Om Martin
Martin liker
Det handler om makt
21.12.10 • 7 kommentarer
De siste dagene har innboksen blitt oversvømt med e-post fra frustrerte, skuffede mennesker som lurer på hvorfor Arbeiderpartiet og Høyre vil innføre Datalagringsdirektivet (DLD).
Fellesnevneren for alle henvendelsene er omtrent «Hvorfor lytter de ikke til fagfolk? Hvorfor kjører de bare på slik?». Jeg er verken medlem av Arbeiderpartiet eller Høyre, derfor blir følgende kun halvkvalifiserte spekulasjoner.
Det er ikke til å legge skjul på, intensjonen med DLD høres god ut — å forhindre terrorvirksomhet og annen alvorlig kriminalitet. Hvem vil vel ikke det? Derfor er det lett for en stortingsrepresentant uten tilstrekkelig fagkunnskap å tro at DLD er et godt tiltak for å forhindre akkurat dette. Ser man derimot nærmere etter ser man at direktivet er noe vi bør sky som pesten.
Sånn sett skulle man tro at enhver stortingsrepresentant uten fagkunnskap ville tro at DLD er et godt tiltak. Men her ligger tilsynelatende den grunnleggende forskjellen på stortingsrepresentantene. Stortingsrepresentanter fra de andre stortingspartiene spør fagmiljøene først, lytter og uttaler seg understøttet av faglige vurderinger. Arbeiderpartiet, derimot, synes DLD høres forlokkende ut og plumper uti den politiske hengemyra DLD nå har utviklet seg til å bli.
Gjennom det siste året har vi sett hvordan Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter blotter sin faglige inkompetanse gang på gang, for hver gang å bli korrigert av fagfolk. Ta for eksempel Helga Pedersen som er nestleder i Arbeiderpartiet, som sammenliknet DLD med fotobokser. At DLD overvåker oss kontinuerlig, enten vi har gjort noe galt eller ei, mens fotobokser kun overvåker oss idet vi gjør noe ulovlig hadde ikke Pedersen reflektert over, noe hun også fikk kraftig refs for.
Nå løper også Arbeiderpartiet rundt og hevder at DLD styrker personvernet. Straks etter var Datatilsynet ute og korrigerte dem. Når Jonas Gahr Støre igjen hevder at DLD styrker personvernet, og igjen blir bedt om en kommentar til Datatilsynets uttalelse, blir det stille. Jonas svarer ikke. Og vi vet alle hvorfor.
Slik har altså Arbeiderpartiet gang på gang blitt korrigert av fagfolk når de uttaler seg uten faglig dekning. Det sørgelige for samfunnet er at det har gått politisk prestisje i saken. Å innrømme at de har tatt feil er et svakhetstegn Arbeiderpartiet heller tar med seg i sin politiske grav, fremfor å snu i saken.
Spørsmålet er om det kun er politisk stahet som gjør at Arbeiderpartiet kjører så hardt på DLD?
Forhandlingskortet
Arbeiderpartiet er alene i Regjeringen om å ville innføre DLD. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har tatt dissens i saken. I denne saken har ikke Arbeiderpartiet stortingsflertall for å trumfe igjennom DLD, slik de normalt sett kan gjøre med saker i Regjeringen. Dermed må Arbeiderpartiet søke støtte hos et eller flere opposisjonspartier for å sikre stortingsflertall.
Min antakelse er at Høyre har vært veldig bevisst på akkurat dette i denne saken. Høyre vil støtte innføring av DLD, mot at de får en sak i retur. DLD fremstår nærmest utelukkende som et forhandlingskort for Høyre i denne saken, langt mer enn at Høyres tilhørighet til DLD er basert på faglige argumenter. Høyre stemmer for DLD mot at Arbeiderpartiet senere stemmer for en sak Høyre vil ha. Hvilken sak Høyre sikrer seg kan man bare spekulere i.
Hvis denne teorien er riktig er det en syreprøve for Høyres stortingsrepresentanter. Setter de faglig integritet, ideologi og prinsipper først, eller lar de seg lokke inn i Arbeiderpartiets maktspiral, blendet av muligheten til å få gjennomslag for en av sine egne saker?
Ideologi og prinsipper
Det vil være en skam for sosialdemokratiet å hevde at Arbeiderpartiet har sosialdemokratiske tradisjoner å ivareta. For Arbeiderpartiet handler det om makt, ikke om politiske tradisjoner og langt mindre om politisk ideologi. Kan de få makt ved å samarbeide med Høyre så gjør de det. Kan de få makt ved å samarbeide med deres politiske erkefiende Fremskrittspartiet så gjør de det.
For Arbeiderpartiet handler det om makt, ikke om prinsipper og konsekvens. Det er derfor Arbeiderpartiet er mindre forutsigbare enn været og skumlere enn en skrekkfilm.
7 kommentarer
-
Heldigvis er det lov å være sosialdemokrat uten å være enig med med Arbeiderpartiet i denne, og enkelte andre saker.
Men det er jo slik at det aldri vil være dumt å lytte til erfarne fjellfolk, i overført betydning – i hvert fall hvis dine valg og standpunkt påvirker noen flere en deg selv, og i dette tilfellet alle innbyggerne i Norge. At en rekke enkeltpersoner, og de de har med seg mangler evnen til å faktisk sette seg skikkelig inn i det de snakker om, og bare kjøre på med tilsynelatende gode intensjoner holder dessverre ikke i lengden. Det finnes det mange eksempler på.
-
Det er klart, Espen! Jeg kjenner ingen som er politisk aktive og som er enige i all politikk partiet de stemmer på fører. Problemet er bare at Arbeiderpartiet ikke fører en sosialdemoratisk politikk eller ideologi. I disse tider ser vi jo at selv SV fremstår som et sosialdemokratisk alternativ.
-
-
Jeg kjøper ikke at Høyre bruker dette som et forhandlingskort. Jeg tror dld handler om å være i takt med EU. Både Høyre og (toppen av) AP er for EU. Det vil komme en omkamp om EU en gang i fremtiden. Da er det viktig å ha lurt i befolkningen flest mulig kameler på forhånd.
-
Poenget med forhandlingskortet er en konspirasjonsteori, og ikke nødvendigvis riktig. Jeg har også mer tro på at DLD er forankret i EU.
-
-
At deler av EØS avtalen som omfavner det aktuelle området kan bli suspendert ved reservasjon er et mye brukt fugleskremselsargument fra diverse EU representanter samt EU og EØS tilhengere selv. Eller det å true med å si opp hele avtalen.
Teoretisk sett er det riktig, men det er ingen som kan vite hvilke praktiske konsekvenser som følger i kjølvannet av en reservasjon all den tid vi aldri har vært i nærheten av å reserve oss mot andre direktiver!
Datalagringsdirektivet er en ypperlig anledning til å teste ut vårt politiske spillerom ovenfor EU i praksis. Reservasjonen er mye enklere å legitimere enn andre grunnet sprikende politisk enighet og med tanke på inngripen i den private sfære så hva venter vi på?
-
Nylig skriver Jan Otto Johansen i Dagsavisen om inkonsekvent politikk, under tittelen Hvilket arbeiderparti?
Har du synspunkter? Legg igjen en kommentar!
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Eventuelle tracback ser du under.
Flere artikler
- Facebook på børs
- Lightroom og metadata
- Holder de ord
- The Greatest Bits 3
- Røde kjemper
- Fremdrift
- Skydebatten
- Supertankere og robåter
- IT-realitetsorientering
- Altinn-skandalen
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT og IT-politikk. Martin arbeider til daglig som seniorrådgiver, foredragsholder og skribent i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Les mer...
© 1995-2012 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Audun Sæther
21. desember 2010 15.34
Jeg er, som mange andre, dypt skuffet over Arbeiderpartiet, og er helt enig i det du skriver her.
Man kan jo også påpeke at denne maktarrogansen vi finner her også skaper sinne i AP’s lokallag (Trondheim AP er et av mange som har sagt nei til DLD). Det er jo ikke bare i denne saken AP går rett i mot sine egne, man kan også se på sykehusstriden, og hvilke følger dette har og kommer til å få for AP.
* Off-topic *
For en SV’er som meg er det trist å se at toppen i AP så fullstendig går på tvers av gjengs mening i AP. Ikke bare er det trist for alle de som har fornuften i behold i AP, men også trist for oss som frykter hva AP’s arroganse kan gjøre med det rødgrønne samarbeidet.