Eller besøk arkivet

Martin på nettet

Med Martins øyne

Arkiv for kategorien «Frustrasjoner»

Dinosaurens siste åndedrag

11. Mars 2010 — 6 kommentarer

I dag ble det kjent at Aschehoug og Gyldendal legger ned Store norske leksikon (SNL) på nett med virkning fra 1. juli i år. På den ene siden synes jeg det er synd. Samtidig synes jeg det er like greit. Jeg begrunner her hvorfor.

Finansiering og forretningsmodell

Pressemeldingen jeg henviser til innledningsvis gir flere smålige spark til Wikipedia, som åpenbart er SNLs største konkurrent. Til tross for at Wikipedia ikke tar betalt for sine tjenester, må de fortsatt tjene penger for å opprettholde driften. At det skal være vanskeligere for SNL å etablere en tilsvarende modell, dersom innholdet holder så høy kvalitet som de selv påstår, har jeg vanskelig for å tro.

Jeg har ikke sett et eneste spørsmål om hvilken forretningsmodell SNL bør velge for fremtidig finansiering. Forhåpentligvis har de hatt en diskusjon internt, men det alene er ikke spesielt foroverlent i 2010. I dagens digitale samfunn er det lov å stille spørsmål i det offentlige rom, for eksempel på sosiale medier, ta en påfølgende diskusjon og invitere publikum til åpen idémyldring. Det har, så vidt meg bekjent, ikke vært tilfelle.

Aschehoug og Gyldendal har dumpet dinosauren på internett, uten tilstrekkelig gjeting, for så å la den dø en rask og pinlig død. Det eneste SNL på nett nå symboliserer er Aschehoug og Gyldendal sin manglende evne til å tenke nytt.

Dugnads- og delingskultur

På samme måte som manglende forståelse for finansieringsmåter og forretningsmodeller, virker det også som at Aschehoug og Gyldendal mangler forståelse for hvordan internett gjennom de siste 20 årene har avlet frem en dugnads- og delingskultur som ikke var mulig med papir som medium. Folk ønsker å dele sin kunnskap og samarbeide om gode produkter. Wikipedia er et eksempel som lever i beste velgående. Flickr og Spotify er andre eksempler. Alle tjener de penger, alle tilbyr de også muligheten for å dele eller å bidra med innhold.

Kvalitetssikring

Aschehoug og Gyldendal sparker Wikipedia på leggen og mener tilsynelatende at kvaliteten på SNL er bedre fordi innholdet er kvalitetssikret av fagfolk. Jeg vet av egen erfaring at SNL er av god kvalitet, men det forhindrer ikke Wikipedia å være det samme. De samme fagfolkene er ikke ekskludert fra å bidra til Wikipedia, og vi vet at fagfolk med høy kompetanse bidrar til å gjøre Wikipedias innhold bedre. Videre er det ingenting som forhindrer verken SNL eller Wikipedia fra å betale de samme fagfolkene til å kvalitetssikre også dugnadsbaserte artikler.

Flere kan mer enn noen få

Samtidig mangler tilsynelatende respekten for at flere hoder tenker bedre enn noen få. På min arbeidsplass, hvor vi arbeider med informasjonsarbeid, er vi fire personer. Vi er alle ansatt fordi vi har dyptgående kompetanse om det vi skal informere om. Allikevel er vi svært ydmyke for at summen av vår kunnskap er marginal i forhold til kunnskapen resten av befolkningen til sammen besitter. Det er viktig å ha stor respekt for at også andre kan noe om ditt eget fagfelt.

Hva gikk galt?

Gjennom denne artikkelen har jeg redegjort for det jeg mener er flere feilsteg i prosessen med å etablere SNL som en levedyktig og profitabel nettjeneste. Grovt forklart mener jeg man har:

  • utvist for liten vilje til å finne nye og alternative finansieringmetoder og forretningsmodeller
  • unnlatt å gå i dialog med brukerne og de potensielle kundene
  • hatt manglende forståelse for internett som medium og dugnads- og delingskulturen internett fører med seg
  • hatt manglende forståelse for at kvalitetssikring av fagfolk og dugnadsarbeid lar seg forene
  • hatt manglende forståelse for at mange kan mer enn noen få

Hva nå?

Jeg synes selv de refleksjoner jeg her gjør er i overkant kritiske mot både Aschehoug, Gyldendal og alle som har vært involvert i prosessen. Allikevel er det refleksjoner jeg som bruker gjør meg, basert på hvordan brukerne opplever prosessen fra utsiden. Jeg skulle gjerne vært mindre kritisk, men så sent i prosessen, og når ingen tilsynelatende har lyttet til eksterne innspill, tar jeg meg friheten til å sparke tilbake — på vegne av alle oss som vet at det faktisk er mulig å tjene penger på noe som er gratis.

Hvis ikke kulturministeren gir etter for presset, vil SNL dø 1. juli. Jeg håper kulturministeren ikke gir etter for presset. Det er ikke et offentlig ansvar å bruke skattepenger for å finansiere aktører som ikke klarer å tilpasse seg endrede medier og nye forretningsmodeller, uansett hvor glade vi tradisjonelt sett har vært i SNL på papir.

Jeg har her redegjort for hva jeg mener har vært gjort galt. Skulle man ønske å opprettholde driften kan man jo ta disse punktene til etterretning.

Når stor blir større

1. Mars 2010 — 7 kommentarer

Jeg liker Google. Jeg liker Apple. Men jeg liker ikke hvordan disse selskapenes tjenester og produkter i stadig større grad binder kundene til seg. Selv er jeg veldig bevisst på hvilke data jeg legger igjen hos store leverandører, og sørger for at jeg selv har kontroll og eierskap.

På et eller annet tidspunkt i et selskaps historie tipper selskapet over fra å levere innovative tjenester og produkter til å levere produkter som ikke lenger er i takt med hva kundene trenger, men heller hva selskapet trenger for å binde kundene til seg på det som for kundene er en uhensiktsmessig måte. Verken Google eller Apple er der ennå, men de har begge vilkår som ikke er optimale for kundene. Apple har hatt urimelige vilkår lenge, men leverer fortsatt innovative tjenester og produkter. Nylig har også Google vært utpå glattisen med urimelige vilkår for deres nye tjeneste Buzz.

Som kunde er det en vanskelig avveining å ta. På den ene siden vil en passende stor leverandør gi gjensidig trygghet. Når leverandøren er av passende størrelse vil den være avhengig av kundene, ettersom kundene fortsatt kan shoppe rundt blant forskjellige leverandører i markedet. En leverandør av passende størrelse er avhengig av sine kunder og vil levere innovative tjenester og produkter, samt levere vilkår til disse som er akseptable for alle parter. Kundene vil ha tilstrekkelig grad av trygghet når leverandøren er passende stor. Leverandøren vil ha økonomisk ryggrad til å fortsette i markedet, og vilkårene, tjenestene og produktene vil som nevnt være optimale.

Jeg har lenge lurt på når tiden er inne fra å bytte ut Google og Apple med andre leverandører. Jeg ser at jeg en gang i fremtiden må foreta et sporskifte hva gjelder Google og Apple. I hvert fall hvis kursen fortsetter som den gjør. Spørsmålet er til hva?

Førerkort på internett

10. Februar 2010 — 8 kommentarer

Ifølge Hardware.no foreslår Craig Mundie fra Microsoft at brukere bør gjennomgå obligatorisk opplæring før de slippes løs på internett. Intensjonen er god, men jeg er allikevel skeptisk til en slik ordning. Her forklarer jeg hvorfor.

Kortversjonen er enkel: Craig Mundie trenger ikke førerkort for å ferdes fritt i samfunnet. Det trenger heller ikke du eller jeg. Ønsker du en lengre utredning leser du videre.

Frihet og anonymitet

I et hvert demokrati er det en menneskerett å kunne ferdes fritt i det offentlige rom, uten verken å bli overvåket eller å bli stilt krav til hvordan vi skal ferdes der. Det gir oss den friheten vi ønsker oss, men medfører samtidig at uønskede elementer som for eksempel draps- og voldtektsmenn kan ferdes blant oss.

Tidvis hevdes det at man må redusere folks mulighet for å være anonyme på nettet, slik blant annet Craig Mundie mener. Anonymitet på nettet er en absolutt nødvendighet for å ivareta folks sikkerhet og personvern. Ved å lagre informasjon om mennesker øker også muligheten for misbruk av informasjon og informasjon på avveie, hvilket i sin tur kan sette uønskede mennesker i kontakt med hverandre.

Selvstendige erfaringer = Selvstendige beslutninger

Jeg tror at et hvert menneske selv tar de beslutningene som er best for en selv, ikke at samfunnet tar de for oss. Da jeg var barn lærte mine foreldre meg blant annet at jeg ikke måtte snakke med fremmede. De lærte meg også at det er lov å tenke selv og gjøre egne vurderinger av hva man selv mener er rett og galt. Dette har resultert i at jeg selv gjør mine egne oppfatninger av hva som er rett og galt, hva som er smart og mindre smart når jeg ferdes i samfunnet.

Jeg mener at du og jeg selv må få avgjøre hva vi mener er rett og galt, smart og mindre smart, ikke at andre skal gjøre disse vurderingene for oss.

I denne anledning passer det med en video om «Trusted Computing» og hvordan gode intensjoner slår ut feil:

Slik må det også være på internett. Jeg tror ikke det er en god idé at reglene for hvordan vi skal opptre på internett skal dikteres av et utvalg mennesker som utarbeider dette førerkortet. Jeg tror derimot at det må være opp til det enkelte menneske å forholde seg til internett på samme måte som man forholder seg til samfunnet ellers, og at gode og dårlige erfaringer er noe man selv må oppleve.

Det betyr selvsagt ikke at internett skal eller bør være et lov- eller regelløst sted. I samfunnet ellers har vi normer, uskrevne regler og lover vi forholder oss til hver dag, uten at vi trenger førerkort for å ferdes fritt. Dersom vi bryter disse lovene trer samfunnet inn og gir oss en passende reaksjon. Slik har vi det også på internett, og jeg mener det er langt viktigere at man lærer seg disse i stedet for å bli diktert av de tidligere omtalte menneskene som utarbeider et slikt førerkort. Et førerkort er heller ingen garanti for at man følger disse reglene, noe vi kjenner igjen fra for eksempel trafikken, hvor vi også har førerkort.

Forskjellen fra trafikken

Enkelte argumenterer i dag for et førerkort på internett på samme måte som at vi må ha førerkort for å kjøre bil. Når man kjører bil er man fratatt muligheten til å kommunisere med ord, kun via enkle lys- og lydbaserte mekanismer. Slik har vi det verken på internett eller i samfunnet, hvor vi har muligheten til å kommunisere oss frem til gode og dårlige erfaringer. Eventuelle maskinelle overgrep skal ikke løses av brukerne, men løses maskinelt. Litt på samme måte som at datavirus ikke bør løses av antivirusprogramvare, men ved at selve operativsystemet forhindrer slik aktivitet.

Dagens internett må videreføres slik vi kjenner det. Det medfører at vi kan fortsette å ferdes fritt på internett og at vår anonymitet ivaretas akkurat slik den gjør i samfunnet ellers.

Still krav til utviklerne

Som et lite, humoristisk og ironisk skråblikk til slutt; Microsoft vil ha førerkort for å bruke nettet. Hvem skal gi førerkort til Microsofts utviklere? De som slipper programvaren sin løs på nettet, programvare som hver dag er direkte eller indirekte årsak til millioner av tapte kroner som følger av virusangrep eller sikkerhetshuller i programvaren.

Vi er tjent med robuste datasystemer som forhindrer uønsket aktivitet. Datasystemene er 100 prosent menneskeskapt. I dagens samfunn bør vi heller stille krav til utviklerne som lager datasystemene, fremfor brukerne som skal bruke dem.

Trikketips

22. Januar 2010 — 25 kommentarer

Jeg er flittig bruker av kollektivtilbudet i Oslo. Ettersom trikken er min nærmeste nabo, følger her noen veloverveide tips fra en erfaren trikkekjører.

  • Når du skal på, still deg opp så nærme døren som mulig og klem deg inn før noen rekker å gå av.
  • Gå alltid ut foran!
  • Ingen grunn til å la setene stå ubrukte. Fyll dem opp med sekker, vesker og lange bein.
  • Når du først har satt deg er det ingen grunn til å reise deg for å gi vekk plassen din til noen som trenger den mer enn deg, du kunne jo komme i skade for å falle i det du reiser deg.
  • Jeg synes det er ekstra hyggelig med taggere som etterlater seg små signaturer. På den måten kan vi kommunisere litt sånn underground, lissom.
  • Barnevognmafiaen har forkjørsrett overalt og førsterett til alt. Sånn er det bare.
  • Folk flest elsker å høre andres intriger utspille seg over mobiltelefonen. Jo høyere du snakker, jo bedre er det.

Har du flere tips? Legg igjen en kommentar!

Takk til Cavey for inspirasjonen! :-)

Duften av 2001

9. November 2009 — 6 kommentarer

Den som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den, heter det. I dagens informasjonssamfunn burde alle forutsetninger være til stede for å ta de riktige valgene. Allikevel ser vi gjentatte eksempler på hvordan vi mennesker til stadighet gjentar historiske feil. Dette er en artikkel om hvordan bokbransjen nå ser ut til å tråkke i sporene platebransjen etterlot seg for ti år siden.

I disse dager tar jeg mine første famlende skritt med e-bøker og leseplate. Tankene går til tiden med min første iPod.

iPod og platebransjen

I 2001 fikk jeg min første iPod. Den var — etter datidens målestokk — lekker å se på og hadde et pent brukergrensesnitt. Imidlertid var det et helvete svært vanskelig å overføre musikk til iPod-en for meg som da var PC-bruker. FireWire var eneste tilkoblingsmulighet og programvaren for overføring fantes kun for Mac. Ikke fantes det noen butikkløsning for å handle musikk på nettet heller. Og da nettbutikken først kom var den infisert med forbrukerfiendtlig DRM.

I dag er iPod et langt mer strømlinjeformet produkt. Den er fortsatt lekker å se på og har et oppdatert brukergrensesnitt som står i stil til vår tids forventninger til en elektronisk dings. I tillegg er det mulig å handle DRM-fri musikk direkte fra iPod-en, dersom du er tilkoblet nett.

Leseplater og bokbransjen

I forrige uke mottok jeg en Sony PRS-600, en såkalt leseplate som lar meg lese elektroniske bøker på en liten skjerm.

Jeg digger dingser. Jeg digger også å lese bøker. Akkurat som jeg digger musikk. Derfor er en leseplate en dings som treffer meg midt i hjertet. Dessverre er helhetsproduktet svært prematurt og burde slik jeg ser det vært avlivet ved fødselen.

Leseplaten fra Sony er for så vidt et lekkert stykke arbeid. Det er også behagelig å lese e-bøker på, hvilket selvfølgelig er hovedpoenget, men der stopper også gleden.

Brukergrensesnittet er sånn passe. Det samme er programmet for overføring av e-bøker til leseplaten. Og hvor kjøper jeg norske, DRM-frie e-bøker i åpne formater? E-ink skjermen har også sine sære nykker.

Verden anno 2009

Kalenderen viser ultimo 2009. Jeg hadde håpet at leverandører av både dingser og digitalt innhold hadde tatt inn over seg at verden har blitt et mindre sted siden 2001. I 2001 var det akseptert å lansere forskjellig produkter til forskjellige markeder til forskjellige tider. I 2001 var det også akseptert at enkelte markeder til og med ikke fikk tak i produktet eller tjenesten i det hele tatt.

I 2009, derimot, er det lite akseptert. Fordi det er ulogisk. Verden ser at man lanserer et produkt. Verden vil ha produktet. Verden vil ha det nå! Verden vil ikke se på at mennesker i andre deler av verden kan kjøpe produktet, mens man selv ikke får muligheten. Logistikkargumentet har for lengst utspilt sin rolle.

Hva verden vil ha

I 2009 er kundene godt vant, i hvert fall når det gjelder musikk. Dingsene er pene å se på, har lekre brukergrensesnitt og musikken kan organiseres og kjøpes fra nær sagt hvor som helst. Sitter jeg på stranda og skulle ha lyst på et nytt album, så kjøper jeg det der og da.

Verden vil ha det samme når det gjelder annet digitalt innhold, blant annet e-bøker. Leseplaten skal være lekker å se på, ha ditto brukergrensesnitt og det skal være mulig å kjøpe bøker og magasiner, samt administrere forskjellige abonnement direkte fra leseplaten. Alt annet opplever jeg egentlig bare som trøblete og betalingsviljen jeg som nyforelsket opplever forsvinner like raskt som den kom, om ikke raskere.

Tanker til slutt

Jeg innser at denne artikkelen er minst like prematur som produktene og løsningene jeg omtaler. Verken produktene eller tjenestene er klare. Kanskje er det bare jeg som er tidlig ute med å ønske meg dingser som står i forventning til 2009. Kanskje jeg om et år er lykkelig eier av en leseplate som ikke er like prematur som den jeg har i dag. Kanskje er tjenestespekteret så velutviklet at jeg kan handle bøker og magasiner i åpne formater overalt?

Eller kanskje ikke?

Opphavsrett Martin Bekkelund © 1995-2009
Informasjon om opphavsrettRSSKontakt