Martin Koksrud Bekkelund

8. oktober ble Friprogsenteret strøket fra statsbudsjettet. 17. oktober ble samtlige ansatte ved senteret sagt opp. Ettersom jeg selv jobbet ved senteret i fire år, er det på sin plass med noen betraktninger.

Friprogsenteret så dagens lys sent i 2007. Bjørn Venn var sentral initiativtaker og senterets første ansatte var Heidi Arnesen Austlid før Christer Gundersen, meg selv og Morten Amundsen kom ombord. Senere har også Rune Strømme kommet innom, i tillegg til også Salve J. Nilsen og flere andre.

Strategien var enkel: offentlig sektor har mye å hente på å dele kunnskap om programvare som anskaffes for offentlige midler. Strategien er like aktuell i dag. Offentlig sektor har knapt nok skrapt i overflaten av potensialet. Systematisert deling, gjenbruk og samarbeid om IT-løsninger ville skapt bedre løsninger til lavere kostnader. I resten av verden skalerer man opp fagmiljøer med denne kompetansen, mest nærliggende i Storbritania, mens vi i Norge velger å avvikle den.

I dag har jeg selv det daglige ansvaret for store løsninger som er bygget på fri programvare. Fordelene er så mange at de fortjener en egen artikkel. Jeg ville aldri byttet.

Jeg vet at kunnskapen Friprogsenteret har formidlet gjennom de syv årene det har vært i drift har kommet til nytte. Konferansen GoOpen har hvert år samlet flere hundre mennesker for å utveksle erfaringer og knytte kontakter. Magasinet Smart har bidratt til å etablere et nytt tankesett som utfordrer det etablerte.

Nå er begge deler historie.

En viktig stemme har forsvunnet fra norsk IT-bransje.

Frustrasjoner