Martin Koksrud Bekkelund

Jeg bor sentralt i Oslo. Til tross for at jeg eier en fin sykkel, bruker jeg den altfor sjelden. Undersøkelser viser at jeg ikke er alene om det. Hvorfor sykler vi stadig mindre?

I følge Morgenbladet har andelen syklende gått ned fra 7 til 4 % fra 1992 til 2009, og den relative andelen er størst blant unge — stikk i strid med hva man skulle tro om en miljøopplyst generasjon.

Jeg tror det er flere årsaker. Det norske veinettet er ikke godt tilrettelagt for syklister. Dette bygger igjen på at vi ikke har en inngrodd sykkelkultur, slik de for eksempel har i Danmark og Nederland, hvilket igjen bygger på at vi har et mer kupert land med hardere vintere. I sin tur utgjør disse årsakene en catch 22 som gjør at prosentandelen syklende ikke vil øke dramatisk.

Hvis vi derimot har et reelt ønske om å få folk til å sykle, må vi gå politisk til verks. Den viktigste årsaken til at jeg ikke sykler i Oslo, er at det er uhensiktsmessig sammenliknet med kollektivtransport.

Å sykle i byen er en høyrisikosport — syklister er nærmest hatet av alt og alle. Slik går det når man sauser sammen fotgjengere, syklister og bilister i samme trafikkbilde. Norge og Oslo er ikke bygget med tanke på alle disse trafikantene i samme trafikkbilde, og idealløsningen er ikke mulig å oppnå på ett og samme sted.

Sammensausing

Derfor må vi ta inn over oss nødvendigheten av for eksempel å ha egne gater forbeholdt biler og andre gater forbeholdt kun syklister og fotgjengere. Når færre kriger om plassen og hastigheten på trafikantene er forutsigbar, blir det mindre risikabelt og raskere å komme seg frem for alle.

I tillegg trenger vi bedre regulering, spesielt der blanding av trafikanter er uunngåelig. I dag bygger og regulerer man veier for bilister og fotgjengere — helst i den rekkefølgen — før man tegner opp noen striper og gir syklisten en halvmeter eller to, dersom man husker det. Det er i hvert fall inntrykket man sitter igjen med, etter å ha besøkt flere av byens nylig omregulerte kryss.

Henstilling

Og når man først har kommet frem, skal sykkelen henstilles trygt og tørt. Noen henstillingsplasser finnes, men de er langt fra optimale, til tross for at de er laget for formålet. Dermed blir gateskilt, lyktestolper og gjerder ofte de beste alternativene.

Hvem skal betale?

Et spørsmål som stadig melder seg i politikken, også i miljø- og samferdselspolitikken, er hvem sin jobb det er å finansiere fellesgoder. Er det din jobb å finansiere utbygging av sykkeltilbudet i byen? Er det min jobb å finansiere kollektivtransporten i distriktene? Svaret avhenger av hvem man spør. Selv tilhører jeg de som mener at tilbud så langt som det er mulig må behovsprøves. Hvis ikke risikerer man å feildimensjonere kapasiteten, noe vi har sett grelle eksempler på i kommunismens Kina.

I Oslo er bysykkelordningen et samarbeid mellom Oslo kommune og den private aktøren ClearChannel Norway. ClearChannel setter opp leskur, toaletter, avfallsbøtter og bysykler uten kostnad for kommunen, mot at ClearChannel får sette opp reklame. Man kan diskutere ordningens fordeler og ulemper, men tilsvarende ordninger bør kunne utvides til å også gjelde henstillingsplasser for sykler som ikke er omfattet av bysykkelordningen. Det er uansett positivt at det finnes miljø- og velferdsordninger som ikke blir enda en post på det offentlige budsjettet som må finansieres av både deg og meg over skatteseddelen.

Les mer

Hvis miljø og sykkel tema som engasjerer, har jeg noen tips til deg om hva du bør lese.

• Olav Torvund: blogger utrettelig om de dårlige sykkelforholdene i Oslo.
• Venstre: ønsker å bøte på utfordringene jeg her skisserer.
• Friluftsetaten Oslo kommune: kart over sykkelnettet.
• dittOslo: «Det er blitt så trendy å sykle at alt annet skal vike for disse terroristene»

Politikk