Martin Bekkelund

Jeg liker kontraster. Det er sannsynligvis derfor jeg både liker tungrock og klassisk musikk, kler meg i skjorte og bukse på jobb og går med hettegenser og fritidsbukse hjemme, liker meg på Grünerløkka og på fjellet.

Kontraster viser ytterpunktene i tilværelsen. Hos meg er ikke nødvendigvis ytterpunktene langt fra hverandre, men i verden generelt ser vi store kontraster, både hva gjelder geografi, demografi og sosiale lag. Det fascinerer meg. I hvert fall så lenge man fokuserer på at annerledes også kan være noe positivt.

I disse dager diskuteres det heftig hvorvidt vi skal forby oppføring av minareter. For meg er det en absurd tanke. I et land hvor vi har lovfestet religionsfrihet ser jeg ingen betenkeligheter med å tillate oppføring av minareter. De som ønsker dem oppført må selvfølgelig bekoste oppføringen selv, og utøvelse av religiøse aktiviteter i tilknytning til minaretene må selvsagt ikke være til sjenanse for omgivelsene. Og med sjenanse tenker jeg ikke på fordommer.

Religion fremholdes ofte som roten til mye vondt. Det kan godt være, men jeg liker samtidig å se på religion som kultur. Til kulturen er det knyttet store kontraster både i hvordan religionen utøves og i hvordan den er symbolisert. Det er fint å kunne heve seg over både religion og politikk og heller fokusere på det vakre ved hver religion, uten at man trenger å være troende av den grunn.

Det kan være verdt å tenke på nesten gang man danner seg grunnløse fordommer for det ukjente.