Om Martin
Martin liker
E-redsel
11.08.11 • 10 kommentarer
Dette er en bok. Den er min. Hvis jeg gir den til deg er den din. Da er den ikke lenger min.
Dette er også en bok — en digital bok. Den er min. Jeg kan gi deg en kopi, og da er den både din og min.
Filmprodusenter og forlag og plateselskaper bruker nå all sin energi på å tvinge forretningsmodeller som døde ut med den industrielle revolusjonen til å være gjeldende også i den digitale revolusjonen.
Men kundene vet at en vare ikke lenger er en vare. Tidligere tjente produsentene store penger på eksemplarfremstilling. Med den digitale revolusjonen kan vi fremstille uendelig mange eksemplarer tilnærmet gratis.
Hvorfor må man bo i USA for å kjøpe en elektronisk bok eller film eller sang? Hvorfor konstruerer man merkelige digitale utlånsordninger når enkel mangfoldiggjøring ligger i teknologiens natur?
Digitale varer kan ikke sammenliknes med fysiske. Derfor må vi slutte å behandle dem som om de var det.
Ikke rart de er redde og desperate.
10 kommentarer
-
-
Problemstillingen har vært kjent så lenge sonesystemet har eksistert. Det finnes en lang rekke «gode» forklaringer til hvorfor sonesystemet eksisterer, men ingen av dem erkjenner kravene et stadig mer internasjonalisert og digitalisert marked medfører.
Ditt eksempel er et av de tydeligste på løsninger forbrukerne verken forstår eller ønsker. Det er blant annet derfor DVD-systemet ble hacket.
-
-
Det er ingen tvil om at utviklingen i bærende medium vil påvirke forretningsmodeller etc… Men jeg synes at synseriet rundt dette er av typen “hvorfor kan ikke alt bare være gratis, herregud kom igjen a”, man trenger bærekraftige forretningmodeller som gjør det mulig å leve av å for eksempel være forfatter. Dette innebærer at det bør koste penger å lese bøker (med mindre man mener at alle forfattere skal leve på statsstipend). Jeg savner forslag og analyser som tar inn over seg faktiske økonomiske realiteter, og som gir meg regnestykker, basert på det norske markedet. For min jobb i forlag er ikke å realisere noens idé om hva det digitale bør være, men å gjøre det mulig å leve av å skrive bøker på norsk, og dermed være med på å bevare et norsk språk og kulturliv også i en global-digital fremtid. Utover det er jeg veldig åpen for forslag og jobber med å fornye hva jeg tenker om dette kontinuerlig.
harald fougner
redaksjonssjef, gyldendal-
Det er ingen seriøse aktører i debatten som mener at alt skal være fritt og gratis. Det finnes mange som mener det, og de lager dessverre alt for mye støy og tar fokuset vekk fra problemstillingene.
Selv er jeg opptatt av lønnsomhet og bærekraftige forretningsmodeller som alle involverte parter kan leve av, uten offentlig støtte. Men poenget mitt er at forretningsmodeller for digitale varer ikke trenger å se ut som forretningsmodeller for fysiske varer, noe jeg har spissformulert tidligere.
Du etterlyser forslag og analyser. De nærmeste til å utarbeide slike forslag og analyser, er bransjen selv. Dere besitter spisskompetansen. Dere har erfaringen. Dere har innsikten. Kombinerer du dine ønsker om forslag og analyser, med kompetanse, erfaring og innsikt, med nytenkning og nye kundeønsker for digitale varer, så er jeg overbevist om at det er mulig å lansere produkter og tjenester som både gjør det mulig å leve av å skrive bøker og bevare det norske språket.
Dere har altså alle forutsetninger selv. Spørsmålet er hvorvidt man ønsker å benytte seg av dem.
Når det er sagt betyr ikke det at jeg selv er fri for meninger om hvilke muligheter bransjen bør utnytte for å sikre eget eksistensgrunnlag når stadig flere bøker selges digitalt.
-
Jeg kommenterte på denne bloggen om muligheten for å faktisk få det produktet jeg har betalt for (digital kopi av DVD jeg har kjøpt som gjør det enklere og også se den på en mobil enhet). Det er selvfølgelig vanskelig å gi tilgang til digital kopiering av produkter for eget bruk når det da blir så lett å dele med andre. Musikkbransjen var vel ikke så positiv til den digitale musikkbransjen men det har vel vist seg å være ubegrunnet. Jeg ser et problem nå i mine egne interesser, og det er å kunne kjøpe filmer og serier fra iTunes, men….. “Å?, du bor i Norge, da får du ikke lov”. Why?
Jeg liker å betale for musikk, film, bøker og andre digitale produkter som jeg vil ha, men hvorfor må digitale produkter være begrenset av landegrenser?
Selv jobber jeg i Standard Online og vi er også avhengig av at alle som ønsker våre produkter betaler for det. Vi selger blant annet standarder som PDF. Disse har blant annet kopisperrer (DRM), evt. utskriftssperrer, o.l. Problemet er at med denne kopisperren kan de ikke lastes ned/leses på mobile enheter som smarttelefon eller lesebrett. Her ligger teknologien etter og “ødelegger” for mulighetene kundene har til å ha produktet sitt tilgjengelig hvor som helst og når som helst. Men dette jobber Adobe med og vi håper på å kunne tilby kundene våre enda bedre produkter i fremtiden.
-
-
Min kommentar var primært til utenforstående som mener ting om forlagsbransjen. Svært ofte er analysene mangelfulle og forholder seg til svært begrensede deler av virkeligheten, noe jeg dessverre mener den spissformulerte artikkelen er et eksempel på. En vanlig svakhet er at man ikke skiller godt nok mellom rammevilkårene for norske aktører i et norsk (språk-)marked og rammevilkår for internasjonale aktører i et globalt marked, en annen vanlig svakheter at man ikke har nok innsikt i hva som skjer i verdikjeden bak en bokutgivelse, og hva de forskjellige leddenes bidrag består i.
Internt gjør vi selvfølgelig mange analyser, og vi jobber på spreng med produkt- og forretningsutvikling og prøver å ekperimentere det vi kan – men vi prøver å holde innovasjonen bærekraftig. Vi i Gyldendal mener å ha lykkes med flere av våre nye digitale initiativer. Men ting tar tid og det er mulig å bli frustrert over lettvint kritikk av bransjen som helhet. Så det var det jeg egentlig etterspurte, gode, konstruktive, gjerne originale innspill, fra de som mener noe om dette, ikke bare av typen: “Ikke rart de er redde og desperate.” Selv om jeg jo forstår at ditt innspill var ment som en bredere, generell betraktning, og at det i og for seg også er riktig; man skal kanskje ikke være desperat, men jeg synes man med fordel kan være litt redd, frykt kan være en god pådriver i en situasjon for som dette. Egentlig synes jeg folk i bransjen er altfor lite redde.
-
Formelt sett er jeg en utenforstående. En uten kompetanse, uten erfaring og uten innsikt. Jeg mener ting om forlagsbransjen, akkurat slik jeg tidligere har ment ting om både film- og platebransjen. Det er selvsagt lett å avfeie kritikk og meninger fra utenforstående nettopp på dette grunnlag — at de er utenforstående.
Videre er det også lett å avfeie kritikk fordi kritikken sjelden kommer med løsninger. Det er naturlig nok lett å avfeie slik kritikk, ettersom den ikke besvarer kritikken samtidig.
Hvis vi nå konsentrerer oss om kritikken, ser vi at jeg kritiserer digitale innholdsprodusenter for ikke ta inn over seg de mulighetene teknologi gir. I en tidligere kommentar kritiserer Line Hansen Kamhaug sonesystemet til filmbransjens DVD- og Blu-ray-plater, og jeg har selv kritisert forlagsbransjens tilsvarende mekanismer for bøker, i tillegg til utlånsordninger. Forbrukerne forstår teknologien og potensialet i den, men sliter med å forstå slike kunstige mekanismer som ikke faller teknologien naturlig.
At analyser er mangelfulle og sjelden forholder seg korrekt til virkeligheten bør ikke komme som noen overraskelse. IT og strategi er mitt yrke. Like lite som at forfattere og forlagsfolk ikke ønsker å jobbe gratis, like lite ønsker jeg å gjøre det samme.
Det spissformulerte eksempelet er selvfølgelig virkelighetsfjernt for forlagsfolk. Jeg har diskutert det med bransjefolk tidligere. Spissformuleringen er — nettopp som jeg påpeker — fjernt fra virkeligheten i forlagene. Og det er kanskje det som gjør spissformuleringen god.
Skulle man innovert forlagsbransjen ville man tilbudt nettjenester hvor forfattere laster opp tekster og selger dem som e-bøker, som f.eks. Lulu.
Eller hva med å åpne for distribusjon av bøker og notater fra forfattere som ikke ønsker annet enn utbredelse? Gjerne med tilrettelegging for Creative Commons-lisensiering.
Hvorfor ikke selge leseplater med innebygget 1-klikks nettbutikk som lar bøkene følge eieren på tvers av alle leseplatene hun eier?
Listen over det insidere gjerne ser på som utopiske ideer er lang, men det er kanskje akkurat det forlagsbransjen trenger — utenforstående med nye og annerledes ideer.
Det finnes en like uendelig lang rekke med argumenter om tingenes tilstand, som forsvarer hvorfor ting bør være som de er — om norske rammevilkår, om lovgivning, om internasjonale markeder. Alle sammen sikkert gode argumenter, men fullstendig uinteressante for kundene og den gode brukeropplevelsen.
(Som en liten notis til slutt er jeg uenig i at frykt er en god pådriver. Drives man kun av frykten for å mislykkes og ikke av gleden av å lykkes, begrenser man seg ofte til å lage middelmådige minimumsløsninger. Frykt fungerer kun for flukt og for gjemsel og for overlevelse. Anbefaler Seth Godins Linchpin om akkurat dette temaet.)
-
-
Ja nå nærmer vi oss, jeg er ikke egentlig enig i at det at spissformuleringer er fjerne fra virkeligheten i seg selv er en stryrke, men jeg skjønner hva du mener, og en ting jeg er helt enig i er at mange gode argumenter i denne saken er “…fullstendig uinteressante for kundene og den gode brukeropplevelsen.” Dette er helt sant og en utfordring når kundene er vant til fantastiske brukeropplevelser fra internasjonale (semi-monopolist-) giganter som Apple og Amazon. Og jeg forventer egentlig ikke at den jevne kunde skal sette seg inn i forskjellene mellom dem og norsk bokbransje, eller grunnene til at det er mulig å ville betenke seg noe før man lar disse to aktørene (og kanskje Google) eie det norske markedet for digitalt innhold.
Så da må man bare gjøre så godt man kan, være fokusert på brukeropplevelser og lære av dem som har fått det til.
Eksemplene du nevner er fine, og interessante, men for å være helt ærlig tenker jeg at dette i all hovedsak er ting som bør gjøres av aktører som ikke er forlag – og det håper jeg noen gjør. Vi trenger en underskog av forskjellige publiseringsprakiser i det norske markedet. Jeg tror at en aktør som lykkes med noe som dette kan være veldig sunt for dynamikken i bransjen.
Jeg mener for øvrig vi også gjør noen litt morsomme forsøk på innovasjon i Gyldendal. Vi lanserer for eksempel snart OsloRoulette (den er i Appstore, men innholdet er ikke helt ferdig, så den er ikke offisielt lansert), som er et slags aktivitetsspill, der man har en database av aktivteter i Oslo og alle gratis kan sende inn nye og stemme ut de som er for dårlige. Appen koster sju kroner og blir et forsøk på om det går an å aktivisere til masse-mikro-publisering. Ikke sikkert det går veien men jeg har egentlig troa, og vi har flere utgivelser i kjømda der vi prøver å vri litt på tingene.
For vi skjønner at vi må eksperimentere, vi må bare passe på at vi husker på hva vi driver med samtidig – og hva vi egentlig er flinke til. Og hvorfor vi holder på. Og så må vi tilpasse oss en endret virkelighet utfra det.
-
Interessant diskusjon!
Jeg drister meg til med en muligens noe utenforstående betraktning her, jeg håper den ikke fremstår som uforstående.
Jeg tenker at kultur er et gode for samfunnet og også en verdi i seg selv, samt en verdi for kunstnerens liv og livsutfoldelse. Jeg leser bøker og vil lese flere bøker. Jeg betaler av disse grunner både for musikk via spotify, samt bøker foreløpig via bokhandelen (en sjelden gang). Jeg betaler gjerne litt ekstra til de musikerne jeg vil høre mer av i form av en låt, cd eller en liveopplevelse.
Likevel er jeg begeistret for hvor delingskulturen har brakt oss. Det er jo delingskulturen som er bakgrunnen for kunnskap! Uten at ideer ble delt hadde vi ikke hatt et fellesmenneskelig domene oss mennesker i mellom som vi omtaler som opplest og vedtatt kunnskap.
Selv er jeg en mixkulturell hobbykunstner som har laget f.eks møbler, skulpturer, malerier og dikt (vederlagsfritt å lese på graham.tk) Jeg opplever at kunst kan knyttes nærmest uløselig til en kunstners livsanskuelse og livsutfoldelse.
Likevel mener jeg det ikke er en rettighet å få betalt i valuta for sin kunst. Det er ufattelig mange liv som leves like episk og flott i sin hverdagslige gjøren og laden – akkurat like feiende flott og kunstnerisk som en kunstners vakreste kunstverk. Selv har jeg måttet lære meg å leve med uttrykksbehovet mitt uten å forvente å få betalt for dette. Mitt poeng er at man ikke kan forvente noe mer enn å leve med kunst, og ikke nødvendigvis av den.
Nettopp denne sterke knytningen mellom å leve og å frembringe kunst gjør at jeg mener det ikke er gitt at kunstnere skal få betalt. Jeg får lønn på min arbeidsplass fordi jeg produserer noe som andre mener er så nyttig at de vil betale for dette.
Hvis mitt fag ble unyttig, måtte jeg finne meg noe annet å gjøre. Det er helt naturlig, og slett ikke uvanlig. Ta f.eks typografenes omstillingsprosess i avishusene.Jeg tror derfor at et samfunn kan være et flott samfunn med plass for masse gammel, ny og spennende kultur også uten at vi må oppkonstruere spesielle distribusjonsmodeller og konstruksjoner for at kunstnere skal få betalt, og gjerne betalt mange ganger.
Når det gjelder delt kunnskap applauderes dette, fordi det fører til at flere mennesker finner løsningene på små og store problemer via www – når det gjelder delt kunst og kultur så fryktes det. Kan vi ikke heller glede oss over at både kunst og kunnskap når ut til flest mulig?
-
Paradokset er at vi vil ikke at bransjen skal behandle digitale varer som fysiske, men samtidig vil vi gjerne gjøre det selv. Vi vil eie produktet til evig tid, vi vil låne det til venner, selge eller gi det bort når vi er ferdige med det og stort sett ha de samme frihetene som med et fysisk produkt. Ikke lett å være utgiver
Har du synspunkter? Legg igjen en kommentar!
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Eventuelle tracback ser du under.
Flere artikler
- Facebook på børs
- Lightroom og metadata
- Holder de ord
- The Greatest Bits 3
- Røde kjemper
- Fremdrift
- Skydebatten
- Supertankere og robåter
- IT-realitetsorientering
- Altinn-skandalen
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT og IT-politikk. Martin arbeider til daglig som seniorrådgiver, foredragsholder og skribent i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Les mer...
© 1995-2012 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Line Hansen Kamhaug
11. august 2011 14.59
Jeg synes det er kjempeflott når jeg har kjøpt en DVD/Blu-ray i utlandet med digital kopi – men ikke får lov å bruke/laste den ned siden jeg ikke bor i utsetederlandet. Ganske bakvendt…