Martin Bekkelund

— Cloud Computing, sier han.

Med den største selvfølgelighet.

— Jaha, sier jeg.

Ikke like selvfølgelig.

Alle teknologer som følger litt med, har fått med seg begrepet Cloud Computing, på norsk ofte omtalt som nettskyen eller bare skyen. Om ikke IT-bransjen hadde nok med tåkelagte begreper, har vi endelig fått et begrep hvor tåke er essensen.

Uansett, nettskyen er en modell hvor man setter vekk drift og lagring av egne løsninger og data, slik at man slipper å forholde seg til dette på egne maskiner. Bedrifter vil for eksempel kunne eliminere behovet for egne servere, og bare leie inn kapasitet ved behov. I Friprogsenteret gjør vi dette for flere tjenester, for eksempel gruppevare og dokumenthåndtering.

Enn så lenge fungerer nettskyen kun for noen utvalgte tjenester. Disse tjenestene må ikke kreve for stor prosesseringskaft og heller ikke for mye båndbredde. Tjenester som krever en eller begge av disse, må fortsatt kjøres lokalt, enten på egen maskin eller i et lokalnettverk. Det kan for eksempel være videoredigering, billedbehandling, eller tilsvarende.

Så lenge prosessorkraft i nettskyen er begrenset, og båndbredden til og fra nettskyen er det samme, vil vi fortsatt være avhengig av å synkronisere data mellom forskjellige datamaskiner, dersom vi skulle ha flere av dem. Jeg, derimot, velger bevisst å benytte kun én maskin, slik at jeg slipper å forholde meg til hva jeg har lagret hvor, forskjeller i innstillinger og andre marginale detaljer som gjør at jeg merker forskjell på maskinene.

Hvis jeg således skal ønske meg en eneste ting fra fremtidens nettsky, må det være funksjonalitet som lar meg synkronisere, det vil si speile forskjellige maskiner via nettskyen.

Om ikke drømmen er utopisk, er den i hvert fall såpass fjern at den fortsetter å forbli nettopp en drøm i uoverskuelig fremtid.

Martin Bekkelund

Martin Bekkelund er mitt navn.

Det er meg, det; Martin Bekkelund.

Gjennom de siste par årene har ikke bare Martin Bekkelund vært meg som person, men også en merkevare jeg selv har skapt gjennom denne bloggen, jobb og personlig engasjement i saker jeg oppriktig tror på og arbeider for.

Via jobb, forskjellige medier og presse kommer nå forespørsler om foredrag, deltakelse i paneldebatter, ønsker om uttalelser og andre henvendelser som resulterer i offentlig beskuelse av Martin Bekkelund.

Det liker jeg.

Ikke fordi jeg har et overdrevent oppmerksomhetsbehov, men fordi jeg liker at meningene mine betyr noe og blir hørt.

Jeg befinner meg om dagen i en situasjon hvor jeg både får henvendelser privat og via jobben jeg har i Friprogsenteret. Private henvendelser kan overlappe det jeg arbeider med på jobben, og omvendt. Utfordringen ligger i å definere hva som er jobb og hva som er privat.

Jeg har innsett at jeg er Martin Bekkelund i Friprogsenteret, også når jeg selv definerer meg selv i privat kontekst. Jeg er — som en god venn av meg så passende uttalte det — uløselig knyttet til Friprogsenteret.

Samtidig har jeg alltid engasjert meg i teknologi her på bekkelund.net, enten det er bruk av fri programvare, åpne standarder, digitale rettigheter eller IT-politikk. Selv om deler av dette ikke er direkte overlappende med det jeg arbeider med på jobben, er det allikevel noe jeg vil overføre mer til jobbkontekst enn hva jeg har gjort tidligere. Det betyr at jeg i fremtiden vil publisere mer av dette stoffet i jobbloggen. Samtidig innebærer også dette at jeg ikke lenger står like fritt til å mene det som måtte falle meg inn der og da, men at jeg må avstemme det med jobbens offisielle mening om emnet som diskuteres.

I alle tilfeller også dette en periode som må prøves ut, føles på og mestres for å komme videre. Det er blant annet derfor det har vært lavere frekvens på bloggingen den siste tiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og til å få disse brikkene på plass for å oppnå ny suksess.

Jeg liker å lese bøker og jeg liker dingser. Allikevel var jeg fast bestemt på å ikke titte på leseplater, i frykt for å få lyst på en. Jeg liker nemlig døde trær, de har usannsynlig mye sjarm over seg.

For noen uker siden traff jeg Christoph på Gardermoen. Han viste fornøyd frem sin leseplate fra Sony. Takk skal du faen meg ha, Christoph. På Computerworlds CIO-Forum i forrige uke fikk jeg også låne IT-direktøren i NSB sin Kindle.

Jeg innså at slaget var tapt. Jeg vil ha en leseplate.

Problemet er at jeg ikke har satt meg tilstrekkelig inn i verken modeller eller teknologi. Derfor har jeg satt opp noen ønsker — ikke krav — til hva jeg forventer av en leseplate:

• DRM-fri
• Benytter åpne standarder/formater på bøkene
• Er bygget på et åpent operativsystem
• Lekkert design
• Greit utvalg av tilbehør som mappe å ha den i, ladere, lys, el.
• Godt utvalg bøker, også norske
• Gjerne gratis tilgang til bøker
• Mulig å abonnere på aviser og magasiner
• Mulig å utvide lagringskapasiteten med minnekort
• Mulig å låne bøker til og av andre
• Nettilkobling over trådløst og mobiltelefonnett
• Fungerer i Norge, også om den er kjøpt i utlandet

Oppfordringen går derfor ut til deg! Hvilken leseplate bør jeg kjøpe, og hvorfor?