Om Martin
Martin liker
Antidarwinisme
02.11.11 • 22 kommentarer
Jeg sliter med å forstå meg på deler av norsk politikk. Lenge har jeg undret meg over hvorfor mange tilsynelatende tror at bruk av mer penger automatisk gir gode resultater. Spesielt er det landbruks- og kulturpolitikken som lider av slikt tankegods.
Klassisk Darwinisme, eller evolusjonsteori, er enkel å forstå. De sterkeste overlever, de svakere underordner seg eller faller vekk. Slik er det også med ideer. Gode ideer dyrkes frem, får fotfeste og overlever. Dårlige ideer dør ut.
Når det gjelder ideer er det du og jeg som bør avgjøre hva som er gode og dårlige ideer. Jeg liker dårlig at andre tar slike avgjørelser for meg, og jeg er ikke spesielt overrasket om det samme gjelder for deg.
Problemet i politikken er at nettopp politikerne tar disse avgjørelsene for deg. Hvorfor skal kulturministeren doble støtten til norske spillutviklingsselskaper hvis ingen vil ha spillene deres? Hvorfor skal kulturministeren støtte artister som ingen kjøper musikken til? Hvorfor skal landbruksministeren subsidiere middelmådige landbruksprodukter?
Problemet ved å føre en subsidieringspolitikk er at vi fjerner Darwin fra evolusjonsregnestykket. Med subsidiering kan dårlige ideer overleve til tross for at ingen vil ha dem.
Ved å fjerne subsidiering og tilrettelegge for langt mer fleksible vekstordninger for dem med ambisjoner, vil selvfølgelig mange produsenter forsvinne. Og det er nettopp litt av poenget. Hvis ikke markedet selv får bestemme hva som er bra og dårlig, sitter vi igjen med middelmådighet og overforbruk av skattebetalernes penger.
Det skal være mulig å gjøre suksess for dem med ambisjoner, og det skal være mulig for oss å fortelle dem at det de gjør er bra. Eller dårlig.
22 kommentarer
-
-
Jeg er enig i at det finnes andre hensyn enn popularitet. Miljø kan være et slikt hensyn.
Jeg er klar over at subsidiering forekommer også av tilbud eller organisasjoner jeg selv liker eller er medlem av.
Poenget er at subsidiering ofte blir sedvane. Politikerne kappes i å kaste penger etter gode saker, men det er ingen som stiller spørsmålstegn ved om det egentlig er en god idé.
Når det gjelder Venstre, Skiforeningen og Turistforeningen kjenner ikke jeg tallene. Men siden du åpenbart gjør det hadde jeg satt pris på om du ville dele dem med oss.
-
Du tar feil, Ola. Skiforeningen får lite støtte fra det offentlige. De er avhengige av generøse private givere og sponsorer for å holde det gående. Men de gjør uten tvil en viktig jobb for folkehelse og friluftsliv.
Det at de politiske partiene får offentlig støtte er en bra ting. Den norske måten å fordele penger til partiene på er fair for alle – når man stemmer på et parti, gir man også det samme partiet økonomisk støtte. Det gjør at partiene ikke er avhengig av å få store donasjoner for å kunne fungere – og det er bra for demokratiet. Men dette blir jo også en form for “darwinisme” – den som får flest stemmer får mest penger.
-
-
Kultur, spill og musikk kan jeg være enig i. Jordbruk er en litt annen sak. Her kommer det inn en rekke andre faktorer; Bosetning, mangel på mat i verden, selvberging og beredskap i tilfelle krise (krig), nasjonal identitet m.m.
-
Ja, helt enig! Som nevnt i en tidligere kommentar er det ikke slik at jeg stiller meg negativ til all subsidiering, vi må bare ikke la det bli sedvane at det offentlige skal komme løpende etter oss med penger hver gang noe er vondt og vanskelig, eller får en trang fødsel.
Men når det gjelder norsk landbruk er jeg overbevist om at reduserte tollbarrierer og subsidier ikke bare er til det bedre for forbrukerne, men også for norsk landbruk selv.
-
-
Kan svare for min erfaring fra landbruket.Subsidier er bare en del av det. Gårdsbruk som stagnerer legges ned, men bruk for følger med tiden og fornyer seg overlever, så vi kan ikke si at tilskudd ikke fører til forandring.
Subsidier gjør vi får gode rammebetingelser og vi kan utnytte arealer til å produsere mat på, som ellers ikke vil ha bli brukt.
Det er kun New-Zealand og Australia, tror jeg, som ikke har noen form for tilskudd eller eksportsubsidier på landbruksprodukter.
-
Takk for god kommentar, Einar!
For en del av subsidiene er det utvilsomt nyttig, på andre områder igjen tror jeg det er direkte skadelig. I hvert fall for samfunnet som helhet.
-
-
Akkurat det Ola sier. Verden handler om mer enn å tjene penger.
Matproduksjon er viktig å opprettholde, selv om det akkurat nå er mulig å kjøpe skinke fra hvor du vil. Verden kan endre seg fort og det tar tid å stable et livskraftig landbruk.
Musikk/kultur er også umulig å overlate til markedet. Vil du virkelig ha en musikkverden som består av Hellbillies og Carpe Diem? Pluss Erik og Kriss? Turnestøtte og støtte til drift av konsertscener er alfa omega for at vordende artister skal kunne trene håndverket.
MEN:
Politikerne er jo valgt av “markedet”. Og da vil (ad omveier) deres ressusallokering fungere Darwinistisk.OG Martin: Evolusjonsbiologi og survival of the fittest er vel ikke akkurat noe å ha som ideal for samfunnsutvikling? Vårt samfunn trenger spesialistene. (i følge Darwin er “spesialist” utviklingstrinnet før “utdødd”) Og vi trenger å ta vare de svake.
-
Ingen tvil om at verden handler om mer enn å tjene penger. Men i en politisk kontekst hvor vi snakker om prioritering av offentlige midler, skal man ikke la det bli sedvane å kaste subsidier etter mer eller mindre dårlige tilbud.
Det følger et ansvar med forvaltning av felles penger, og det synes jeg av og til det er for lite fokus på.
Så et par bøker jeg vil anbefale. Først pamfletten Svikt! som kan lastes ned gratis. Dernest Linchpin av Seth Godin. Bøkene dekker henholdsvis ditt nest siste og siste avsnitt.
-
Hadde makinskriving i to uker.. Jepp, MASKINskriving… Gammel
Til saken: jeg stemmer samme parti som deg, men vi må ikke bli så liberale at vi tror markedet klarer å planlegge 10-50 år frem i tid. Noe må styres politisk gjennom ressursfordeling.
Seth Godin… Har mistet litt troa på han. Virker som han prøver å generalisere ut fra unntakene. (noe som forøvrig alle ” sosiale medier eksperter” også gjør når de snakker om musikk. At OK go kan bygge seg en fanskare ved hjelp av virale videoer betyr ikke at alle kan det…)
-
Jeg er enig i at vi trenger politisk styring. Men det er forskjell på en altomfattende stat som skal ta alle avgjørelser om hva som er bra og dårlig på våre vegne, og på en stat som overlater dette i større grad til folket enn hva som av og til er tilfelle.
Som nevnt i en annen kommentar er det lett å tro at politikere er upåvirket av markedskrefter og kommersielle interesser og insentiver. Les derfor boken jeg anbefalte deg tidligere, den viser hvilke insentiver som ligger til grunn når politikere tar avgjørelser.
Og uansett hva du tenker om Seth Godin vil jeg anbefale Linchpin. Den handler nettopp om spesialisering.
-
-
-
-
innser at jeg enten må korrekturlese bedre eller ta et kurs maskinskriving.
-
Hva? Hadde du ikke tekstbehandling som valgfag på ungdomsskolen altså?
-
-
Du stiller så vidt jeg forstår spørsmål ved subsidier generelt og norske landbruks- og kultursubsidier spesielt. Du mener, så vidt jeg kan forstå at folks bruk av penger er et absolutt mål på deres behov og at pengene blir brukt så rasjonelt at de beste ideene blir kultivert ved at de får bruke dem friest mulig. Du er sikkert villig til å nyansere det litt, hvis vi begynner å diskutere detaljer – men jeg håper jeg har forstått deg greit nok til å skrive en passelig lang kommentar.
Det kan godt hende at du anerkjenner poenget om at behov og betalingsevne ikke er identiske, f.eks. i en situasjon der en fattig person er akutt syk i et samfunn uten offentlige helsetjenester (eller i det minste offentlige subsidie-/forsikringsordninger). Om personen skulle ha noen få oppsparte midler, ville han kanskje velge å heller gi dem til et barn for at barnet skulle kunne ta utdanning, enn å bruke dem på helsehjelp til seg sjøl. Dette kan virke pedantisk, men det illustrerer det prinsipielle. Kanskje kan det etablere en enighet om at det å bruke subsidier er et spørsmål om grad av mistilpasning mellom betalingsevne, og i videre forstand –vilje, og behov.
Når det gjelder rasjonalitet, er det jo gjerne slik at vi mennesker heller vil ha umiddelbar nytelse og/eller belønning enn et gode vi kanskje vil benytte oss av en gang i ei uviss framtid. Det er også slik at vi ikke alltid bruker tid på å sette oss inn i alle mulige tilbud som finnes på alle fronter, men at hva vi bruker penger på styres av hva som er tilgjengelig og bekvemt i øyeblikket. Bank-, elektrisitets- og telefonikunder får f.eks. stadig kritikk for dette. Som sosialist er jeg vant til at denne måten å argumentere mot markedets rasjonalitet på blir møtt med påstander om at «staten ikke kan vite bedre enn folk hva de har behov for», men jeg velger å se det slik at de som stemmer på partier som anerkjenner disse mekanismene og bidrar til å opprettholde ordninger som motvirker dem veit hva de gjør.
I tillegg kommer det inn en del saksspesifikke forhold. Med utgangspunkt i dette kan jeg forsøke å komme med mine argumenter for landbruks- og kultursubsidier:
Det å opprettholde norsk landbruk på et rimelig nivå ivaretar noen behov som det ikke finnes produkter på markedet som ivaretar. Det viktigste i mine øyne er matvaresikkerhet: Muligheten til å forsyne landet med en betydelig del av det innenlandske matbehovet i tilfelle ei internasjonal krise. Andre forhold er å opprettholde Norges bidrag til den totale matmengden som er tilgjengelig i verden, å sikre bosetting i distriktene og å ivareta kulturlandskapet, med tilhørende biologisk mangfold (nei, jeg kødder ikke). Norsk bondearbeidskraft er ekstremt dyr i verdenssammenheng, både på grunn av nokså lav produktivitet – det henger sammen med dyrkingsvilkår i landet, og fordi arbeidsmarkedet den konkurrerer på inngår i en kunnskapsintensiv økonomi der store en svært lønnsom oljebransje bidrar til å skjerpe konkurransen. For at store deler av landbruksnæringa skal kunne konkurrere i det hele tatt er det derfor nødvendig med subsidier.I kulturlivet er det mer komplisert, og kanskje bedre å argumentere empirisk: I de fleste land der man ikke har pressestøtte, er tilbudet av aviser og tidsskrifter langt dårligere enn i Norge. Det går sjølsagt an å hevde at i den grad folk finner stoffet de produserer interessant, så ville de være villige til å betale for det. Her vil jeg innvende at for det første spiller tilgjengelighets/synlighetsforhold en særlig stor rolle på avismarkedet, i tillegg til at denne typen bedrifter har ganske store inngangskostnader/stordriftsfordeler. Det er vanskeligere å overleve som liten avis enn som liten aktør i mange andre bransjer.
Den mer akademiserte delen av kulturlivet (samtidskunst, opera, ballett etc.) blir som regel trukket fram som særlig lite bærekraftig i et etterspørselsperspektiv. Her vil jeg bruke argumenter av samme type som dem man kan bruke når det gjelder grunnforskning: Det dreier seg om en høyt spesialisert virksomhet som det er vanskelig å overskue de umiddelbare konsekvensene av, men som historia har vist at det lønner seg å gi gode vilkår. I et markedsøkonomisk perspektiv kan man kanskje framstille det som en tenkt vare av typen «reservoar av nye ideer» for mer markedsnær virksomhet. Denne typen virksomhet vil på grunn av enorm avstand mellom kunde og virksomhetens daglige ledelse ha svært vanskelig for å opprette kontakt mellom opplevd behov og produkt. Den vil også ha svært uforutsigbar avkastning, fordi én enkelt nyvinning kan gi enorm gevinst, mens virksomheten jevnt over vil domineres av mer marginale nyvinninger uten særlig økonomisk – eller vel så viktig – menneskelig potensial. Disse forholdene bidrar til at varen ikke er tilgjengelig på markedet.
Om du ikke er enig, håper jeg i alle fall at jeg har gitt deg et slags innblikk i hvordan folk tenker rundt disse spørsmålene. Jeg synes ikke darwinismeparallellen er veldig god, fordi naturens behov er fastlagt: Det er å kanalisere mest mulig fri energi inn i biologiske systemer. De organismene som klarer det best overlever. Overført til menneskelige forhold, regner jeg med at vi er enige om å ta inn ett forbehold (1) og et moment der innholdet er åpent for diskusjon (2): Vi bør kanalisere en størst mulig del av den energien (også i overført forstand?) (1) vi på forsvarlig måte kan gjøre tilgjengelig for oss inn i (2) produktiv menneskelig aktivitet. Da er det ikke gitt at den best egna (fittest – ikke strongest) er den som samler mest penger på markedet.
-
Før jeg går inn i detaljer vil jeg gjerne løfte perspektivet litt.
Det virker som om mange har glemt hva penger egentlig er, og hva vi bruker dem til. Penger er en valuta som brukes til å uttrykke hvilken verdi et produkt eller en tjeneste har for oss.
Per i dag har vi (heldigvis) ingen alternative former å måle slik verdi på. Vi kan gjerne si at noe er verdifullt for oss, men hva vi sier og mener er ingen eksakt måte å uttrykke verdi på. Derfor har vi penger.
Problemet oppstår når skatt som samles inn brukes av politikerne til å uttrykke hva samfunnet som helhet mener om et produkt eller tjeneste. Beslutninger fattes av noen få, men berører oss alle. Slike beslutninger gjøres (forhåpentligvis) i god tro og beste mening, og det er lett å tro at de skjer uten insentiver og påvirkning, men den som finner fagretningen public choice fascinerende vil ha et mer nyansert bilde på hvordan politiske beslutninger fattes.
Så når du spør meg om jeg mener at «folks bruk av penger er et absolutt mål på deres behov og at pengene blir brukt så rasjonelt at de beste ideene blir kultivert ved at de får bruke dem friest mulig», så handler ikke det om hva jeg mener, men hvordan folk prioriterer sine penger. Penger er ikke et mål, men et middel folk bruker til å uttrykke behov og ønsker.
Behov og betalingsevne henger ikke alltid sammen. Vi har for eksempel barn og fattige som har behov og ønsker de ikke har mulighet til å uttrykke med penger. Det er derfor det er viktig at vi opprettholder lavterskeltilbudene, noe jeg anser for langt viktigere enn subsidiering av for eksempel norske spillutviklere.
Lavterskeltilbud inngår som en del av det offentlige sikkerhetsnettet. Mennesker skal ha lov til å ta egne, frie valg — herunder også dårlige — og det skal være lov å gå på trynet. Det er da det er viktig med gode offentlige sikkerhetsordninger.
Når du eksemplifiserer med at mennesker ikke til enhver tid bruker tid på å sette seg inn i alle eksisterende tilbud og hva som til enhver tid er det beste, handler ikke det om feil i markedsmekanismen, men om penger versus tid, om hvor mye tid vi er villige til å bruke for å finne det beste tilbudet.
Pressestøtten er en sak for seg. Jeg har tidligere argumentert, av samme årsaker, for å fjerne den helt. Det står jeg fortsatt ved. Jeg får medhold i forslaget fra andre hold, hvor det hevdes at man får færre men bedre aviser.
-
Du begynner det opprinnelige innlegget med å male med brei pensel om subsidier generelt. Alle offentlige tilbud er per definisjon subsidiert. Jeg synes derfor det er vanskelig å sette ei prinsipiell skillelinje mellom «lavterskeltilbud» og andre subsidier.
Når det gjelder din utlegning av hva penger er og hva man bruker dem til, er jeg nok ikke uten videre enig. Mye kan skrives om dette, men for de aller fleste av oss er penger et byttemiddel vi får i kompensasjon for arbeidskrafta vår. For noen (ganske få) er hovedkilden til penger avkastning på kapital de sjøl eller deres forfedre har investert. Pengemengden en enkeltperson rår over bestemmes ikke bare av hvor mye eller hvor hardt man arbeider, langt mindre av hvilke behov man har. Den bestemmes i stor grad av hvem du er.
Den pengemengden man faktisk rår over kan, som du sier, brukes som et middel for å uttrykke behov – men bare innafor sine egne rammer og på markedets vilkår. Dersom man ikke anerkjenner disse forholdene (men det ser jeg at du gjør, når du snakke om lavterskeltilbud) betrakter man penger som et mål på behov.Og jo, det finnes andre midler/målestokker. En av dem er tid (herunder alt fra vilje til å stå i kø til frivillig innsats og deltakelse i debatt), en annen er deltakelse i demokratiske valg. Du har helt rett i at politikk ikke oppstår i vakuum, men det gjør heller ikke individuelle valg. Samfunnet hviler på ei organisering i institusjoner, og institusjonene har livets rett fordi de er forankra i ei demokratisk samfunnsordning. Institusjonene som gjør at vi har et marked der man kan bruke penger til å uttrykke behov har sterkere forankring i den demokratiske deltakelsen enn det markedet sjøl har (folket velger ei nasjonalforsamling, som bestemmer at det skal finnes institusjoner som regulerer samhandling i samfunnet – herunder bytterelasjoner ved hjelp av penger). Uten demokrati – intet legitimt marked. Det er i alle fall ei forenkla framstilling av hvordan jeg ser det (det er åpning for en stor høne-og-egg-problematikk når man trekker inn det helt åpenbare faktum at folk er nødt til å avgi en viss del av sine arbeidsprodukter for å finansiere demokratiet, og at demokratiske samfunn ikke bare materialiserer seg ut av lause lufta, men er resultater av historiske utviklingsprosesser – apropos darwinisme, eller kanskje heller lamarckisme).
Dette blir likevel langt fra det det ser ut til at du faktisk er opptatt av når du skriver, nemlig landbruks- og kulturpolitikk. Mulig jeg misforstår, og at du egentlig er interessert i en økonomisk-filosofisk debatt om subsidiers legitimitet, men i mine øyne har du allerede tatt stilling prinsipielt, når du snakker om «lavterskeltilbud». I så fall tror jeg det ville være mer fruktbart om du heller angreip de subsidieformene du mener er gale på et annet grunnlag enn prinsipiell motstand mot subsidier.
To kjappe til slutt:
Jeg synes ikke spørsmålet om hvorvidt man kan få bedre journalistisk, layoutmessig eller trykkmessig kvalitet ved å få færre, reint markedsbaserte aviser er spesielt interessant. Jeg stiller meg tvilende til hvorvidt det finnes gode empiriske svar på dette, uavhengig av støtten du får fra Minerva. Hovedpoenget for meg er at man vil få en smalere meningsbredde.
Når det gjelder Norges verstingstatus i handel med U-land finnes det flere nyanser. Denne artikkelen slår i hjel rapporten Aftenposten-oppslaget er bygd på.
-
Jeg ser at vi i denne debatten står så langt fra hverandre at det ikke har noen hensikt i å bruke mer tid på den.
Vi får heller nøye oss med å være uenige.
Men takk for deltakelsen!
-
-
-
-
En kjapp kommentar fra meg. Etter å ha jobbet innen både IT-bransjen og musikkbransjen har jeg fått et litt annerledes syn på dette med subsidiering. Det er mange ulike aspekter i denne debatten.
Ang. subsidiering av kultur i form av musikk (landbruk kan jeg lite om): Min oppfatning er at offentlig støtte er helt avgjørende for at man skal kunne hevde seg internasjonalt, og deretter kunne leve av musikken. Norge er et ekstremt lite marked, rent kommersielt. I tillegg befinner vi oss langt fra allfarvei, noe som gir norske artister et handicap rent geografisk. Offentlig støtte kan til en viss grad bidra til å veie opp for dette, slik at norske artister kommer seg ut på kontinentet/andre verdensdeler. På den måten kan man, til og med innen de smaleste musikkutrykk, bygge opp et betydelig internasjonalt publikum spredt over et større geografisk område.
Jeg mener også at kultur har flere samfunnsmessige verdier enn den rent kommersielle. Dette er for øvrig en debatt som dessverre ofte kortslutter i subjektive meninger om hva som er “bra” og “dårlig” kultur, samt hvilke partier som har den minst katastrofale kulturpolitikken.
-
Jeg forstår problemstillingen du skisserer veldig godt.
Men betyr det at jeg allikevel synes det er en offentlig oppgave å kaste penger etter slike tilbud?
Som nevnt i en tidligere kommentar er penger et middel for å uttrykke hvilken verdi jeg setter på et produkt eller en tjeneste. Liker jeg musikken betaler jeg for den og går på konsert. Liker jeg den ikke lar jeg det være.
-
-
Og så må jeg selvfølgelig komme trekkende med dette innslaget fra Storbynatt. Vi kan le av det og henge det ut som satire, men det illustrerer nettopp poenget mitt.
-
Og før jeg glemmer det må også dagens sak i Aftenposten trekkes frem, med overskriften Norsk handelspolitikk skader verdens fattigste.
La meg sitere det viktigste:
Men på listen over hjelpsom eller skadelig handelspolitikk ligger altså Norge nederst på listen. Årsakene er, ifølge CGD, de høye tolltariffene på mat, klær og andre varer fra utviklingsland, samt subsidier til norsk jordbruk, som gjør det vanskeligere for jordbruksprodukter fra andre land å konkurrere på det norske markedet.
Flaut.
-
Og plutselig kom min gode venn Simen løpende med denne artikkelen fra Paraplyen:
Har du synspunkter? Legg igjen en kommentar!
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Eventuelle tracback ser du under.
Flere artikler
- Facebook på børs
- Lightroom og metadata
- Holder de ord
- The Greatest Bits 3
- Røde kjemper
- Fremdrift
- Skydebatten
- Supertankere og robåter
- IT-realitetsorientering
- Altinn-skandalen
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT og IT-politikk. Martin arbeider til daglig som seniorrådgiver, foredragsholder og skribent i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Les mer...
© 1995-2012 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Ola Thoresen
2. november 2011 13.27
Fordi det i et samfunn er andre faktorer som er viktige enn kun popularitet.
Uten subsidiering hadde ikke dine venner (som jeg kan se rett til høyre for dette tekstfeltet) i verken Venstre, Skiforeningen eller Turistforeningen overlevd.
Men det norske samfunnet har valgt at disse organisasjonene bør ha livets rett, fordi de fyller andre behov enn de rent kommersielle. Derfor velger staten å bruke noen kroner på å sørge for å holde liv i dem.