlet har et problem, i følge Abelia-sjef Paul Chaffey.
Si noe du også
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Følgende sider har allerede lagt igjen tracback:
[...] er store for at du finner noe du ikke er like stolt av. Det er ikke uvanlig at for eksempel arbeidsgivere gjør et søk på nettet på navnet ditt. I stor grad kan du velge selv om det vil gå i din favør eller ikke ved å ha et bevisst forhold [...]
[...] Ja, denne posten er litt apropos Samfunn 2.0: Ã…penhet, deling og dialog – noen tanker etter GoOpen, forrige ukes #drittunge-hendelse, folk som fÃ¥r sparken pga. FaceBook og arbeidsgivere som søker deg opp. [...]
Flere artikler
- Selvsagt har jeg noe å skjule
- Myten om multitasking
- New York 2.0
- Standardisert lagring av trafikkdata
- Rekkevidden av GPL
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT, politikk og friluftsliv, gjerne i en salig miks. Martin arbeider til daglig som rådgiver i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Besøk siden Om Martin for mer informasjon.
© 1995-2010 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Joakim
12. mars 2009 21.09
Kanskje man burde google seg selv å legge dette ved CVen sin når man søker jobb?:P