Du og dere
mandag 20. april 2009 • 19 kommentarer
Hvor ofte leser du utsagn som «det finner dere her», eller tilsvarende? Hvordan synes du det lyder i forhold til «det finner du her»?
Hvor ofte leser du en tekst sammen med andre? Sannsynligvis svært sjelden. Derfor føler man det ofte unaturlig å lese tekster med dere, ettersom man leser alene. Det riktige vil derfor være du.
Når du skriver en tekst, må den adresseres til den eller de som skal lese teksten. I de aller fleste tilfeller er det en enkeltperson som leser teksten, og ikke en forsamling. Selv om du har mange lesere, sitter de allikevel hver for seg og leser det du har skrevet. Videre kan du også adressere tekst til enkeltpersoner, til tross for at den skal leses opp i en forsamling.
En hyggelig bieffekt av å adressere tekst til enkeltpersoner, er at man føler seg viktigere når man blir adressert som enkeltindivid, enn om man adresseres som en del av en større masse.
19 kommentarer
-
Jeg har i årevis jobbet med å kvitte meg med bruken av upersonlige begreper. Poenget med du/dere skal jeg notere meg, for det kan det godt være jeg synder stadig. I mellomtiden står jeg derimot på barrikadene for å begrense bruken av “man”, her er et relevant eksempel: “…man føler seg viktigere når man blir adressert som enkeltindivid…”
-
Jeg er heller ikke overbegeistret for bruk av «man», Morten, så kom gjerne med noen overbevisende argumenter for hvorfor jeg bør kvitte meg med bruken av dette ordet. Selv bruker jeg det gjerne i anklagende sammenhenger, hvor jeg ikke ønsker at den som leser teksten skal føle seg direkte anklaget eller truffet.
-
Godt poeng, som man kanskje ikke tenker over vanligvis. Men stusser litt når du sier man (en, jeg..?) også kan bruke “du” når man snakker til forsamlinger. Dette tror jeg jeg ville synes var rart. En foredragsholder snakker jo til hele forsamlingen, gjør han ikke..?
-
Et ord som er litt lite brukt er ‘vi’. Jeg pleier alltid å bruke ‘du’ eller ‘vi’ i tekstene jeg skriver.
Skal jeg skrive en guide pleier jeg å bytte litt alt etter som.
Eks: Så går vi i terminalen og skriver ’sudo apt-get younameit’.
Jeg har en tro på at da får brukeren følelsen av at jeg har gjort akkurat det samme selv og at ‘vi’ er jeg og leseren i fellesskap eller noe sånt. For det er jo det man gjør når man skal veilede leseren gjennom avanserte ting på en måte hun/han kan fordøye.
Hva synes dere om denne måten å skrive ting på? Burde man bruke ‘vi’eller ‘du’?
-
Jeg er en stor “dere” synder, og spesielt når jeg skriver på NorBlogg. Men der har jeg egentlig funnet det mest hensiktsmessig, siden jeg har opplevd at bruken av “du” i denne sammenhengen kan få en bruker til å ta noe litt vel personlig.
F.eks. “Jeg minner om at bloggen din vil bli stengt i morgen, hvis du ikke har oppgradert” og får svar av typen “Men jeg oppgraderte jo allerede for to uker siden”
Ellers synes jeg egentlig det er greit å bruke “man” i negative situasjoner.
-
Enig i at “du” er bedre enn “dere”. Jeg regner med at det du kanskje sikter til i eksempelet ditt, kan være dersom du linker til noe. Jeg synes jo at “her”, ikke er særlig god bruk av tekst som den aktive linken.
Mange bruker denne oppbyggingen: “..kontaktinformasjon finner du her.”
Bør heller være navnet på siden (i dette tilfellet “kontakt oss”): “..kontakt oss i dag for en..” osv. Høres mer vennlig ut og er også SEO vennlig
-
Atle skrev:
Men stusser litt når du sier man (en, jeg..?) også kan bruke “du” når man snakker til forsamlinger. Dette tror jeg jeg ville synes var rart. En foredragsholder snakker jo til hele forsamlingen, gjør han ikke..?
Det er fullt mulig å si du når man snakker til en forsamling. Jeg gjør det når jeg holder foredrag. Prøv noen eksempler for deg selv, så ser du at det ikke trenger å låte spesielt kunstig.
Joachim skrev:
Hva synes dere om denne måten å skrive ting på? Burde man bruke ‘vi’eller ‘du’?
Det avhenger av sammenhengen. I tilfellet med terminalen som du trekker frem, fungerer vi godt, ettersom det er noe man skal gjøre i fellesskap. I tilfeller hvor kun mottakeren skal eller kan foreta seg noe, kan du være bedre.
Kristin skrev:
Jeg er en stor “dere” synder, og spesielt når jeg skriver på NorBlogg. Men der har jeg egentlig funnet det mest hensiktsmessig, siden jeg har opplevd at bruken av “du” i denne sammenhengen kan få en bruker til å ta noe litt vel personlig.
Ja, det avhenger av sammenhengen. Som jeg også påpeker i en tidligere kommentar, kan man fungere bedre i sammenhenger hvor man ikke ønsker å gjøre det for personlig eller anklagende.
Eigil skrev:
Mange bruker denne oppbyggingen: “..kontaktinformasjon finner du her.”
Et klassisk eksempel på to feil i én setning, Eigil.
-
Martin skrev:
Jeg er heller ikke overbegeistret for bruk av «man», Morten, så kom gjerne med noen overbevisende argumenter for hvorfor jeg bør kvitte meg med bruken av dette ordet. Selv bruker jeg det gjerne i anklagende sammenhenger, hvor jeg ikke ønsker at den som leser teksten skal føle seg direkte anklaget eller truffet.
Å komme med noen virkelig hardtslående argumenter har vist seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Som vitenskapsmann burde jeg vel hoste opp noen forskningsresultater, men sålangt har jeg ikke hatt tid til å grave etter slikt.
Jeg er foreløpig enig med deg om at det kan være en god strategi når noe bør sies slik at det ikke oppfattes som anklagende, men jeg pleier nok å bruke “en” heller en “man” der, eller bare rett og slett omformulere det hele (om det lar seg gjøre).
Det største ankepunktet for meg er bruken av “man” i setninger der et personlig pronomen, eksempelvis “jeg”, naturlig ville hatt sin plass. Dessverre er man ikke kapabel til å hoste opp noen gode eksempler, i stedet har man en vag anelse om at dette fenomenet kanskje fremstår som klarest i TV-debatter, eventuelt på tilfeldig valgte debattfora som VG og Dagbladet.
-
Brilliant retorikk, Morten. Poenget er tatt.
-
Er helt enig i dette, Martin. Har egentlig sjelden bruk for hverken “du” eller “dere” til vanlig, men “du” er nok et klart bedre alternativ. Er veldig fan av “vi”, da man
inkluderer mye mer enn hva “du/dere”.Men en ting jeg ikke så fan av er den kraftige utstrakte bruken av fet skrift. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg oppfatter det som litt ropende (OMTRENT SOM STORE BOKSTAVER) og noe belærende. Og du fremstår jo egentlig ikke som noen av delene, så er det egentlig nødvendig? (Du har mye å lære bort, men er ingen blærete, belærende fyr. I tilfelle dette kunne misforstås i negativ retning…)
Jeg mener ikke at fet skrift ikke skal brukes, men det blir litt mye når nesten 1/4 av teksten er fet.
-
Yngve skrev:
Er veldig fan av “vi”, da man inkluderer mye mer enn hva “du/dere”.
Jeg er enig. Vi er bedre enn dere, men ikke like godt som du. Du adresserer en enkeltperson, og som jeg påpeker er det viktig for enkeltindividets viktighet.
Men en ting jeg ikke så fan av er den kraftige utstrakte bruken av fet skrift.
Jeg bruker en del fet tekst, med varierende hell, synes jeg selv. Bruk av fet tekst i kommunikasjon på nett lærte jeg av Nina Furu, og jeg har også fått gode tilbakemeldinger på bruken av den.
Selvfølgelig er jeg enig i at for mye fet tekst bare ødelegger. Den vanskelige balansen ligger i å fremheve et enkelt ord eller tre, og ikke hele setninger eller avsnitt. Det synes jeg er vanskelig.
Jeg tror nesten jeg må lage noen kjøreregler for bruk av fet tekst, jeg.
-
Høres bra ut. Jeg tror du med fordel kunne holdt litt igjen, da du har en tendens til å bruke det mye. Se på det som en markeringstusj. Er det virkelig gullkorn (eller viktig info) på nesten hver eneste linje?
Jeg forsøkte også meg med fet skrift en stund, men har nå droppet det helt, kanskje fordi jeg opplever det som litt slitsom å lese selv. Er teksten godt skrevet (og det er den jo ofte her), trenger jeg egentlig ikke bli fortalt hva som er viktig.
Det blir litt som en lattermaskin på sit-com. Jeg trenger egentlig ikke bli forklart når jeg skal le, men det har uten tvil en viss effekt likevel. Er bruken overdrevet blir det bare fordummende.
-
Når det gjelder fet skrift ser jeg poenget (som du vel har redgjort for her før Martin) med å fremheve det som virkelig er viktig. Her kan man dog komme med to ankepunkter, på litt forskjellige plan:
1) Ved å fortelle leseren (ved f.eks. fet skrift) hva som er viktig sier du implisitt at “det andre jeg skriver er ikke viktig”. Da hadde det kanskje kunnet lønne seg å uttrykke seg kortere i første omgang? Ikke at jeg synes du skriver for langt og med for mye svada, men det at du bruker fet skrift på denne måten kan signalisere at du selv mener det.
2)Jeg synes selv at fet skrift kan bli litt roping, og har mer sans for kursiv på ting jeg vil fremheve. Mener å ha lest et eller annet sted at fet skrift ikke hører hjemme i typografien, men det gjelder kanskje andre “regler” på nett? Det skal også sies at jeg ikke bruker kursiv på samme måte som du bruker fet skrift, men på mindre deler av teksten, for å fremheve enkeltord f.eks (som “hva” i punktet over.
Synes uansett at det er bra at du eksperimenterer med måter å uttrykke deg klarere på, det å uttrykke seg skriftlig er en kunst, og minst like vanskelig som å uttrykke seg muntlig, all den tid kroppsspråket forsvinner.
Lager du noen kjøreregler hadde jeg satt pris på en post om dette!
-
Yngve skrev:
Se på det som en markeringstusj. Er det virkelig gullkorn (eller viktig info) på nesten hver eneste linje?
Å se på det som en markeringstusj er en god idé, men da på en litt annen måte. Hensikten med å bruke fet skrift, er at man ideelt sett skal kunne lese kun den fete teksten og danne seg en forståelse av hva saken dreier seg om.
Derfor er det en vanskelig avveining å bruke fet tekst, men jeg tar tipset til etterretning og setter stor pris på innspillet.
Atle skrev:
Ved å fortelle leseren (ved f.eks. fet skrift) hva som er viktig sier du implisitt at “det andre jeg skriver er ikke viktig”. Da hadde det kanskje kunnet lønne seg å uttrykke seg kortere i første omgang?
Det er helt klart et poeng, og faktisk er omtrent samtlige artikler og kronikker jeg publiserer her kortet ned i forhold til det hjernen dumper via tastaturet første gangen. Jeg går som regel et par-tre runder med redigering og kutting før jeg er fornøyd. I veldig aktuelle saker, som gårsdagens #warnerfail, skriver og publiserer jeg saken på én gang. Jeg leser selvsagt korrektur et par-tre ganger, men i slike tilfeller ser jeg meg ofte blind på de større problemene som dårlig formulering og for mye tekst.
Mener å ha lest et eller annet sted at fet skrift ikke hører hjemme i typografien, men det gjelder kanskje andre “regler” på nett?
Visstnok. Ideen er som nevnt hentet fra Nina Furu, som påpeker viktigheten av utheving av såkalte triggerord med fet tekst. Jeg har dessverre ikke fått lest ferdig den oppdaterte utgaven av Nettskriving av Ove Dalen, men jeg gir beskjed dersom det står noe om temaet der.
Videre er også bruken av kursiv riktig slik du beskriver i punkt 2, Atle. Kursiv brukes for f.eks. sitering eller utheving av ord man normalt vil legge trykk på når de uttales.
Synes uansett at det er bra at du eksperimenterer med måter å uttrykke deg klarere på, det å uttrykke seg skriftlig er en kunst, og minst like vanskelig som å uttrykke seg muntlig, all den tid kroppsspråket forsvinner.
Det er jeg helt enig i. Med skriften forsvinner nyanser i uttale og kroppsspråk, slik du påpeker. Bare uttalen alene er nok til å gi samme setning to helt forskjellige meninger med forskjellig tonefall.
Heldigvis får jeg gode tilbakemeldinger på det muntlige, også.
Jeg holder en del foredrag og løper mellom møter. Også her gjelder det å ordlegge seg med så få ord som mulig. Jeg vil nesten påstå at det er enda viktigere enn med skrift. Tekst kan leses om og om igjen. Ord må huskes og bearbeides for å gi riktig inntrykk, og man får kun én mulighet til å si det man skal si når man holder foredrag.Lager du noen kjøreregler hadde jeg satt pris på en post om dette!
Klarer jeg å formulere en fornuftig sak om det, skal jeg selvfølgelig putte den ut her.
-
Mener å ha lest et eller annet sted at fet skrift ikke hører hjemme i typografien, men det gjelder kanskje andre “regler” på nett?
Fet skrift dukket vel så vidt jeg husker fra timene med skrivemaskinskriving (joda, det var et fag en gang) opp på de tidligste skrivemaskinene. Der hadde man (eller vi?) ikke noen funksjon for å kursivere tekst, det var jo bare kapiteler og versaler på hammerene, så det man (eller du?) gjorde for å utheve et ord, var å «hamre det mange ganger». Etter hvert ble skrivemaskinene mer avanserte og fikk flere formateringsalternativer, men denne endringen gikk så sakte at fet skrift aldri «plutselig» ble overflødig.
Og så er det jo slik, at jo flere formateringsalternativer som er tilgjengelig, dess flere formateringsalternativer blir det brukt. Så når vi hadde muligheten til å bruke kursivert skrift over alt, hadde allerede fet skrift «befestet sin posisjon».
Når det kommer til spørsmålet om det gjelder andre regler på nett, vil jeg si «delvis». De færreste skjermfontene ser like bra ut i kursiv som i vanlig eller fet utgave. Spesielt gjelder dette på skjermer med lav oppløsning, noe som det faktisk blir flere og flere av etter som mobile enheter og netbooks brer om seg (en utvikling som jeg forøvrig forutså for åtte år siden eller noe sånt, slår det meg plutselig
. Så jeg har derfor langt større toleranse for bruk at fet skrift til utheving i løpende tekst på nett enn på papir.Men jeg synser, vet og antar i salig samrøre her, altså.
-
Jeg reagerer også på når enkeltpersoner skriver seg selv som “vi” og “oss”. F.eks. “Kontakt oss”, når du utmerket godt vet at siten eies og drives av en enkelt person
-
Godt poeng, Cavey. Skriver man om seg selv er det greit å gjøre det i entall. Eventuelt tredjeperson entall, slik jeg gjør.
-
På engelsk unngår man elegant denne problemstillingen.
Si noe du også
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Følgende sider har allerede lagt igjen tracback:
Flere artikler
- Selvsagt har jeg noe å skjule
- Myten om multitasking
- New York 2.0
- Standardisert lagring av trafikkdata
- Rekkevidden av GPL
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT, politikk og friluftsliv, gjerne i en salig miks. Martin arbeider til daglig som rådgiver i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Besøk siden Om Martin for mer informasjon.
© 1995-2010 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Kine
20. april 2009 23.06
Hm, mange som går ganske lett i den fella og tenker på lesere som et samlet begrep..