Jeg reiser sjelden med det kollektive transporttilbudet som eksisterer i og omkring hovedstaden. Årsaken er enkel. Det er for dyrt, tregt og går ikke der jeg har behov for det.

Skal det utvikles et kollektivtilbud må det tilpasses brukerne. Mennesker er egoister, så bil er en enkel og smertefri transportmåte for folk flest. Man skal være bra ideologisk for å reise med kollektivt hele året, dersom man bor litt ute i periferien, samt ikke jobber gangavstand fra stasjonene i Oslo sentrum.

Selv tar jeg gjerne kollektivt. Det vil si, jeg hadde gjort det hadde kriteriene for hva jeg anser som akseptabelt vært oppfylt. Ikke er det billig, ikke er det kjapt, ikke er det pålitelig og ikke går det der jeg trenger det heller.

Tid

For å komme meg til jobb må jeg først gå 25 minutter, deretter sitte på toget i 45 minutter før jeg må ta T-banen et kvarter og avslutte med en gåtur på fem minutter. Samlet reisetid er aldri under halvannen time. Med bil tar det rundt 35 minutter uten kø og oppunder timen med, selv om det på ekstrem vinterdager kan ta opptil tre timer, men da går ikke kollektivtrafikken heller.

Pålitelighet

Et av de største problemene med kollektivtransporten er usikkerheten ved dagens tilbud. Det oppleves forsinkelser så ofte at det snarere er regelen enn unntaket. Ikke rart når T-banenettet betjenes med utstyr fra 60-tallet! Jeg kan til en viss grad leve med dyre månedskort og dårlig tilgjengelighet, men ikke dårlig driftssikkerhet. Når jeg hopper på toget på morgenen vil jeg være helt sikker på at jeg rekker eventuelle avtaler. Med bil er man i hvert fall sikker på at man ikke blir stående i tre kvarter mellom to stasjoner fordi det er feil med en sporveksler eller signalanlegget.

Tilgjengelighet

Jeg antar at mengden mennesker som arbeider i blant annet tjenesteytende næringer, og som har behov for å reise rundt i jobben, er økende. Det vil si at for å tilfredsstille denne brukermassens behov for kollektivtransport, må tilbudet utbedre vesentlig sammenlignet med dagens tilbud. Å gå 25 minutter på sommeren er bare deilig, men jeg skal gjerne innrømme at det frister lite i snø og bitende kulde.

Pris

Vi er to personer i huset som pendler til Oslo. Et månedskort koster omtrent 1500,- kroner per person. Det er 3000,- kroner i måneden. Det er dyrere å kjøre bil, men ikke vesentlig dyrere. Utgiftene på bilen er en snau tusenlapp i forsikring, en drøy tusenlapp i drivstoff, samt diverse utgifter og avskrivning. Fleksibiliteten som bilen gir oss i form av tilgjengelighet og hurtighet er viktig, to områder kollektivtransporten feiler vesentlig på.

Løsningen

Det finnes ingen smertefri og bedriftsøkonomisk lønnsom løsning på dette problemet. Det eksisterende tog-, trikk- og t-banenettet må utbygges til å kunne håndtere en foretrukket mengde reisende. Med foretrukket mener jeg den mengden man ønsker å transportere kollektivt av miljøhensyn. Stikkordet for avsnittet er nok kapasitet.

Jeg har heller ingen tro på at forvalterne av dagens nett (NSB, Jernbaneverket, Oslo Sporveier, m.fl.) verken er optimalt organisert eller har utstyr som er godt nok til å være effektivt. Resultatet er høyere billettpriser. Det er direkte pinlig at man har utstyr som ikke tåler mye nedbør eller snø i et land som Norge. Stikkordet for avsnittet er pålitelig utstyr.

Det er ingen tvil om at dette vil koste penger. Mye penger, men hvis regjeringen mener alvor med sin miljøpolitikk kan de ikke forvente at folk vil reise kollektivt hvis tilbudet er elendig. Det må bevilges penger til utstyr og utbygging, og nok subsidiering av billetter til at det er attraktivt å reise kollektivt. Stikkordet for avsnittet er subsidiering.