Martin Bekkelund

Jeg får mye e-post. Svært mye e-post. Det varierer veldig, kanskje alt fra 50 til 500 om dagen, hvis jeg skal foreta en kvalifisert gjetning. Dette omfatter både e-post jeg får privat og på jobben, og inkluderer ikke spam.

Hvis jeg tar utgangspunkt i å håndtere 50 e-post på eksempelvis 10 timer for både privat og jobb, må jeg i snitt håndtere 5 i timen. Det er en hvert 12. minutt. I tillegg tar det fort noen minutter å håndtere den. Den skal leses, forstås, noe må kanskje gjøres og i tillegg skal den kanskje besvares. Øker antallet til 500 blir det plutselig ikke tid til å gjøre annet enn å håndtere e-post hele dagen.

Det er altså lett å forestille seg hvordan en voksen mengde e-post fort kan bli et reelt problem for produktiviteten. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har et ganske anstrengt forhold til bruk av e-post. Jeg direkte misliker e-post. Ikke bare på grunn av mengdene jeg får.

Det var akkurat dette som var utgangspunktet for en samtale jeg hadde med min bedre halvdel. Hun trakk frem hvordan Leo Babauta, mannen bak Zen Habits, hadde kuttet ut all bruk av e-post. Det er en besnærende tanke.

For min generasjon vil det være nærmest utenkelig å kutte ut e-post. Alt vi gjør kommuniseres jo via e-post. Samtidig hører jeg hvordan kidza i dag kommuniserer stadig mindre med e-post og mer via andre kanaler som IM og sosiale medier. Spørsmålet er om det kan fungere for meg?

Det lar seg vanskelig besvare, men jeg tror definitivt det er mulig etter grundig kartlegging av behov og alternativer, hvis man absolutt vil.

Har du noen gode tips å dele for håndtering og nedskalering av e-post?

Thomas Moen har skapt blest med sin bloggplakat. Jeg tar på ingen måte jobben med å lansere et alternativ, men dette er mitt innspill til hvordan man oppfører seg på nett i 2010.

Martins bloggplakat laster du ned som PDF.

listen

Foto: I, Timmy

I en nylig diskusjon på Twitter registrerte jeg at en person ble kritisert for å blokkere mennesker som er kritiske til vedkommendes person eller uttalelser. Jeg deltok ikke selv i diskusjonen, men fulgte den med et interessant blikk. Ettersom jeg selv blokkerer mennesker på sosiale medier forklarer her litt av det jeg legger til grunn når det skjer.

Gjennom min tilstedeværelse på nettet i 15 år har jeg fått mange henvendelser, både av den legitime, hyggelige og saklige sorten, men også av den sjikanerende, truende og ubehagelige sorten. Via telefon, e-post, sosiale medier, papiraviser og kommentarfeltet her på bekkelund.net har jeg fått negativ omtale. Negativ omtale håndterer jeg fint.

Utfordringen ligger i å skille de saklige fra de usaklige tilbakemeldingene. De som er konstruktive vil jeg lytte til. De som er fullstendig blottet for elementer som gjør at jeg kan forbedre meg vil jeg ignorere, eller i verste fall blokkere. Denne vurderingen er høyst subjektiv og oppleves forskjellig fra person til person. Jeg har ingen plikt til å lytte til andres negative omtale av meg, dersom omtalen ikke gir meg noe som gjør at jeg kan forbedre meg eller som gir meg et utvidet perspektiv på det som diskuteres.

Samtidig skal man også være klar over at kritikk kan være så mangt. Det kan være alt fra en som er uenig i noe jeg skriver her på bekkelund.net. Jeg har ingen problemer med uenigheter. Tvert i mot. Hadde vi alle vært enige ville verden aldri gått fremover. På den andre siden har jeg mottatt telefoner som har vært så ubehagelige og vedkommende åpenbart så syk at jeg har vurdert politianmeldelse.

Kunsten ligger som nevnt i å trekke en fast linje mellom saklig kritikk og ubehagelig trakassering. Alt mellom disse to ytterpunktene er en glidende vurdering som oppleves forskjellig fra person til person. Kunsten å trekken denne linjen kommer med erfaring og selvinnsikt. Jeg hevder ikke at jeg innehar noen av disse, men jeg liker å tro at jeg gjennom 15 år på nettet har grunnlag nok til å forsvare den ignoransen, arrogansen og marginale sensuren jeg bedriver.

Alle som blogger gjør det av en grunn. Selv blogger jeg for å spre mine ideer og for å la meningene mine bli hørt. En svært verdifull bieffekt er tilbakemeldinger du som leser legger igjen som kommentarer.

Denne artikkelen handler om hvordan jeg lager, markedsfører og følger opp en artikkel her på bloggen.

For å spre mine ideer og meninger må jeg være synlig. Å være synlig på nettet innebærer for meg å være representert på følgende nettsteder:

• LinkedIn
• Flickr
• Twitter
• Vimeo
• Facebook

Imidlertid er det ikke nok å bare være representert på disse nettstedene. Man må ha et system for hvordan samspillet mellom dem fungerer. Her er min oppskrift:

1. Dersom jeg skal benytte et bilde eller en video i en artikkel på bloggen publiseres det på Flickr eller Vimeo.
2. Deretter skriver jeg artikkelen i bloggen og publiserer den.
3. Så lager jeg en kort lenke (URL) av artikkelen med bit.ly, hvor jeg kan måle antall klikk.
4. Lenken publiseres på Twitter og om ønskelig også på Facebook og LinkedIn. For saker jeg anser som viktige ber jeg folk om å videresende med såkalt re-tweet (RT).
5. Tilbakemeldinger følges opp i alle kanaler hvor lenken er publisert, med oppfordring til at dialog føres i kommentarfeltet i bloggen.

Hva gir dette meg?

Tre ting:

• Synlighet
• Spredning av mine meninger og ideer
• Viktige tilbakemeldinger som kan forbedre mine meninger og ideer

Dette er min oppskrift som fungerer godt for meg og min arbeidsgiver. For deg kan oppskriften gjerne se helt annerledes ut. I så fall vil jeg gjerne se den i form av en kommentar til denne artikkelen.

10. mars er det ti år siden den såkalte dot.com-boblen sprakk. En hel industri baserte sin virksomhet på noe diffust og ullent, som over tid ikke ga avkastning. Det bare måtte gå galt.

I disse dager ser jeg tilsvarende trend, men innen et annet område. Sosiale medier. Alle snakker om sosiale medier, alle skal være representert på sosiale medier og alle skal tjene penger på sosiale medier. Men ingen vet hvordan. Hvis ikke selskapene bak tjenestene innen sosiale medier genererer solide overskudd i løpet av kort tid, er jeg redd vi vil oppleve en tilsvarende bakrus som det vi gjorde etter dot.com-tiden. Det er begrenset hvor lenge investorene vil putte store mengder penger inn i et sort hull som ikke returnerer annet enn et vakuum.

Det finnes ikke en standard forretningsmodell for hvordan man tjener penger på sosiale medier. Noen har en freemium-modell, noen selger annonser, mens andre igjen baserer seg på salg av relaterte produkter og tjenester. Alt dette er gode modeller, det gjelder bare å nå en kritisk masse med brukere. Fri programvaremiljøet har gjort tilsvarende i flere tiår, og resultatet er ofte at de beste overlever mens de mindre gode forsvinner. I sin tur resulterer dette i en bedre totalopplevelse for både leverandørene og kundene.

Sosiale medier må nå kapitalisere eller dø for så å oppstå i en annen form, slik sosiale medier gjorde etter dot.com-boblen.