Har du vært i et møte hvor du var godt forberedt, men allikevel gikk møtet dårlig? Eller deltatt i en samtale hvor du satt tilbake som et spørsmålstegn til tross for at du hadde gode og oppriktige argumenter? Da har du ikke usannsynlig blitt offer for såkalte hersketeknikker.

Hersketeknikker ble først beskrevet av Berit Ås i 1979 og er enkelt forklart fem debatteknikker brukt for å få overtaket i diskusjonen eller gjennomslag for egne argumenter. Hersketeknikker er både noe vi utsettes for og bruker selv daglig, enten bevisst eller ubevisst.

Selv ser jeg på hersketeknikker som et nødvendig onde. Jeg vil kjenne dem og vite hvordan de fungerer, slik at jeg selv kan identifisere situasjoner hvor de brukes mot meg. Av og til bruker jeg dem selv, helt bevisst, men det er ikke noe jeg liker å gjøre. Jeg vil heller at mine argumenter skal få gjennomslag fordi de er gode argumenter, ikke på grunn av måten jeg fremfører dem på.

Vil du lære mer om hersketeknikker anbefaler jeg boken «Hersketeknikk: en slags håndbok». Med sine omlag 220 sider gir den en rask og lettforståelig innføring i de forskjellige hersketeknikkene og hvordan du håndterer dem når du utsettes for dem. Jeg anbefaler boken, men råder deg samtidig til å lese den med kritisk blikk. Ikke alle påstander som presenteres i boken fremstår som riktige på meg, og noen er jeg direkte uenig i.

I stedet for å sige sammen som en diger sekk av fett, salt og sukker i sofaen, er det mange måter å komme seg ut i friluft på også i hverdagen.

I episode 3 av Turtips får du et usedvanlig enkelt tips til hvordan du kommer deg ut midt i uka, også på vinteren.

Turtips #3 fra Martin Bekkelund på Vimeo.

Tax-free

Bruk av alkohol, tobakk og fossile brennstoff bør begrenses. Det synes det liten uenighet om, noe som reflekteres i form av høye avgifter. Tax-free stimulerer imidlertid til det motsatte. Er du sugen på alkohol og tobakk uten avgifter? Da bør du reise og handle på tax-free, for her blir det oppmuntret til alle tingene vi egentlig burde redusere forbruket av. Mer om hvorfor tax-free er en dårlig idé kan du lese hos Are Slettan.

I dagens internasjonale samfunn ligger det ikke lenger noen logisk grunn til å opprettholde tax-free-ordningen. Den bør derfor avskaffes.

Pressestøtte

Pressestøtte er en ordning der avisbedrifter mottar direkte og indirekte statsstøtte. Formålet varierer, men som oftest er begrunnelsen knyttet til ønsket om å opprettholde et bredere mangfold av aviser. Jeg kan tenke meg mange andre tjenester og produkter som kunne fortjene statsstøtte under samme argument som pressestøtten. Skal vi for eksempel finansiere osteprodusenter for å opprettholde et bredere mangfold av oster? Og hva med bryggeriene?

Det er vanskelig å finne en rettferdig og konsekvent måte å fordele økonomisk statsstøtte, og jeg ser det ikke som en statlig oppgave å finansiere private markedsaktører. Dersom markedet ønsker dette mangfoldet bør det gjenspeiles i gode salgstall. Jeg ser ingen grunn til å subsidiere produkter eller tjenester ingen vil ha, dermed har de heller ikke livets rett hvis de skulle gå konkurs.

Moms

Ved innføring av halv moms på matvarer ble blant annet argumentert for at man skulle demme opp for økt grensehandel og arbeidsløshet. Videre er det også momsfritak på bøker, mens det for eksempel på eletroniske bøker er full moms. Det er ingen rettferdig og konsekvent tankegang at enkelte varer og tjenester skal være fritatt moms, eller ha redusert moms, mens andre er underlagt full moms. Har man først innført en momsordning må den være lik for alle.

Konsekvent tankegang føles rettferdig

Dette er upopulære temaer å ta opp, men tenker du deg om ser nok også du det inkonsekvente i eksemplene jeg trekker frem over. Og det er mye av dette politikk handler om; rettferdighet. Skal man først innføre skattesystemer og avgiftsordninger må man sørge for at de er konsekvente og føles rettferdige for det som underlegges systemene og ordningene. Først da kan man arbeide for å redusere de samme skattene og avgiftene, eller i hvert fall gjøre det enklere.

Hva mener du? Er dette noe vi bør gjennomføre? Er det andre ting i tillegg til dette vi bør gjennomføre?

Finansiering og forretningsmodell

Pressemeldingen jeg henviser til innledningsvis gir flere smålige spark til Wikipedia, som åpenbart er SNLs største konkurrent. Til tross for at Wikipedia ikke tar betalt for sine tjenester, må de fortsatt tjene penger for å opprettholde driften. At det skal være vanskeligere for SNL å etablere en tilsvarende modell, dersom innholdet holder så høy kvalitet som de selv påstår, har jeg vanskelig for å tro.

Jeg har ikke sett et eneste spørsmål om hvilken forretningsmodell SNL bør velge for fremtidig finansiering. Forhåpentligvis har de hatt en diskusjon internt, men det alene er ikke spesielt foroverlent i 2010. I dagens digitale samfunn er det lov å stille spørsmål i det offentlige rom, for eksempel på sosiale medier, ta en påfølgende diskusjon og invitere publikum til åpen idémyldring. Det har, så vidt meg bekjent, ikke vært tilfelle.

Aschehoug og Gyldendal har dumpet dinosauren på internett, uten tilstrekkelig gjeting, for så å la den dø en rask og pinlig død. Det eneste SNL på nett nå symboliserer er Aschehoug og Gyldendal sin manglende evne til å tenke nytt.

Dugnads- og delingskultur

På samme måte som manglende forståelse for finansieringsmåter og forretningsmodeller, virker det også som at Aschehoug og Gyldendal mangler forståelse for hvordan internett gjennom de siste 20 årene har avlet frem en dugnads- og delingskultur som ikke var mulig med papir som medium. Folk ønsker å dele sin kunnskap og samarbeide om gode produkter. Wikipedia er et eksempel som lever i beste velgående. Flickr og Spotify er andre eksempler. Alle tjener de penger, alle tilbyr de også muligheten for å dele eller å bidra med innhold.

Kvalitetssikring

Aschehoug og Gyldendal sparker Wikipedia på leggen og mener tilsynelatende at kvaliteten på SNL er bedre fordi innholdet er kvalitetssikret av fagfolk. Jeg vet av egen erfaring at SNL er av god kvalitet, men det forhindrer ikke Wikipedia å være det samme. De samme fagfolkene er ikke ekskludert fra å bidra til Wikipedia, og vi vet at fagfolk med høy kompetanse bidrar til å gjøre Wikipedias innhold bedre. Videre er det ingenting som forhindrer verken SNL eller Wikipedia fra å betale de samme fagfolkene til å kvalitetssikre også dugnadsbaserte artikler.

Flere kan mer enn noen få

Samtidig mangler tilsynelatende respekten for at flere hoder tenker bedre enn noen få. På min arbeidsplass, hvor vi arbeider med informasjonsarbeid, er vi fire personer. Vi er alle ansatt fordi vi har dyptgående kompetanse om det vi skal informere om. Allikevel er vi svært ydmyke for at summen av vår kunnskap er marginal i forhold til kunnskapen resten av befolkningen til sammen besitter. Det er viktig å ha stor respekt for at også andre kan noe om ditt eget fagfelt.

Hva gikk galt?

Gjennom denne artikkelen har jeg redegjort for det jeg mener er flere feilsteg i prosessen med å etablere SNL som en levedyktig og profitabel nettjeneste. Grovt forklart mener jeg man har:

• utvist for liten vilje til å finne nye og alternative finansieringmetoder og forretningsmodeller
• unnlatt å gå i dialog med brukerne og de potensielle kundene
• hatt manglende forståelse for internett som medium og dugnads- og delingskulturen internett fører med seg
• hatt manglende forståelse for at kvalitetssikring av fagfolk og dugnadsarbeid lar seg forene
• hatt manglende forståelse for at mange kan mer enn noen få

Hva nå?

Jeg synes selv de refleksjoner jeg her gjør er i overkant kritiske mot både Aschehoug, Gyldendal og alle som har vært involvert i prosessen. Allikevel er det refleksjoner jeg som bruker gjør meg, basert på hvordan brukerne opplever prosessen fra utsiden. Jeg skulle gjerne vært mindre kritisk, men så sent i prosessen, og når ingen tilsynelatende har lyttet til eksterne innspill, tar jeg meg friheten til å sparke tilbake — på vegne av alle oss som vet at det faktisk er mulig å tjene penger på noe som er gratis.

Hvis ikke kulturministeren gir etter for presset, vil SNL dø 1. juli. Jeg håper kulturministeren ikke gir etter for presset. Det er ikke et offentlig ansvar å bruke skattepenger for å finansiere aktører som ikke klarer å tilpasse seg endrede medier og nye forretningsmodeller, uansett hvor glade vi tradisjonelt sett har vært i SNL på papir.

Jeg har her redegjort for hva jeg mener har vært gjort galt. Skulle man ønske å opprettholde driften kan man jo ta disse punktene til etterretning.

Hvis jeg tar utgangspunkt i å håndtere 50 e-post på eksempelvis 10 timer for både privat og jobb, må jeg i snitt håndtere 5 i timen. Det er en hvert 12. minutt. I tillegg tar det fort noen minutter å håndtere den. Den skal leses, forstås, noe må kanskje gjøres og i tillegg skal den kanskje besvares. Øker antallet til 500 blir det plutselig ikke tid til å gjøre annet enn å håndtere e-post hele dagen.

Det er altså lett å forestille seg hvordan en voksen mengde e-post fort kan bli et reelt problem for produktiviteten. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har et ganske anstrengt forhold til bruk av e-post. Jeg direkte misliker e-post. Ikke bare på grunn av mengdene jeg får.

Det var akkurat dette som var utgangspunktet for en samtale jeg hadde med min bedre halvdel. Hun trakk frem hvordan Leo Babauta, mannen bak Zen Habits, hadde kuttet ut all bruk av e-post. Det er en besnærende tanke.

For min generasjon vil det være nærmest utenkelig å kutte ut e-post. Alt vi gjør kommuniseres jo via e-post. Samtidig hører jeg hvordan kidza i dag kommuniserer stadig mindre med e-post og mer via andre kanaler som IM og sosiale medier. Spørsmålet er om det kan fungere for meg?

Det lar seg vanskelig besvare, men jeg tror definitivt det er mulig etter grundig kartlegging av behov og alternativer, hvis man absolutt vil.

Har du noen gode tips å dele for håndtering og nedskalering av e-post?

På et eller annet tidspunkt i et selskaps historie tipper selskapet over fra å levere innovative tjenester og produkter til å levere produkter som ikke lenger er i takt med hva kundene trenger, men heller hva selskapet trenger for å binde kundene til seg på det som for kundene er en uhensiktsmessig måte. Verken Google eller Apple er der ennå, men de har begge vilkår som ikke er optimale for kundene. Apple har hatt urimelige vilkår lenge, men leverer fortsatt innovative tjenester og produkter. Nylig har også Google vært utpå glattisen med urimelige vilkår for deres nye tjeneste Buzz.

Som kunde er det en vanskelig avveining å ta. På den ene siden vil en passende stor leverandør gi gjensidig trygghet. Når leverandøren er av passende størrelse vil den være avhengig av kundene, ettersom kundene fortsatt kan shoppe rundt blant forskjellige leverandører i markedet. En leverandør av passende størrelse er avhengig av sine kunder og vil levere innovative tjenester og produkter, samt levere vilkår til disse som er akseptable for alle parter. Kundene vil ha tilstrekkelig grad av trygghet når leverandøren er passende stor. Leverandøren vil ha økonomisk ryggrad til å fortsette i markedet, og vilkårene, tjenestene og produktene vil som nevnt være optimale.

Jeg har lenge lurt på når tiden er inne fra å bytte ut Google og Apple med andre leverandører. Jeg ser at jeg en gang i fremtiden må foreta et sporskifte hva gjelder Google og Apple. I hvert fall hvis kursen fortsetter som den gjør. Spørsmålet er til hva?

Martins bloggplakat laster du ned som PDF.

listen

Foto: I, Timmy

I en nylig diskusjon på Twitter registrerte jeg at en person ble kritisert for å blokkere mennesker som er kritiske til vedkommendes person eller uttalelser. Jeg deltok ikke selv i diskusjonen, men fulgte den med et interessant blikk. Ettersom jeg selv blokkerer mennesker på sosiale medier forklarer her litt av det jeg legger til grunn når det skjer.

Gjennom min tilstedeværelse på nettet i 15 år har jeg fått mange henvendelser, både av den legitime, hyggelige og saklige sorten, men også av den sjikanerende, truende og ubehagelige sorten. Via telefon, e-post, sosiale medier, papiraviser og kommentarfeltet her på bekkelund.net har jeg fått negativ omtale. Negativ omtale håndterer jeg fint.

Utfordringen ligger i å skille de saklige fra de usaklige tilbakemeldingene. De som er konstruktive vil jeg lytte til. De som er fullstendig blottet for elementer som gjør at jeg kan forbedre meg vil jeg ignorere, eller i verste fall blokkere. Denne vurderingen er høyst subjektiv og oppleves forskjellig fra person til person. Jeg har ingen plikt til å lytte til andres negative omtale av meg, dersom omtalen ikke gir meg noe som gjør at jeg kan forbedre meg eller som gir meg et utvidet perspektiv på det som diskuteres.

Samtidig skal man også være klar over at kritikk kan være så mangt. Det kan være alt fra en som er uenig i noe jeg skriver her på bekkelund.net. Jeg har ingen problemer med uenigheter. Tvert i mot. Hadde vi alle vært enige ville verden aldri gått fremover. På den andre siden har jeg mottatt telefoner som har vært så ubehagelige og vedkommende åpenbart så syk at jeg har vurdert politianmeldelse.

Kunsten ligger som nevnt i å trekke en fast linje mellom saklig kritikk og ubehagelig trakassering. Alt mellom disse to ytterpunktene er en glidende vurdering som oppleves forskjellig fra person til person. Kunsten å trekken denne linjen kommer med erfaring og selvinnsikt. Jeg hevder ikke at jeg innehar noen av disse, men jeg liker å tro at jeg gjennom 15 år på nettet har grunnlag nok til å forsvare den ignoransen, arrogansen og marginale sensuren jeg bedriver.

Denne artikkelen handler om hvordan jeg lager, markedsfører og følger opp en artikkel her på bloggen.

For å spre mine ideer og meninger må jeg være synlig. Å være synlig på nettet innebærer for meg å være representert på følgende nettsteder:

• LinkedIn
• Flickr
• Twitter
• Vimeo
• Facebook

Imidlertid er det ikke nok å bare være representert på disse nettstedene. Man må ha et system for hvordan samspillet mellom dem fungerer. Her er min oppskrift:

1. Dersom jeg skal benytte et bilde eller en video i en artikkel på bloggen publiseres det på Flickr eller Vimeo.
2. Deretter skriver jeg artikkelen i bloggen og publiserer den.
3. Så lager jeg en kort lenke (URL) av artikkelen med bit.ly, hvor jeg kan måle antall klikk.
4. Lenken publiseres på Twitter og om ønskelig også på Facebook og LinkedIn. For saker jeg anser som viktige ber jeg folk om å videresende med såkalt re-tweet (RT).
5. Tilbakemeldinger følges opp i alle kanaler hvor lenken er publisert, med oppfordring til at dialog føres i kommentarfeltet i bloggen.

Hva gir dette meg?

Tre ting:

• Synlighet
• Spredning av mine meninger og ideer
• Viktige tilbakemeldinger som kan forbedre mine meninger og ideer

Dette er min oppskrift som fungerer godt for meg og min arbeidsgiver. For deg kan oppskriften gjerne se helt annerledes ut. I så fall vil jeg gjerne se den i form av en kommentar til denne artikkelen.

I disse dager ser jeg tilsvarende trend, men innen et annet område. Sosiale medier. Alle snakker om sosiale medier, alle skal være representert på sosiale medier og alle skal tjene penger på sosiale medier. Men ingen vet hvordan. Hvis ikke selskapene bak tjenestene innen sosiale medier genererer solide overskudd i løpet av kort tid, er jeg redd vi vil oppleve en tilsvarende bakrus som det vi gjorde etter dot.com-tiden. Det er begrenset hvor lenge investorene vil putte store mengder penger inn i et sort hull som ikke returnerer annet enn et vakuum.

Det finnes ikke en standard forretningsmodell for hvordan man tjener penger på sosiale medier. Noen har en freemium-modell, noen selger annonser, mens andre igjen baserer seg på salg av relaterte produkter og tjenester. Alt dette er gode modeller, det gjelder bare å nå en kritisk masse med brukere. Fri programvaremiljøet har gjort tilsvarende i flere tiår, og resultatet er ofte at de beste overlever mens de mindre gode forsvinner. I sin tur resulterer dette i en bedre totalopplevelse for både leverandørene og kundene.

Sosiale medier må nå kapitalisere eller dø for så å oppstå i en annen form, slik sosiale medier gjorde etter dot.com-boblen.