Om Martin
Martin liker
Når samvittigheten banker på
24.10.11 • 10 kommentarer
Det er søndag kveld og jeg sitter i sofaen og leser en bok da det ringer på døren. Idet jeg åpner kommer jeg på det — det er TV-aksjon.
I døråpningen står en håpefull og opphavet. Den håpefulle rekker frem en bøsse, nærmest som et slags krav til at jeg skal legge penger i den.
Det er akkurat nå jeg skal ha tatt stilling til en lang rekke spørsmål, lenge før TV-aksjonen banket på døren.
- Støtter jeg årets formål?
- Tror jeg at pengene mine kommer frem?
- Liker jeg denne offentlig aksepterte formen for tigging?
- Hva sier jeg hvis jeg ikke vil gi?
- Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke gir?
Vi mennesker hater å ha dårlig samvittighet, og Nordmenn kappes i å gjøre den dårlige samvittigheten til skamme. På Facebook, Twitter, blogger og andre steder på nettet viser vi stolte frem den nypolerte glorien over å ha gitt til hele nasjonens egen TV-aksjon.
Skulle jeg imidlertid ha lyst til å si nei, å avstå fra å gi fra TV-aksjonen kan jeg være sikker på å stirre inn i fire overraskede øyne i trappeoppgangen, og et skuffet lite ansikt som ikke vil forstå hvorfor. Og idet døren lukkes vil opphavet få den vanskelige oppgaven med å forklare den håpefulle hvorfor den lange mannen med hettegenser, rutete kosebukse og stripete fleece-sokker ikke vil gi penger. Er jeg heldig, bruker opphavet litt tid på å forklare den håpefulle hvorfor det ikke er en selvfølge at alle gir. Men veien til naboens dør er kort, og i et flyktig øyeblikk trykker den lille djevelen på skulderen min samvittigheten til sitt bryst og forteller at opphavet nok heller forteller den håpefulle at noen mennesker bare er triste og gjerrige.
For meg handler det ikke om penger. Det er prinsippet som er poenget. Hvis jeg liker formålet, tror at pengene kommer frem, og ikke har noen betenkeligheter med offentlig organisert tigging, så gir jeg penger. Men hva gjør jeg hvis jeg misliker et eller flere av disse poengene?
De færreste vil ha forutsetning for å vite hvorvidt pengene kommer frem eller ei, eller hvor mye som forsvinner til administrative kostnader. Vi må stole på at tallene som presenteres offentligheten er riktige.
Mitt problem med TV-aksjonen er den offentlige anerkjente formen for tigging. Spesielt kleint blir det når politikere kappes i å gi småtterier for å kunne sole seg i glansen, pusse glorien.
Jeg liker å gi til veldedige formål, men jeg setter stor pris på å selv velge hvilke istedet for å få dårlig samvittighet tredd nedover hodet i form av et par store, blanke øyne som skuffet innser at mannen med hettegenser, rutete kosebukse og stripete fleece-sokker ikke vil gi penger.
10 kommentarer
-
-
Nå er det heldigvis ingen krav om at man må forklare hvorfor man ikke vil gi, men jeg hadde nok foretrukket å forklare argumentene mine.
-
-
Ser absolutt poenget ditt, men som en generell motstander av dårlig samvittighet, synes jeg bare du skal drite i det.
Selv var jeg bøssebærer i år, og har vært det tidligere år, fordi jeg har ment det har vært viktige saker, og det minste jeg kan gjøre er å bruke litt av tiden min til å hjelpe de som ikke er like heldige som meg. I år gikk jeg i et mindre velstående område enn jeg gjorde sist, og merket det godt på både summene som ble gitt, og antallet som sa nei. Jeg mener det er en ærlig sak. Har man ikke lyst eller mulighet til å gi, så har man ikke det, og jeg smiler og sier “ha en fin dag” uansett. Skjønner det kanskje er vanskeligere å si nei til et barn, men er det ikke flott at foreldre lærer barna å engasjere seg, og tenke på andre?
Jeg synes du skal si “nei, dessverre” med god samvittighet, jeg. Hvis det er det du står for. Ha en fin dag!
Hvor får du tak i fleece-sokker, forresten? Hørtes utrolig digg ut!-
Jeg har også vært bøssebærer for TV-aksjonen, men det er lenge siden og lenge før jeg reflekterte over at det var organisert tigging jeg bedrev. Det betyr ikke at jeg ikke vil stille opp igjen, det avhenger av formålet.
Jeg har ingen betenkeligheter med å bruke verken tid eller penger på gode formål, men TV-aksjonen i seg selv er ikke et godt formål. Jeg liker av og til organisasjonene som får pengene, men uavhengig av disse er TV-aksjonen å anse som tigging.
Det er flott at barna engasjerer seg, og da jeg engasjerte meg selv var det ingen som kom med et eneste ord om de moralske fordelene og ulempene slik innsamling innebærer. Det er flott at barn forstår at bistandsarbeid er viktig, men det er like viktig å få dem til å forstå at mer penger ikke skalerer proporsjonalt med velstand.
Fleece-sokkene kjøpte jeg på Byporten. Husker dog ikke helt hvilken forretning, men de kalles snuggles og produseres av Life is good. (For øyeblikket ser det ut til at de ikke fører manneutgaven.)
-
-
Hei,
bra innlegg! Jeg tror du er inne på noe mange tenker, men som få tørr å si.
-
Ja, bare for å understreke det: For meg handler det ikke om at jeg ikke vil gi eller at jeg ikke liker formålet, jeg liker bare ikke TV-aksjonen som offentlig anerkjent organisasjonsform for tigging.
-
-
Hvor langt skal vi gå? Telefontigging bør vi kanskje forby, eller hva med reklame for veldedige organisajsoner? Spesielt på enkelte helligdager er det jo vanskelig å ikke se en reklame laget for å “tre dårlig samvittighet nedover hodet” på en stakkar.
-
Jeg ønsker ingen restriksjoner på tigging. Enhver må ha lov til å tigge om penger, innen lovens rammer. Og skulle tigging utgjøre reelle problemer får vi heller ta tak i dem i de formene ubehagelighetene oppstår.
-
Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønte hvor du sparket med innlegget ditt.
Etter å ha lest ditt siste blogginnlegg må jeg innrømme at jeg sitter med inntrykket av at du stort sett er frustrert over dårlig samvittighet og de som pålegger deg den. Er det omgangskretsen som gjør at dette føles ekstra påtrengende og frustrasjonene må få utløp?
-
Må man sparke (etter) noen, da?
Omgangskretsen min er ikke problemet, i så fall hadde det vært mer rasjonelt å ta det opp med dem. Det er heller den nettbaserte omgangskretsen jeg tillegger meg via blogger, sosiale medier og nettaviser.
Dette er mer et generelt hjertesukk over hvordan enkelte kappes i kjøpt samvittighet. Mulig jeg lager litt stråmenn her, men poenget jeg forsøker å oppsummere i saken bør være klart nok.
-
-
-
Har du synspunkter? Legg igjen en kommentar!
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Eventuelle tracback ser du under.
Flere artikler
- Facebook på børs
- Lightroom og metadata
- Holder de ord
- The Greatest Bits 3
- Røde kjemper
- Fremdrift
- Skydebatten
- Supertankere og robåter
- IT-realitetsorientering
- Altinn-skandalen
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT og IT-politikk. Martin arbeider til daglig som seniorrådgiver, foredragsholder og skribent i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Les mer...
© 1995-2012 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Vegar Nilsen
24. oktober 2011 12.11
Den enkle løsningen hvis du vil unngå å stirre inn i fire overraskede øyne er å si at du allerede har gitt. Hvis du skulle bestemme deg for at du vil støtte formålet gjeldende aksjon går til så er det jo tross alt aldri noe problem å få til det, via f.eks. nettbank.