Martin Bekkelund

I dag ble det kjent at Aschehoug og Gyldendal legger ned Store norske leksikon (SNL) på nett med virkning fra 1. juli i år. På den ene siden synes jeg det er synd. Samtidig synes jeg det er like greit. Jeg begrunner her hvorfor.

Finansiering og forretningsmodell

Pressemeldingen jeg henviser til innledningsvis gir flere smålige spark til Wikipedia, som åpenbart er SNLs største konkurrent. Til tross for at Wikipedia ikke tar betalt for sine tjenester, må de fortsatt tjene penger for å opprettholde driften. At det skal være vanskeligere for SNL å etablere en tilsvarende modell, dersom innholdet holder så høy kvalitet som de selv påstår, har jeg vanskelig for å tro.

Jeg har ikke sett et eneste spørsmål om hvilken forretningsmodell SNL bør velge for fremtidig finansiering. Forhåpentligvis har de hatt en diskusjon internt, men det alene er ikke spesielt foroverlent i 2010. I dagens digitale samfunn er det lov å stille spørsmål i det offentlige rom, for eksempel på sosiale medier, ta en påfølgende diskusjon og invitere publikum til åpen idémyldring. Det har, så vidt meg bekjent, ikke vært tilfelle.

Aschehoug og Gyldendal har dumpet dinosauren på internett, uten tilstrekkelig gjeting, for så å la den dø en rask og pinlig død. Det eneste SNL på nett nå symboliserer er Aschehoug og Gyldendal sin manglende evne til å tenke nytt.

Dugnads- og delingskultur

På samme måte som manglende forståelse for finansieringsmåter og forretningsmodeller, virker det også som at Aschehoug og Gyldendal mangler forståelse for hvordan internett gjennom de siste 20 årene har avlet frem en dugnads- og delingskultur som ikke var mulig med papir som medium. Folk ønsker å dele sin kunnskap og samarbeide om gode produkter. Wikipedia er et eksempel som lever i beste velgående. Flickr og Spotify er andre eksempler. Alle tjener de penger, alle tilbyr de også muligheten for å dele eller å bidra med innhold.

Kvalitetssikring

Aschehoug og Gyldendal sparker Wikipedia på leggen og mener tilsynelatende at kvaliteten på SNL er bedre fordi innholdet er kvalitetssikret av fagfolk. Jeg vet av egen erfaring at SNL er av god kvalitet, men det forhindrer ikke Wikipedia å være det samme. De samme fagfolkene er ikke ekskludert fra å bidra til Wikipedia, og vi vet at fagfolk med høy kompetanse bidrar til å gjøre Wikipedias innhold bedre. Videre er det ingenting som forhindrer verken SNL eller Wikipedia fra å betale de samme fagfolkene til å kvalitetssikre også dugnadsbaserte artikler.

Flere kan mer enn noen få

Samtidig mangler tilsynelatende respekten for at flere hoder tenker bedre enn noen få. På min arbeidsplass, hvor vi arbeider med informasjonsarbeid, er vi fire personer. Vi er alle ansatt fordi vi har dyptgående kompetanse om det vi skal informere om. Allikevel er vi svært ydmyke for at summen av vår kunnskap er marginal i forhold til kunnskapen resten av befolkningen til sammen besitter. Det er viktig å ha stor respekt for at også andre kan noe om ditt eget fagfelt.

Hva gikk galt?

Gjennom denne artikkelen har jeg redegjort for det jeg mener er flere feilsteg i prosessen med å etablere SNL som en levedyktig og profitabel nettjeneste. Grovt forklart mener jeg man har:

• utvist for liten vilje til å finne nye og alternative finansieringmetoder og forretningsmodeller
• unnlatt å gå i dialog med brukerne og de potensielle kundene
• hatt manglende forståelse for internett som medium og dugnads- og delingskulturen internett fører med seg
• hatt manglende forståelse for at kvalitetssikring av fagfolk og dugnadsarbeid lar seg forene
• hatt manglende forståelse for at mange kan mer enn noen få

Hva nå?

Jeg synes selv de refleksjoner jeg her gjør er i overkant kritiske mot både Aschehoug, Gyldendal og alle som har vært involvert i prosessen. Allikevel er det refleksjoner jeg som bruker gjør meg, basert på hvordan brukerne opplever prosessen fra utsiden. Jeg skulle gjerne vært mindre kritisk, men så sent i prosessen, og når ingen tilsynelatende har lyttet til eksterne innspill, tar jeg meg friheten til å sparke tilbake — på vegne av alle oss som vet at det faktisk er mulig å tjene penger på noe som er gratis.

Hvis ikke kulturministeren gir etter for presset, vil SNL dø 1. juli. Jeg håper kulturministeren ikke gir etter for presset. Det er ikke et offentlig ansvar å bruke skattepenger for å finansiere aktører som ikke klarer å tilpasse seg endrede medier og nye forretningsmodeller, uansett hvor glade vi tradisjonelt sett har vært i SNL på papir.

Jeg har her redegjort for hva jeg mener har vært gjort galt. Skulle man ønske å opprettholde driften kan man jo ta disse punktene til etterretning.