Martin Koksrud Bekkelund

Under høstens valg prøves e-valg ut i et utvalg norske kommuner. De positive reaksjonene lar ikke vente på seg, men debatten trenger mer bevisstgjøring på hvilke sosiale utfordringer en slik løsning bærer med seg.

E-valg er en naturlig utvikling i et samfunn som Norge, hvor tiltro til både teknologien og demokratiet fra før står meget sterkt. Vi har tillit til at det meste kan løses med teknologi, uten å stille spørsmålstegn ved hvorvidt det finnes kritikkverdige forhold rundt hvordan vi bruker teknologien. Vi har også høy grad av tillit til det demokratiske styresettet vi har i Norge, noe som dessverre gjerne reflekteres gjennom lav valgoppslutning. Vi tar det derfor nærmest for gitt at e-valgløsningen som utvikles både er trygg, sikker og etterprøvbar.

Som teknologioptimist og ansatt i IT-bransjen er det ingenting jeg ønsker meg mer enn en velfungerende e-valgløsning. Det vil øke valgprosenten og skape fortsatt engasjement for vår viktigste demokratiske institusjon — et fritt og uavhengig valg.

Men er det smart fordi det er mulig?

Problemet ligger, i motsetning til hva man skulle tro, ikke bare i selve løsningen. Løsningen som Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) har utviklet er så langt som det er mulig både trygg, sikker og etterprøvbar, til tross for at den er kompleks og uforståelig for folk flest — noe som i seg selv er kritikkverdig.

Problemet ligger i det som aldri kan løses med teknologi — hvordan folk vil oppføre seg når de stemmer hjemme, utenfor de trygge og kontrollerte formene et valglokale tilbyr. Teknologien kan ikke garantere at folk er alene når de stemmer — at den overivrige faren ikke henger over skulderen på førstegangsvelgeren, eller at ektefellen ikke presser kona eller mannen til å stemme på et bestemt parti. Problemet er forsøkt omgått ved å kunne stemme flere ganger, eller å trumfe ved å stemme fysisk i et valglokale, men dette er en terskel for den som er under press. Er man for eksempel utsatt for trusler om vold, risikerer man ikke egen helse ved å stemme på nytt eller å begi seg ned til valglokalet.

Til TV2 sier valgforsker Frank Aarebrot 23/8 at vi med e-valg ikke lenger har hemmelig valg, og at Norge med en e-valgsløsning bryter med Menneskerettighetserklæringen til FN. Nyere undersøkelser viser at han har rett. I følge undersøkelser ved tidligere testvalg av e-valgløsningen, utført av Synovate på oppdrag fra KRD, svarer kun 67 % at de var alene da de stemte, og omlag 13 % at en eller flere andre personer kunne se hva de stemte. Det springende punktet er om de ville stemt noe annet hvis de var alene, og om de selv kunne velge å være alene. De resterende 20 % oppgir at de ikke var alene, men at ingen kunne se hva de stemte. Det er oppsiktsvekkende at 1 av 3 velgere var sammen med andre i valgprosessen, og at 1 av 10 var med andre som kunne se hva de stemte. Det det er en sterk tankevekker vi må ta til etterretning når den endelige beslutningen om e-valg skal tas.

Samtidig finnes det også kritikkverdige forhold omkring dagens papirbaserte valgordning. I kjølvannet av hvert valg hører vi historier om velgere som blir ledsaget gjennom stemmelokalet, uten at vakter griper inn, eller velgere som stemmer uten å legitimere seg. Dessverre finnes lite statistikk som viser omfanget av dette problemet. Uansett legitimerer ikke unntaksvis svikt i dagens valgordning at man åpner for dette problemet i større skala med en e-valgløsning. Forskjellen mellom dagens valgordning og e-valg, er at sikkerheten og garantien for å stemme alene med dagens ordning ivaretas av valgsystemet, mens det ved e-valg overlates til velgeren. Det er langt vanskeligere for dem som kjenner presset å si at man vil stemme alene, enn det er for en nøytral og uavhengig vakt i et stemmelokale.

Som nevnt er løsningen også teknologisk kompleks. Selv om jeg langt på vei har tillit til selve løsningen, har jeg allikevel betenkeligheter med å akseptere en valgordning de færreste av oss har forutsetning for å forstå, og langt mindre forutsetning for å etterprøve. For å gjennomføre et troverdig valg må man ha tillit til valgordningen, samt teknologiene og personene involvert i gjennomføringen. Jo enklere, mer transparent og etterprøvbart et system er, desto lettere det er å stole på det og vanskeligere å manipulere. Den norske e-valgløsningen er langt mer kompleks enn dagens papirbaserte valgsystemer. Selv eksperter på fagfeltet har lagt ned store ressurser i å sikre seg at løsningen til enhver tid gjør det korrekte. Korrekt gjennomføring handler ikke bare om å telle stemmer, men også å sikre at systemene ikke blir kompromittert eller påvirket av uvedkommende eller insidere med intensjoner om å påvirke valget.

En e-valgløsning kan aldri oppnå samme grad av transparens og etterprøvbarhet fordi systemene må være mer komplekse. Man må forholde seg til logiske bomber, krypteringsalgoritmer og deres implementasjon, brukergrensesnittkode, aggregeringskode, nettverksprotokoller, for å nevne noe. Alt dette krever spesialkunnskaper for å forstå.

En langt bedre mulighet, dersom man ønsker å ta i bruk teknologi for å gjøre valgordningen både mer tilgjengelig og attraktiv, er å innføre elektroniske valgurner i valglokalet. Du plukker din stemmeseddel og putter den i en valgurne som skanner den på vei ned. Slik opprettholder man både sikkerheten i dagens løsning, for å unngå utilbørlig press og manipulering av stemmer, i tillegg til at løsningen fremstår som lettforståelig, troverdig, fremtidsrettet og ikke naiv.

Når vi vurderer e-valg i Norge må vi sette de negative aspektene ved papirvalg og e-valg opp mot hverandre. Er redusert forståelse for valgordningen, dårligere transparens og etterprøvbarhet, samt mulighet for påvirkning av stemmer prisen vi er villige til å betale for bedre tilgjengelighet og økt valgdeltakelse? I et demokrati som Norge skal ikke valgordningen være en glidende mekanisme hvor valgordningen er gjenstand for usikkerhet. Valgordningen er grunnfjellet i vårt demokrati. Derfor skal den aldri skape usikkerhet omkring transparens, etterprøvbarhet, forståelse og tillit.

Vi kan godt synes at e-valg er en god idé av hensyn til vår egen bedagelighet, men av hensyn til de som er utsatt for utilbørlig press, og av hensyn til valgordningen som helhet, er e-valg med dagens foreslåtte løsning noe vi må si nei til. Å stemme i et valglokale, med uavhengige vakter som kontrollerer at vi stemmer alene, er den eneste garantien vi har for et fortsatt åpent, uavhengig og fritt demokrati.

En kortere utgave av denne kronikken står på trykk i Aftenposten 27. august 2011.

Frustrasjoner Politikk