Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Teknologi • Samfunn • Politikk

Offentlige data er offentlig eiendom

10.10.11

Debatten om eierskap til offentlige data har pågått lenge. Hvem eier data det offentlige produserer? I USA tilfaller rettighetene til det offentlig sektor produserer almenheten. Hvorfor er det ikke slik i Norge?

Hva er offentlige data?

Norsk offentlig sektor, enten den er representert ved statlige etater, fylkeskommuner, kommuner eller tilsvarende, produserer store mengder data. Det kan for eksempel være værdata fra Meteorologisk institutt, kart- og eiendomsdata fra Statens kartverk, statistiske data fra Statistisk sentralbyrå, postjournaler fra departementene, trafikkdata fra NSB eller tall fra NAV.

Felles for offentlige data er at de er finansiert med skattebetalernes penger, enten skattebetalerne er representert ved bedrifter som betaler formueskatt og arbeidsgiveravgift, eller arbeidstakere. Skattebetalerne finansierer produksjonen og bør således betraktes som kunder.

Her i Norge har debatten tradisjonelt sett vært mest aktuell rundt kartdata fra Statens kartverk. Når skattebetalerne og offentlige instanser finansierer mesteparten av Statens kartverk, skal eierskapet til Statens kartverks data tilfalle de som finansierer tiltaket, altså skattebetalerne. Det er ikke tilfelle i dag. På den annen side frigir Meteorologisk institutt alle sine værdata for almenheten.

Praksisen er altså sprikende. Det er på tide at vi får en helhetlig politikk på hvordan offentlige data skal tilfalle almenheten.

Opphavsrett, lovgivning og lisenser

Forskjellige rettigheter og lovgivning gjelder for data og åndsverk, men man må se på frigivelse av begge disse under ett. For data gjelder offentlighetsloven, mens for åndsverk gjelder åndsverkloven. Offentlige data og offentlig produserte åndsverk bør underlegges rettigheter som bygger på kjente lisenssett for data og åndsverk, aller helst mangelen på sådan — Public Domain.

Når avtaler med underleverandører inngås må det spesifiseres eksplisitt i kontrakten at eierskapet til data eller åndsverk skal tilfalle den almenheten, og ikke leverandøren, hvilket er vanlig praksis i enkelte tilfeller. Kontraktene skal også reflektere viktigheten av å kunne hente ut slike data, og ikke lukke dem inne i en dårlig IT-løsning, hvilket også er vanlig.

USA

I USA har de bedre tradisjon for å la det som produseres av det offentlige tilfalle almenheten, ved å fjerne rettighetene til dataene og frislippe dem som såkalt Public Domain. Det medfører at hvem som helst kan bruke hva som helst til hva som helst — helt uten begrensninger. Riktignok er ikke dette tilfelle med alt som produseres i USA, men det er Barack Obamas uttalte mål at samtlige offentlige rådata skal frigis.

Norge

I Norge har vi dessverre ikke kommet like langt, selv om det er svært varierende praksis. Nylig henvendte jeg meg til et direktorat i et privat ærend, for å få tilsendt en logo. I svaret som fulgte ble jeg henvist til direktoratets profilbank, hvor alle logoer kan lastes ned. Samtidig ble jeg også gjort oppmerksom på at logoene er varemerkebeskyttede og ikke kan benyttes av alle aktører uten godkjennelse fra enten Fylkesmannen eller det aktuelle direktoratet.

Å ta opp denne diskusjonen med informasjonsrådgiveren som sendte meg svar er selvfølgelig ikke på sin plass. Det er på tide å heve diskusjonen til et høyere nivå.

Hvem skal eie data?

Vi, borgerne og skattebetalerne, skal eie data som produseres av det offentlige. Vi har betalt for dem, derfor skal vi også eie dem i den form at de frigis som offentlig eiendom — Public Domain.

Hva skal frigis?

Det er hovedsaklig to typer data som ikke skal frigis:

  • Personsensitive data
  • Data som angår rikets sikkerhet, for eksempel forsvarsinformasjon

Utover dette skal alle offentlige data være gjenstand for innsyn og tilgjengelighet. Innsyn og tilgjengelighet er med på å gjøre demokratiet mer transparent, etterrettelig og rettferdig når offentlige saker kan beskues, diskuteres, kontrolleres og verifiseres av alle. Ikke bare ser vi hva våre folkevalgte foretar seg i deres embete, vi ser også resultatet av deres arbeid og kan kontrollere at det er riktig utført. Det samme gjelder med offentlige stillinger som er betalt med skattebetalernes penger — min egen inkludert.

Hva risikerer vi?

Hva vi risikerer er et spørsmål om hva som frigis. Er det mulighet for misbruk av andre nasjoner eller av norske borgere? Som nevnt i forrige avsnitt skal vi ikke frigi data som er personsensitive eller data som angår rikets sikkerhet. Utover dette løper vi liten risiko ved å frigi så mye offentlige data som mulig. Enkelte ansatte i offentlige stillinger vil muligens føle at ens stilling er gjenstand for kontroll — det må man innse er en konsekvens av å jobbe for det offentlige.

Frigivelse av offentlige data er altså utelukkende positivt for demokratiet.

Hva vinner vi?

Mange vegrer seg for å frigi data fordi vi ikke vet hva som vil skje med de. Det er nettopp derfor vi skal frigi data. Det åpner opp for at andre tenker tanker som ikke har vært tenkt før, kommer opp med nye ideer og sammenstillinger som gir oss ny informasjon og muligheter vi tidligere ikke har sett.

Økt verdiskaping

Ved at offentlig sektor frigir sine data, danner vi grunnlag for nye forretningsformer og bedriftsetableringer. Økt verdiskaping er en åpenbar gevinst. Bedrifter har allerede betalt for dataene over blant annet arbeidsgiveravgift, da er det rimelig at de uten ytterligere vederlag eller betingelser får tilgang til dataene som et verktøy for deres egen virksomhet.

Økt konkurranse

Når man frigir data fra offentlig sektor, tilrettelegger man også for konkurranse mellom privat og offentlig sektor. Meteorologisk institutt frigir sine værdata. Det kan for eksempel Storm nyttegjøre seg av i konkurransen. Med fri konkurranse får vi bedre kvalitet og redusert pris på tjenestene, også de offentlige. Har ikke offentlig sektor noe insentiv for å være konkurransedyktige vil naturligvis kvaliteten og kanskje også prisen være deretter.

Økt effektivitet

Man vinner også muligheten for bedre effektivisering av offentlig sektor. En ting er enkeltbrukere og brukere i privat næringsliv, men også offentlig sektor kan gjenbruke og utveksle data i langt større grad. Dette vil gjøre offentlig sektor mer effektiv.

Økt innovasjon

Ved å frigi offentlige data er det garantert at noen vil komme opp med nye forretningsområder, tenke tanker ingen har tenkt før og produsere nye ideer som følger av frigivelsen. Hva med kartplottere for fiskebåter som sammenstiller sanntidsinformasjon fra Meteorologisk institutt med kartdata fra Statens kartverk og GPS-posisjon?

Økt forskning

Er det noen korrelasjon mellom kosthold og skoleresultater? Anonymiserte data fra helse- og skolevesenet vil gi oss svaret. Eller hva med tannhygiene og valg av barnehage? Også her vil anonymiserte data fra tannhelsetjenesten og barnehagene gi oss svaret.

Eksemplene er sære — med vilje — det gjelder om å tenke tankene ingen har tenkt før, også når det gjelder sammenstilling av tall til bruk i forskningen.

Hvordan går vi frem?

Med politisk vilje og handlekraft er veien til full frigivelse av offentlige data verken lang eller komplisert. Alt som kreves er at man tar ett skritt om gangen og får gjennomført både politiske vedtak og teknisk implementering.

Et politisk vedtak

Først trenger vi et vedtak om at data og åndsverk som er produsert av det offentlige skal frigis som offentlig eiendom, eventuelt under en standardisert og kjent lisens.

Valg av lisens

Ideelt sett skal offentlige data tilfalle almenheten uten restriksjoner. Offentlig eiendom (Public Domain) er i så fall svaret. Ønsker man allikevel å beholde visse rettigheter, må man velge en kjent lisens som brukerne er kjent med, Creative Commons for åndsverk eller Open Data Commons for data, som nevnt i avsnittet om lov og lisens. Å utarbeide egne lisenser, slik enkelte departementer nå vurderer, er tidligere beskrevet som et juridisk kråkereir man ikke bør bygge selv. Offentlig sektor produserer ingen data eller åndsverk så spesielle at de krever egne lisenser.

Standardiserte, åpne API-er

Alle offentlige instanser skal tilrettelegge for uthenting av data via et åpent og veldokumentert API. API-et bør være så standardisert at utviklere og brukere som skal hente data kjenner seg igjen i API-er fra forskjellige instanser. For eksempel bør stedsdata fra Meteorologisk institutt og Statens kartverk være så like at utviklere som kombinerer kart- og værdata kjenner seg igjen når de jobber i API-ene fra respektive.

Én portal, alle data

Amerikanerne har sin portal Data.gov. Her i Norge er portalen data.norge.no etablert. Denne portalen må samle alle API-er, tilgjengelig datakilder og alt som produseres av det offentlige, slik at man får én portal å forholde seg til.

Feil- og endringshåndtering

I tillegg trenger man funksjonalitet for mottak av forbedringsforslag. Hvis jeg for eksempel har et forslag til endring i Statens kartverks datasett, bør de tilby en funksjon hvor jeg enkelt kan melde feil og endringer, både i data og i den tekniske løsningen.

Tanken om perfekt

Vi mennesker er skrudd sammen på en måte som tilsier at vi vil ha resultatet best mulig før vi lanserer. I IT-bransjen er en slik kultur likestilt med økt risiko og dårlige løsninger. Det viktige er at man leverer raskt og repeterende, ikke at løsningen er perfekt fra første stund. Jo raskere man leverer, jo raskere får man verdifulle tilbakemeldinger fra brukerne om hvordan løsningen skal videreutvikles. Alternativet er at man bruker alt for mye tid og penger på å lage en løsning som i verste fall viser seg å ikke imøtekomme brukernes behov.

Hvem tar kostnaden?

Det er relatert noen kostnadsmessige spørsmål med frigivelse av offentlige data. Hvem skal betale for frigivelsen? Det tilkommer kostnader både i forbindelse med etablering av tjenesten, i tillegg til selve driften. Servere, driftsmedarbeidere, linjekapasitet og så videre. Riktignok er dette over tid ofte bagatellmessige kostnader, men det er den prinsipielle debatten som er interessant.

Skal du som skattebetaler betale for frigivelse av data du aldri kommer til å benytte deg av, verken direkte eller indirekte? Er det riktig at du som skattebetaler skal betale for en tjeneste kun noen få vil benytte?

Det åpenbare svaret er nei. Det er ikke rettferdig.

Jeg har ingen betenkeligheter for å ta betalt for å dekke de reelle kostnadene forbundet med frigivelse. Det vil ikke bare være mer rettferdig for alle som benytter (og ikke benytter) tjenesten, det vil også være med på å gjøre bruken mer riktig, ved at man ikke bruker mer enn man må. Det kan sammenliknes med en middagsbuffet. Alt for ofte ender man opp med å overspise, fordi man allerede har betalt for ubegrenset tilgang.

På den annen side kan man argumentere med fri og gratis tilgang fordi det gir en rekke gevinster, som omtalt tidligere.

Martin skriver regelmessig om hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Dersom du er interessert i å følge med på hva Martin skriver, finnes det flere måter å holde deg oppdatert på. Les mer...

Flere artikler

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Bekkelund.net er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om samspillet mellom teknologi, samfunn og politikk. Martin arbeider til daglig som direktør for produkt- og forretningsutvikling i et av Norges største selskaper. Les mer...

Følg Martin

Facebook Twitter Instagram LinkedIn GitHub SlideShare Martin Koksrud Bekkelunds RSS-kanal

Søk

© 1995-2016 Martin Koksrud Bekkelund
OpphavsrettRSS og abonnementKontakt