Martin Bekkelund

For my Norwegian readers: For noen dager siden ble jeg kontaktet av The Economist, som var ute etter opinion leaders around Europe to ask them where they get their ideas (their ‘thinking space’) and we felt you fitted the criteria perfectly. Derfor denne artikkelen på engelsk.

When this is written, I’m sitting in a sofa trying to make my brain produce something decent about a digital strategy for Norway, just like the British one. I’m currently in what The Economist defines as Thinking Space.

Little did I know, that in the same time, an e-mail just arrived in my inbox, from an agency working for The Economist, saying:

We are currently helping The Economist get in touch with opinion leaders around Europe to ask them where they get their ideas (their ‘thinking space’) and we felt you fitted their criteria perfectly.

The task is to describe what my creative process looks like, related to create my opinions on certain topics. It’s an abstract task to describe a side of me that I do not even know how works. In that matter, it’s a recursive task.

The task is to answer a couple of questions and publish the answers in this blog.

What is your current profession and how did you choose your career path (where did you study, learn, become inspired)?

Currently, I’m the CIO of the Norwegian Open Soucre Competence Center. The main goal for my career is to be heard, to influence people, to inspire people, companies and organizations to change. Information Technology has always been my beloved industry, since IT is affecting us all in some way, either at home or at work, as well as in the infrastructure of our society.

Since graduating from college, I’ve always wanted to be heard, to make a difference. Reading books, magazines, newspapers, blogs and online media to get information and become inspired, I now find myself in a slightly different position, to create my own opinions and publish them in the same medias that I like to read. Furthermore, a strong will to see potential change in almost every aspect of IT, makes it a lot easier to generate ideas.

Where did you grow up? How did it influence who you are today?

I grew up half an hour west of Oslo, the capital of Norway, in a small, stable, safe and quiet community with great surroundings close to nature. Both my parents are people of few words, being reflective, calm and stable, but we all love a good discussion. I’d like to thank my parents for passing on their reflective skills to me. I can sit around for hours, just to think. My father always says that, if there’s something making you feel down, have a run in the forest. Getting older, I realize that he’s right. As always.

What are you passionate about, outside of work?

Nature. I love our nature and to use it in ways that’s non-destructive for it, like hiking, skiing, riding a bike, running orienteering, et cetera. Also, I love to read. As mentioned, I read all sorts of information, from paper-based books, magazines and newspapers, to online media like blogs, newspapers and magazines and social media.

Not to be taken for granted, I also love my friends and family.

What was the last thing that made you laugh?

She makes me laugh quite a lot, actually.

My Thinking Space

A Thinking Space is a place or a mental condition enabling me to create opinions or ideas, or simply being creative. Being creative is not something that I can turn on and off, like a switch. Creativity comes to me at the strangest places, in the most inappropriate hours of the day. However, there’s a clear connection between the surroundings that I’m in, and the amount of creativity falling into my head.

Since I’m being paid, among other things, to be creative, I really enjoy my office being such a nice place to get inspiration.

In the first two pictures, I’m standing on the roof of my office building. There’s a terrace with small chairs and tables, where I sit quite a lot, either alone, or with my great colleagues, discussing topics of all kinds. Letting go of the computer, letting the thoughts run free without limitations, is the absolutely best way to generate ideas and to process existing matters. Especially being outdoors, where inspiration is easy to find. From the office roof-top, we can watch the river, the city center with the market place in the summer, the harbor and the surrounding hills, covered with dense forest.

The alternative, to sit indoors, for example in a cubicle, is not very productive. I cannot imagine how anyone can be productive by staring into four white walls and a computer screen all day. That’s why we also have large windows at the office, letting us look out at the same surroundings as from the roof-top.

Tools for thinking

At the same time, there’s a lot of tools I use to get through the day. In the picture above you see the tools I use every day, everything from my beloved Mac and iPhone, the business cards, chewing gum and mints, to the tools used to give a great presentation. It all starts with creativity, then gets presented either as text in magazines, newspapers or online, or as presentations and speeches.

For me, great surroundings, a stable and solid network of family, friends and colleagues, makes up my Thinking Space. To support this, I also use a set of tools, as shown in the picture above.

That’s me. What about you? What’s your Thinking Space?

Of course, you may click all pictures to enlarge.

I dagens utgave av Aftenposten, kan man over en helside lese hvordan komponistene Geir Bøhren og Bent Åserud lirer av seg den ene feilaktigheten etter den andre, om hvordan nettpirater og teleselskaper angivelig tjener millioner på ulovlig nedlasting av musikk.

Mennesker med kompetanse på området kan vanskelig ta Bøhren og Åserud seriøst. Verre er det derimot at kronikken står på trykk i en av landets største aviser, og således kan gi grobunn for et feilaktig inntrykk av den reelle situasjonen i markedet.

Gjennom hele kronikken sprer Bøhren og Åserud om seg med tall, uten å ha ryggdekning for dem. Jeg sier ikke nødvendigvis at tallene er feil, men med tanke på alle de andre feilene kronikken er full av, hadde det vært fint med troverdige referanser.

Fildeling

Bøhren og Åserud hevder blant annet at Venstre og SV er for ulovlig fildeling. Det er selvfølgelig direkte feil. Verken Venstre eller SV er for ulovlig fildeling. Imidlertid har begge stått frem og fremholdt retten til å bedrive fildeling, og jeg gir både Venstre og SV honnør for å ha tilkjennegitt sine standpunkter, som jeg også er enig i. Fildeling i seg selv er ikke ulovlig, men som alt annet her i samfunnet kan også fildeling benyttes til å begå ulovlige handlinger. Akkurat som man kan kjøre en bil inn i et butikkvindu for å rane en butikk, kan man også benytte en fildelingsklient til å laste ned materiale ulovlig.

Jeg kunne fremholdt en uendelig lang rekke lovlige tjenester som baserer seg på fildeling. Det mest nærliggende er for eksempel hvordan NRK publiserer sitt innhold ved hjelp av fildelingsteknologi, en teknologi som er svært effektiv og kostnadsbesparende, hvilket igjen kommer lisensbetalerne til gode.

Alle kunder er pirater

Bøhren og Åserud skriver rett ut at Publikum har dessverre vist at de ikke kan håndtere den friheten som ligger i den nye teknologien. Med en enkelt setning klassifiserer Bøhren og Åserud hele sitt publikum, sin målgruppe, sine kunder som pirater. Det er ikke første gang man ser representanter fra underholdningsbransjen presumptivt tro at absolutt alle faller for fristelsen av å ulovlig forsyne seg av åndsverk. Bøhren og Åseruds mangel på respekt for sine kunder, blir plutselig gjensidig. Og når potensielle kunder blir provosert, senkes plutselig også terskelen for å laste ned materiale ulovlig.

Betaling av opphavsmenn

Videre skriver Bøhren og Åserud at Alle skal tjene penger på musikk, mens de rettmessige eierne ikke skal få betalt. Dette er også kulturpolitikken til SV og Venstre. Trine Skei Grandes retorikk viser dessverre at hun ikke har tatt til seg kunnskap om opphavsretten. Når man anklager noen for inkompetanse, bør man som et absolutt minimum selv sørge for å ha forståelse av hva som diskuteres. Jeg kjenner ikke alle Skei Grandes uttalelser, men jeg er overbevist om at Skei Grande på ingen måte mener at de rettmessige eierne ikke skal få betalt.

Ethvert voksent menneske vet hvordan et marked fungerer. Jeg som kunde betaler penger for et produkt, og leverandøren får penger til livets opphold, samt til å produsere nye produkter. Stjeler jeg produktet får ikke leverandøren penger verken til livets opphold, eller til å lage flere produkter, og jeg om kunde vil om kort tid ikke få tilgang til flere produkter. Denne enkle mekanismen er så banal at den knapt trenger forklares, men det er allikevel åpenbart at det er nødvendig for å få Bøhren og Åserud til å forstå at de aller fleste faktisk ønsker å gjøre opp for seg på riktig vis.

Den skjulte inntekten

Essensen i Bøhren og Åseruds kronikk er at pirater og teleselskaper tjener millioner av kroner på ulovlig nedlasting av musikk. I en viss grad er dette selvfølgelig riktig, men Bøhren og Åserud fremstiller det som om det er piratenes og teleselskapenes største gullgruve, når de skriver at Dette er hovedgrunnen til at Telenor og andre teleselskaper kan fortsette å selge stadig raskere nettilgang til folk som i all hovedsak ikke trenger hastigheten til annet enn tyveri. Hvor vanskelig jeg enn har for å ta denne setningen seriøst, skal jeg allikevel forklare hvorfor den er feil.

Det er ikke piratkopiering alene som tilsier at teleselskapene stadig må selge raskere nettilgang. All teknologi utvikles i et rasende tempo. Datamaskiner blir raskere og får mer lagringskapasitet, programmer krever mer av datamaskinene og tar større plass, fotoapparater tar stadig bedre og større bilder, mobiltelefoner produserer stadig bilder og video, og så videre. Fellesnevneren er at mer og mer av vårt digitale innhold havner på internett. Folk ønsker å dele de gode opplevelsene, enten det er festivalbilder fra sommeren eller video fra skiferien. Når kvaliteten på det digitale innholdet øker, øker også behovet for raskere tilgang til internett. Bøhren og Åserud skriver at piratkopiering er hovedgrunnen, men viser sin inkompetanse ved å ikke ta høyde for at dagens mest brukte fildelingsteknologi ikke ble utviklet før i 2001. Hvordan Bøhren og Åserud forklarer utviklingen i hastigheten på nettilgangen fra mitt første bekjentskap med et 14,4-modem på tidlig 90-tall, til mine 2 mbit/s i 2001, skulle jeg således gjerne likt å vite.

Av samme årsak som hastigheten på nettilgangen, antar også Bøhren og Åserud at kundene ikke trenger hastigheten til annet enn tyveri. Som om det ikke finnes andre bruksområder. I skrivende stund sitter jeg på et kontor med svimlende 160 mbit/s tilgang til internett. Jeg skal ikke gå inn på hva hastigheten benyttes til, men jeg kan forsikre om at den i hvert fall ikke benyttes til tyveri av åndsverk. Jeg synes det er en frekkhet uten sidestykke å tro at kundene ikke trenger hastighet til andre formål enn tyveri.

Som en direkte konsekvens mener altså Bøhren og Åserud at Telenor og de andre teleselskapene skylder dem penger. Mye penger. Min klare tilbakemelding til Bøhren og Åserud er at de kan takke seg selv. Hvor var vel Bøhren og Åserud da Napster tok av for ti år siden? Jeg kan ikke si å ha sett verken Bøhren eller Åserud stå på barrikadene for løsninger som faktisk gjør det mulig for meg som kunde å kjøpe den underholdningen jeg vil over nettet. Det nytter ikke å klage over at folk forsyner seg av et ulovlig tilbud, når man selv ikke en gang har noe å tilby. Dessuten er det velkjent at man fint kan konkurrere med gratis.

Bøhren og Åserud benytter altså en helside i en av landets største aviser til å klage, uten i det hele tatt å foreslå en løsning, når det er dem selv og deres medsammensvorne som sitter på den beste løsningen for alle parter. Hvordan kan de da forvente at situasjonen skal bli noe bedre?

Hva nå, Bøhren og Åserud?

Bøhren og Åserud sitter på et produkt som kundene vil ha. Kundene vil til og med betale for produktet. Derimot er det lenge siden kundene synes det var greit å kjøpe produktet slik Bøhren, Åserud og deres medsammensvorne normalt sett fortsatt tilbyr det; på miljøfiendtlig plast distribuert fysisk omkring det ganske land. Dagens kunder forventer å kunne kjøpe produktet der de befinner seg for øyeblikket, enten det er på kontoret, hjemme i sofaen eller på hytta via mobiltelefonen. Vårt beste eksempel på at dette er en modell som fungerer, er iTunes Music Store med sine mer enn 6 milliarder solgte låter.

En ting er hvert fall sikkert. Det nytter ikke å klage over at publikum ikke kan håndtere friheten som ligger i ny teknologi, når man selv ikke er i stand til å beherske den.

Tittelen på denne artikkelen er den samme som Torgeir Michaelsen benytter på sin artikkel, hvor han spør om Norge trenger en samordnet digital strategi, slik Storbritania har. Storbritanias mål er å bli verdensledende i den digitale økonomien. Norge bør gjøre det samme, hevder Torgeir Michaelsen. Selv er jeg ikke like sikker.

Klart vi må henge med, men…

Riktignok har vi gjennom en ung mannsalder opplevd en teknologisk utvikling uten sidestykke. Jeg er også overbevist om at vi også her i Norge må henge med i den videre utviklingen for ikke å bli akterutseilt som en slags i-landenes b-skuespiller. Kanskje er vi der allerede, men det er et annet spørsmål. Imidlertid er jeg overbevist om at det ikke er det offentliges oppgave å stake ut kursen for om og hvordan. Gitt at vi snakker om privat sektor, selvsagt.

Først og fremst er jeg motstander av offentlig innblanding i privat næringsliv. Gitt at alt skjer i henhold til gjeldende lover og regler, selvsagt. Jeg mener at et marked fungerer best når det ikke puttes i respirator eller kontrolleres uten at markedet utvikler seg naturlig. Selvsagt avstedkommer dette både fordeler og ulemper, men historien har gjentatte ganger vist oss hvordan totalitær tankegang ikke fungerer, selv om en slik strategi strengt tatt ikke kan knyttes til totalitarisme.

Unntaket

Det eneste stedet jeg ser behov for offentlig innblanding i privat sektor er for å forhindre uheldige monopoldannelser. Kritikere vil sikkert nikke anerkjennende når jeg hevder at representanter fra det offentlige tidvis har slikket ryggen til store, private aktører for å oppnå en eller annen gevinst for offentlig sektor eller Norge som nasjon. Et marked fungerer optimalt når konkurransen er reell og aktørene kan konkurrere på like vilkår.

Den som kjenner norsk IT-bransje vil sikkert være enig med meg i at det finnes aktører som i praksis har monopol og som misbruker den til egen fordel. Det er nærliggende å tro at jeg sikter til Microsoft, og selv om de sikkert kan anklages for akkurat dette, tenker jeg faktisk mer på leverandører av programvare til kommunal sektor, leverandører av såkalte fagsystemer. Innen enkelte områder finnes det kun én leverandør, og leverandøren setter således selv de priser og betingelser den selv vil. Når leverandøren i tillegg kun består av en håndfull mennesker, sier det seg selv at offentlig sektor blir svært sårbare.

I en slik situasjon virker det kanskje som om man ikke har noen alternativer. Heldigvis finnes det alternativer, og selv om inngangsprisen på kort sikt er høy, vil den på lang sikt være til fordel for offentlig sektor. Som jeg kommer tilbake til senere, mener jeg det bør stilles som absolutt krav at programvare som utvikles av eller for offentlig sektor må være fri programvare. Programvaren som åndsverk kan gjerne tilhøre utvikleren, men programvaren må ha en fri lisens som gir det offentlige mer eierskap, fleksibilitet, handlingsrom og frihet enn proprietær programvare.

Hvilket omfang?

Dernest mener jeg det er en uoverkommelig oppgave å utarbeide en digital strategi. Ikke bare krever det bredde for å favne alt som kan være aktuelt å dekke i en slik strategi, det krever også teknisk og strategisk dybde. Jeg sier altså ikke at det er umulig, men at det er lett å overse viktige detaljer. I tillegg vil størrelsen på en slik strategi sannsynligvis bli av et slikt omfang at den kun leses av spesielt interesserte. Sånn sett tror jeg den britiske rapporten fungerer, med «bare» 86 sider, men det spørs hvem som faktisk vil ha utbytte av den. Den gir om ikke annet en viss pekepinn på hvordan det offentlige Storbritania ser for seg veien videre, eller i det minste hvor de ønsker den skal gå. Det kan i så fall sies å være det beste utbyttet av en slik strategi.

Bruk kruttet der det trenges

Der Norge virkelig trenger en digital strategi, er innen offentlig sektor. En delvis kvalifisert vurdering jeg selv står for, anslår at det er mer enn en milliard kroner å spare hvert år på å effektivisere IT i offentlig sektor bare i Norge. Og det er et forsiktig estimat. Angivelig betaler de nordiske landene til sammen omlag 8 milliarder norske kroner i lisenser til Microsoft alene, uten at jeg har klart å finne ryggdekning for anslaget. Når Norge betaler et tresifret, kanskje til og med firesifret millionbeløp bare i lisensutgifter til programvare hvert år, ligger det også implisitt at tilhørende tjenester også koster mye penger. At det også på tjenestesiden er mulig å spare mye penger, er jeg kjent med via min jobb i Friprogsenteret. Lisensutgifter kan selvfølgelig ikke strykes med et pennestrøk, men bare lisensutgiftene viser at det er store beløp å spare. Det samme gjelder med tjenester, hvor sentralisering av visse IT-systemer bør gi store gevinster, i stedet for at hver enkelt kommune i dag har det fulle og hele IT-ansvaret i kommunen. Det er åpenbart at 431 kommuner ikke har veldig avvikende behov.

En offentlig digital strategi krever kontroll, rutine og tvang. Sistnevnte er jeg ikke tilhenger av, men vi snakker som nevnt om offentlig sektor og bruk av skattebetalernes penger, og da er det hevet over enhver tvil at vi må etterstrebe effektivisering og kostnadskutt der det er mulig. Noen vil sikkert finne det beklagelig når jeg hevder at offentlig sektor ikke skal være en arbeidsplass som sysselsetter flest mulig, men som fungerer så optimalt som mulig i forhold til formålet offentlig sektor skal tjene. Skal vi fremme menneskers frihet, skal vi ikke etterstrebe å loppe dem for flere skattepenger enn nødvendig. Økonomisk frihet er også en frihet.

Dersom jeg skulle trekke opp noen særdeles grove linjer for en offentlig digital strategi, ville den vært omtrent som følger:

• Sentralisert innkjøp av IT-tjenester. Om ikke annet mindre distribuert enn i dag. Regionalt eller fylkeskommunalt kan være et alternativ.
• Sentralisert innkjøp av maskinvare, som for tjenester.
• Sentralisert anskaffelse av programvare, som for tjenester og maskinvare.
• Kombinasjon av sentralisert og distribuert drift av IT-tjenester, avhengig av behov og formål.
• Cloud Computing er trendy om dagen, men er det egentlig smart for offentlig sektor?
• Fokus på bruk av eksisterende fri programvare for økt eierskap, innsyn og mulighet til deling.
• Fokus på utvikling av fri programvare, når programvare nyutvikles, av samme grunn som over.
• Fokus på bruk av reelt åpne, leverandøruavhengige standarder.
• Bruk av smidige metoder for økt fleksibilitet ved egenutvikling.

Dette er definitivt ingen uttømmende liste, og ikke beregnet på noen bestemt del av offentlig sektor, men kan og bør implementeres både for kommuner, fylkeskommuner, statlige etater og tilsvarende. Selvsagt ligger det en del risiko i sentralisering, men jeg er overbevist om at det vil veie opp for dagens ordning hvor beslutninger foretas så individuelt som på kommunalt nivå.

Det viktige er uansett at en digital strategi for offentlig sektor gir full frihet til eierskap, gjenbruk, deling og samarbeid om IT-løsninger.