Årsaken er rimelig enkel. Hver dag får jeg to-tre henvendelser via mitt kontaktskjema. Henvendelsene er vanligvis spørsmål relatert til saker jeg har skrevet om, men også helt vilkårlige spørsmål. Fellesnevneren er at den som stiller spørsmålet har et problem som ønskes løst.

I begynnelsen svarte jeg så langt jeg hadde forutsetning og kapasitet. Derimot var det særdeles få, de kan fortsatt telles på én hånd, som sendte takk for hjelpen. Jeg synes ikke det er for mye forlangt å få et enkelt takk i retur for at jeg har brukt min egen fritid på å hjelpe dem. I min verden er det normal høflighet.

At det er nærliggende å spørre noen som benytter samme produkt eller tjeneste, har jeg stor forståelse for. Det jeg derimot har mindre forståelse for, er hvordan de aller fleste nærmest tar det for gitt at jeg både skal svare og løse deres problem. I en verden basert på frivillighet, er takknemlighet den beste belønning. Når takknemligheten uteblir, uteblir også viljen til å hjelpe.

Jeg trenger en sufflør.

Uansett, instruksjonsvideoer skal det bli. Håper det blir til nytte og noe å se fram til.

I begynnelsen av august bestilte jeg en Popcorn Hour A-110. Av ymse årsaker har jeg dessverre ikke fått publisert en skikkelig test før nå.

Det er like greit å si det med én gang: Popcorn Hour A-110 er en boks du vil elske! Den har noen feil, mangler og funksjonsmessige svakheter, men for min del drukner de i alt det positive.

Hva er Popcorn Hour A-110?

Popcorn Hour A-110 er en såkalt mediastreamer, det vil si en boks du kobler til hjemmekinoen eller TV-en din for så å vise eller spille av film, musikk eller bilder. Hensikten er at du skal slippe å ha en PC stående framme i stua, men i stedet få tilgang til alle dine digitale skatter ved hjelp av en liten boks og en fjernkontroll.

Popcorn Hour A-110 inneholder ingen harddisk. Som det ligger i betegnelsen mediastreamer, henter den alt innholdet over det lokale nettverket du har i huset. Popcorn Hour A-110 kan hente innhold fra inntil fem forskjellige maskiner / kilder, noe som bør være tilstrekkelig for de fleste. Selv henter jeg alt innholdet direkte fra hjemmeserveren.

Hva er behovet?

Dersom du hjemme hos deg har det omtrent slik som vi har det hos oss, har du en stor mengde filmer på DVD-plater, CD-er og bilder. I stedet for å ha disse liggende rundt omkring, enten det er fysiske DVD-er eller CD-er, eller bilder på forskjellige datamaskiner, har vi plassert alt sammen på hjemmeserveren. Dermed får vi tilgang til alle våre DVD-er, CD-er og bilder, uten å flytte rundt på verken DVD- eller CD-plater eller datamaskiner. Alt er tilgjengelig via en enkelt fjernkontroll, raskt og enkelt.

Utforming

Selve boksen er utført i sort pianolakk «american style». Det vil si at overflatene er i sort pianolakk, men at fronten kurver og toppen er utstyrt med store håndskruer som skrur av topplaten. Det høres langt verre ut enn det faktisk er.

Fronten er utstyrt med en USB-kontakt og to dioder. En rød som lyser når boksen er av og en oransje som lyser når den er på. Stapper du en USB-kjepp inn i fronten åpner Popcorn Hour A-110 automagisk innholdet på kjeppen.

Den fysiske boksen er liten og lett. Målene er 27 x 13,2 x 3,2 cm (B x D x H) og vekten ikke mange grammene. Den er således lett å plassere i TV-benken, uten at den forstyrrer det visuelle for mye.

Tilkoblinger

I tillegg til USB-kontakten i fronten, er boksen utstyrt med en rekke kontakter bak, slik du ser på bildet øverst i denne artikkelen.

• HDMI v1.3a (opptil 1080p)
• Komponent-video (opptil 1080p)
• S-Video
• Kompositt-video
• Stereo analog audio
• S/PDIF optisk digital audio
• Nettverk (100 mbit/s)

Selv har jeg gjort det enkelt og koblet boksen til TV-en med den medfølgene HDMI-kabelen. TV-en har jeg i sin tur koblet til hjemmekinoanlegget med en S/PDIF optisk digital audiokabel. På den måten får jeg både bilde til TV-en og lyd til anlegget. Dette er for tiden den foretrukne måten å koble sammen Popcorn Hour A-110, TV-en og anlegget.

I esken

I esken ligger det du trenger.

• Popcorn Hour A-110
• Strømforsyning
• Fjernkontroll med batterier
• 1,5 meter HDMI-kabel
• Verdens mest spartanske brukermanual

Det som er verdt å nevne er at boksen faktisk kommer levert med norsk plugg og adapter for 230 volt, også om du bestiller den direkte fra Popcorn Hour sitt nettsted. Den spartanske brukermanualen kunne gjerne vært litt mer detaljert, men den holder så vidt. Tilkobling, installasjon og oppsett er uansett rimelig selvforklarende, i hvert fall om du er nerd.

Harddisk

Popcorn Hour A-110 inneholder som nevnt ingen harddisk. Derimot er det satt av plass og kontakter, slik at du kan putte inn en harddisk selv, dersom du har en 2,5″ til overs. Med harddisken tilfører du boksen ekstra funksjonalitet, en BitTorrent-klient og NAS. Selv har jeg valgt å droppe harddisk, først og fremst for å redusere støy, men også fordi jeg rett og slett ikke har behov for det.

Nettverk

Popcorn Hour A-110 er «bare» utstyrt med 100 mbit/s kablet nettverk, til tross for at huset er kablet med 1000 mbit/s. Dette spiller imidlertid ingen rolle, all den tid streaming på sitt meste ikke vil kreve mer enn dette.

Boksen er imidlertid ikke utstyrt med trådløst nettverk. Jeg mistenker at dette er for å unngå eventuelle streamingproblemer folk måtte oppleve som følger av trege og / eller ustabile nettverk. Sånn sett tror jeg faktisk det er smart at den ikke har den trådløse opsjonen.

Fjernkontroll

Den medfølgende fjernkontrollen er pen og ligger godt i hånden med sin gummierte underside. Knappene som benyttes mest er lett tilgjengelige og passende store. Det eneste jeg har å utsette på fjernkontrollen er noe svakt signal. Den må rettes direkte mot boksen, noe som ikke alltid er like praktisk i min TV-stue.

Varme

Popcorn Hour A-110 blir ganske varm. Du må derfor sørge for god ventilasjon, dersom du vurderer en slik boks. Selv har jeg satt den oppå dekoderen, slik at luften får god sirkulasjon rundt toppen av boksen.

Installasjon og oppsett

Installasjon og oppsett av Popcorn Hour A-110 er latterlig enkelt. Du kobler boksen til strøm, TV, nettverk og eventuelle andre enheter, og skrur den på. Du blir deretter tatt gjennom en veiviser hvor du blant annet velger du språk og andre elementære innstillinger.

Deretter kan du la boksen søke etter tilgjengelige enheter på nettet automagisk. Dersom disse tillater å bli oppdaget, er det bare å koble til og du er i gang.

Hvis du skal koble til disse enhetene manuelt, kan det lønne seg å ha visse basiskunnskaper om nettverk og duppetitter, men kjøper du en slik boks er det sannsynligvis en viss mulighet for at du har akkurat det. For å sette opp en tilkobling, for eksempel en Samba-tilkobling mot hjemmeserveren, taster man for eksempel inn smb://servernavn/ og angir eventuelt brukernavn og passord.

Brukergrensesnitt

Brukergrensesnittet til Popcorn Hour A-110 er lekkert, men forutsetter at du er glad i blått:

Bilde skamløst lånt av Engadget.

Det er ikke veldig mye å si om brukergrensesnittet. Dersom du vet hvordan du navigerer i et filsystem, klarer du fint å navigere med Popcorn Hour A-110. Fjernkontrollen er logisk tilrettelagt for denne typen navigering.

Du har en startskjerm. Her kan du velge å navigere i forskjellige typer mediainnhold for den enheten du har valgt, for eksempel innhold på serveren. Velger du musikk, vises kun musikkfiler, velger du film, vises kun film, og så videre. For et petimeter som meg, som har kontroll på hvor jeg har filene mine, skulle jeg gjerne sett samtlige avspillbare filer på én gang.

Du kan også velge å navigere i forskjellige webtjenester, noe jeg kommer tilbake til.

Film

Popcorn Hour A-110 spiller det aller, aller meste, uansett hvilke formater du måtte finne på å fôre den med. Ettersom jeg har et rimelig bevisst forhold til hvilke formater jeg benytter, er det heller ingen problemer med å rippe DVD-er til et format Popcorn Hour A-110 spiser. Den spiser faktisk rene, u-kodede DVD-kopier og ISO-filer.

For en fullstendig oversikt over den fantastisk lange listen over støttede formater, ta en titt på Popcorn Hour sine nettsider.

Selv er jeg mest imponert over hvor lett den håndterer materiale i full HD, det vil si 1080p. Jeg har faktisk aldri sett maken. Selv min MacBook Pro håndterer ikke det samme materialet på en like elegant måte.

Musikk

Akkurat som med film spiller Popcorn Hour A-110 også det aller, aller meste du måtte fôre den med av musikkformater. Mest tilfreds er jeg med at den spiller FLAC, slik at jeg slipper å konvertere musikksamlingen min til et annet format for å få den spilt av i stua.

Bilder

Popcorn Hour A-110 leser bildeformatene JPEG, GIF, BMP og PNG. Dette er tilstrekkelig for de fleste. Selv kunne jeg godt tenkt meg støtte for Canons råformat, CR2, men forstår veldig godt hvorfor den ikke har det. Uansett er ikke dette et format jeg foretrekker å vise fram bilder i.

Den dagen jeg virkelig fikk se mine bilder, var den dagen jeg åpnet de på TV-en med Popcorn Hour A-110. Fargene, kontrasten og skarpheten tar pusten fra de fleste. Det er intet annet enn til å ta av seg hatten for, så fantastisk som bildene vises.

Webtjenester

Som om ikke ovennevnte funksjonalitet er nok, har Popcorn Hour A-110 også støtte for en lang rekke webtjenester. Jeg nevner bare et lite utvalg som bør være av interesse. Resten kan beskues på Popcorn Hour sitt nettsted.

• Video: YouTube og BlipTV
• Foto: Flickr og Picasa
• En lang rekke RSS-tjenester

Jeg skal definitivt ikke skryte høyt av den medfølgende nettleseren, men den gjør jobben.

Oppdateringer over internett

Via et menyvalg kan du oppdatere programvaren i boksen over internett.. Dette er noe jeg anbefaler deg å gjøre. Etter oppgradering opplevdes min boks som raskere, mer stabil og med bedre funksjonalitet.

Det negative

Før du leser konklusjonen skal jeg fortelle litt om det jeg opplever som de negative sidene ved Popcorn Hour A-110.

• Ingen skjermsparer når musikk spilles. Kjedelig for meg med plasma-TV, hvor bildet brenner seg fast
• Du må velge om du skal se film, bilder eller lytte til musikk før du skal navigere filsystemet. Kjedelig for et petimeter som meg som har stålkontroll på hvor filene befinner seg.
• Navigering i mapper med mange filer tar litt tid. Ingen mulighet for å hoppe til mapper eller filer som begynner med bestemte bokstaver. I hvert fall ikke så langt jeg kan se.
• Jeg opplever tidvis enkelte stabilitetsproblemer, litt avhengig av hva jeg foretar meg. En programvareoppdatering løste mange problemer, men fortsatt må jeg litt for ofte bak boksen og nappe strøm og nettverk for å få den til å oppføre seg ordentlig.

Pris

Skal du kjøpe Popcorn Hour A-110 fra en norsk forhandler, må du for tiden ut med omtrent 2500,- kroner. Dersom du kjøper den direkte fra produsenten, slipper du unna med rundt 1800,- kroner, alt inkludert.

Konklusjon

Dersom du er fullstendig amatør på dingser og teknologi, kan det være jeg vil anbefale deg å kjøpe en AppleTV. Til sammenlikning har den et særdeles snevert bruksområde, da den ikke er i nærheten av å spise like mange formater som det Popcorn Hour A-110 gjør. Derimot er AppleTV en fullstendig idiotsikker boks hvor du ikke trenger å forholde deg til teknologien overhodet.

Hvis du derimot er komfortabel med å forholde deg til bittelitt teknologi, har jeg absolutt null problemer med å anbefale Popcorn Hour A-110. Det er en fantastisk boks som rett og slett er en drøm for bevisste mennesker med musikk, film og bilder i ymse formater. Ytelsen og kvaliteten på det som vises fram er fantastisk god. Det eneste skåret i gleden er den tidvise ustabiliteten, men den er under løpende forbedring og boksen oppdateres enkelt over internett.

Alt i alt har jeg svært få betenkeligheter med å gi Popcorn Hour A-110 en tommel opp.

Da jeg sluttet i min første fulltidsjobb for snart to år siden, levde jeg i den tro av at jeg ikke var en selger. Det var ikke der jeg hadde min styrke, var jeg blitt fortalt av salgsjefen i selskapet jeg forlot. For ordens skyld skal jeg legge til at jeg heller ikke var ansatt som selger.

Heller ikke i dag ser jeg på meg selv som en selger. Men, ved nærmere ettersyn er vi alle selgere. Det høres klisjéaktig ut, men hver dag jobber hver og en av oss med å selge inn våre produkter, tanker, meninger, overbevisninger og holdninger overfor andre mennesker. Enten bevisst eller ubevisst.

Da jeg startet i min andre fulltidsjobb fant jeg ut at jeg kunne selge allikevel. I løpet av et halvt år solgte jeg inn de to største kontraktene min nye arbeidsgiver noensinne hadde fått. Sjefen min tok meg i hånda for hver kontrakt og var jævlig fornøyd. Selv var jeg bare overrasket. Jeg var da ingen selger? Eller var jeg?

Det var da jeg startet med å analysere hva som var den utløsende faktoren. Det høres nå ut som jeg satte meg ned med regneark og lagde lange utregninger og avanserte grafer, men jeg gjorde det enkelt og spurte beslutningstakerne som hadde inngått kontrakten hvorfor de kjøpte mine argumenter.

Svaret var like hyggelig som det var enkelt. Jeg hadde forstått kundens behov. Det er en selvfølge for å vinne et salg, men viktigere var at jeg snakket et språk kunden forstod. Begge kundene forstod det jeg fortalte dem.

Begge kundene hadde hatt flere potensielle leverandører involvert i prosessen, leverandører som vanligvis innledet med å fortelle hvordan de ville sende XML over SOAP, at databaseserveren kunne settes opp i cluster hvis serveren fikk en load opp mot 100, eller hvordan en reverse proxy kunne redusere driftskostnadene.

Akkurat her ville også jeg sett ut som et spørsmålstegn.

Når man snakker med kunder, enten man er selger, konsulent eller utvikler, er det aller, aller, aller viktigste å huske at man snakker med mennesker. Mennesker som ikke kan IT. Det er derfor de vil betale deg penger for å gjøre det du er god på. Enkelte mennesker både kan og vil snakke XML over SOAP, men de aller fleste liker å få samme budskap formidlet som «jada, nettbutikken din kan snakke med regnskapssystemet ditt, det fikser vi».

Konklusjonen er at du skal starte med å snakke et språk kunden forstår, så kan du heller avansere til XML over SOAP dersom kunden eksplisitt gir uttrykk for at det er et språk de forstår.

I neste del av denne serien skal jeg fortelle deg hvordan du gjennomfører et vellykket salgsmøte.

Det er sannsynligvis akkurat dette Canon håpet jeg ville skrive, da de inviterte meg til å prøve deres nye Canon EOS 5D Mark II: At det er et teknologisk banebrytende produkt. At det har høy vil-ha-faktor. At jeg nesten lot det ene testeksemplaret skli ned i vesken ved en «tilfeldighet».

Det hindrer meg uansett ikke fra å skrive akkurat dette. At jeg skriver et par negative kommentarer i tillegg, bekymrer de nok mindre. De negative sidene ved dette kameraet er de allerede klar over, og er uansett ikke spesielt prekære. I hvert fall ikke fra mitt ståsted.

Canon EOS 5D Mark II er omtrent like stort som forgjengeren, samt mitt Canon EOS 30D. Kvaliteten føles god og kameraet ligger svært godt i mine store labber. Værtettingen, det vil si tetting mot fukt og støv, skal angivelig være den beste i klassen, i følge Canon. Værtetting er noe de kan fra blant annet Canon EOS 1Ds Mark III, så jeg ser ingen grunn til å tvile på deres egne utsagn om denne fortreffeligheten.

De tre første tingene jeg reagerte på var litt annerledes meny, litt annerledes display og litt annerledes kontrollhjul på toppen enn hva jeg er vant til fra 30D. Hvorvidt annerledes er godt, er vanskelig å si, all den tid alle endringer må prøves over tid for å gi ordentlig mening. Forskjellene var uansett ikke så store at eventuelle personer med de gamle løsningene i fingrene ville få problemer.

Ekstra dårlig gjort var det å låne vekk kameraet med blant annet et Canon EF 14mm f/2.8L II USM super-vidvinkel, et objektiv jeg har siklet lenge på. Eller et Canon EF 85mm f/1.2L II USM portrettobjektiv. Eller et Canon EF 500mm f/4.0L IS USM teleobjektiv. Dere som synes synd på spilleavhengige bør samtidig sende en medfølende tanke til oss hobbyfotografer hvis inntekt ikke står i stil til ønskelisten. Bare i USA ville disse tre objektivene loppet meg for nesten 10 000,- USD.

Det er vanskelig å skrive noe spesielt om praktisk bruk. Kjenner man Canon, kjenner man også deres EOS 5D Mark II. De er enkle og raske å bruke. Om det var noe jeg skulle sette fingeren på, var det lavt antall bilder i serie, kun 3,9 bilder per sekund. Det har tidligere vært diskutert hvorvidt det har vært problematisk med «bare» 9 autofokuspunkter, for eksempel for sportsfotografering, men dette problemet blir så vidt meg bekjent løst med 6 ekstra hjelpepunkter.

Det som i mine øyne gjør Canon EOS 5D Mark II til teknologisk banebrytende, er blant annet videopptak i full HD-kvalitet (1080p). Video på et stillbildekamera er for så vidt ingen nyhet, men at det skjer i full HD med 30 bilder per sekund på et kamera med imponerende lysfølsomhet, er overlegent alt jeg har sett tidligere. Jeg har tidligere henvist til Vincent Laforets imponerende film, skutt utelukkende med Canon EOS 5D Mark II.

En annen banebrytende spesifikasjon er den imponerende lysfølsomheten. Canon har alltid vært kjent for å være overlegne hva gjelder billedkvalitet på høye ISO-verdier. Nå imponerer de igjen ved å videreføre den gode billedkvaliteten på enda høyere ISO-verdier, opptil 25 600. At Canon leverer god billedkvalitet i dårlig lys er sannsynligvis kjent for alle som har hatt interesse av det. Canon EOS 5D Mark II har en ISO-skala fra 50 til svimlende 25 600, mot mitt 30D som går fra 100 til 3200.

Canon EOS 5D Mark II har også innebygget funksjonalitet for å eliminere uønskede effekter som for eksempel vignettering, funksjonalitet jeg ikke har sett på andre kamera tidligere.

Her er et par testbilder skutt med et Canon EF 14mm f/2.8L II USM. Kjennere vil sikkert dra kjensel på Marius Arnesen og Eirik Solheim fra NRKbeta.

Trykk på bildene for originalstørrelsen.

Jeg har dessverre ikke et langvarig testgrunnlag på Canon EOS 5D Mark II. Imidlertid er jeg overbevist om at dersom du er i markedet for et kamera i denne klassen, vil Canon EOS 5D Mark II være et svært godt valg. Dersom spesifikasjonene ikke har blitt akterutseilt før lommeboken tillater det, vil Canon EOS 5D Mark II bli å finne i min fotoveske en gang i framtiden.

Adobe Photoshop er en av mine siste skanser hva gjelder lukket programvare. Det aller meste av programvaren jeg benytter i hverdagen er fri programvare, bortsett fra Photoshop og Lightroom. Dette er to programvarepakker jeg har benyttet i mange år, Photoshop siden versjon 4 (1998) og Lightroom siden det ble lansert som betaversjon i januar 2006.

Billedredigeringsprogrammet GIMP blir av mange hevdet å være et fullverdig alternativ til Photoshop. Jeg tok derfor på meg oppgaven med å sjekke ut hvorvidt jeg kan erstatte Photoshop med GIMP.

Det er nå så lenge siden jeg har prøvd GIMP at mine daværende argumenter for å ikke benytte GIMP kanskje ikke er gyldige lenger. Derfor har jeg igjen lastet ned GIMP for Mac OS X, for å se om det kan fungere som et fullverdig alternativ til Photoshop for min bruk.

Før man tar i bruk en programvarepakke, er det nærliggende å definere noen behov for hvilke funksjoner man benytter, slik at man lett kan sjekke av for hva som fungerer og hva som eventuelt mangler. En slik liste bør deles opp i «må-ha» og «kjekt-å-ha».

RAW-filer

Jeg har et Canon EOS 30D som produserer proprietære RAW-filer i Canons format CR2. GIMP åpner disse sømløst og uten problemer, med modulen UFRaw. GIMP håndterer også DNG-filer, dersom du har slike. Jeg har ikke gjort en eksakt sammenligning av hvilke muligheter man har for justering i Adobe Camera RAW kontra GIMP / UFRaw, men de ser i stor grad ut til å være de samme.

Muligheten for å håndtere RAW-filer står på min «må-ha»-liste. Får jeg ikke åpnet filene kameraet produserer, er resten bortkastet.

Fargehåndtering

Det eneste kritiske jeg umiddelbart savner når jeg åpner RAW-filer, er muligheten til å angi det fargerommet man ønsker å åpne RAW-filen i, ettersom RAW-filer ikke er lagret med et bestemt fargerom. GIMP åpner derfor bildet med fargerommet sRGB, da sRGB IEC61966 2.1 for å være eksakt. For fotografering mener jeg sRGB er for lite og ønsker helst å bruke ProPhoto RGB eller Adobe RGB (1998), som er to større fargerom. Med Photoshop benytter jeg ProPhoto RGB. For tiden støtter heller ikke GIMP 16-bits bilder. Derimot støtter GIMP-avleggeren CinePaint dette. Jeg kommer sannsynligvis tilbake med en test av CinePaint ved en senere anledning.

Denne illustrasjonen viser forskjellen mellom de forskjellige fargerommene.

Illustrasjon: Wikipedia

Dermed må man igang med å endre innstillingene i GIMP. sRGB og CMYK er de to eneste fargerommene som følger med GIMP, men det er mulig å importere flere fra fil (.icc eller .icm) og sette disse som standard. Dette krever først og fremst at man har en slik fil, og jeg vil anta at de færreste GIMP-brukere har en slik tilgjengelig.

Det var først med versjon 2.6 at GIMP fikk støtte for fargehåndtering, noe programvaren bærer preg av. Jeg tror og håper derfor at funksjonaliteten relatert til fargehåndtering og fargerom blir bedre med tiden. For både profesjonelle og hobbyfotografer er dette en sentral del av billedbehandlingen, og selv om jeg personlig ikke har dyptgående kompetanse innen fargestyring, har jeg i hvert fall et bevisst forhold til de fargerommene jeg selv benytter. Dersom man ikke kan håndtere Adobe RGB (1998) som minimum, eller helst ProPhoto RGB, er GIMP sannsynligvis uaktuelt å bruke for denne brukergruppen.

For mer informasjon om fargerom anbefaler jeg Wikipedias artikkel om emnet.

Avansert fargestyring står på min «må-ha»-liste.

Metadata

Jeg finner ingen menyvalg hvor jeg kan se eller endre EXIF-informasjon til et bilde. EXIF-informasjon er metadata som produseres av kameraet, slik som kameraprodusent, kameramodell, hvilket objektiv som ble brukt og på hvilken brennvidde bildet ble tatt, blenderåpning, lukkertid, geoposisjonering, bruk av blitz og mye, mye mer. I tillegg kan man påføre egendefinerte elementer som navn, kontaktinformasjon, nettsted, informasjon om opphavsrett, og liknende. For meg er det sentralt å kunne se og redigere denne informasjonen.

EXIF-informasjon benyttes av de fleste bildetjenester på nett, for eksempel Flickr og mitt eget nettsted Greatest Bits. På Greatest Bits finner du denne informasjonen ved å trykke på «Show details» under bildet.

Håndtering av metadata står på min «må-ha»-liste.

Justeringer

Justering av fargenivå og tilsvarende innstillinger fungerer rimelig likt som i Photoshop. Det samme gjør også justering av kurver, som i motsetning til andre deler av GIMP har et tiltalende grensesnitt.

Justering av diverse innstillinger som for eksempel nivåer, fargemetning og liknende står på min «må-ha»-liste.

Hurtigtaster

Akkurat som Photosho har også GIMP utpreget bruk av hurtigtaster. Disse er i en del tilfeller forskjellig fra Photoshop, men det er ikke noe jeg klandrer utviklerne for. Det finnes imidlertid et eget menyvalg hvor man kan endre på hurtigtastene. Det synes jeg er veldig bra.

Hurtigtaster står på min «kjekt-å-ha»-liste.

Oppskarping

Jeg fant ingen måte å gjennomføre en oppskarpingsprosess tilsvarende den jeg tidligere har beskrevet. Derimot tilbyr GIMP to andre alternativer, blant annet «Unsharpen Mask», som jeg vet er mye brukt. Funksjonaliteten her er som i Photoshop, men i motsetning til i Photoshop, kan man i GIMP justere størrelsen på forhåndsvisningsvinduet, slik at man får et større utsnitt av bildet. Det savner jeg i Photoshop. Resultatet blir svært bra.

Oppskarping står på min «må-ha»-liste.

Justeringslag

Photoshop har en funksjon kalt «Adjustment Layer». Som navnet tilsier er det muligheten for å lage et eget justeringslag i bildet, slik at man kan påføre en enkelt justering og fjerne den, dersom man på et senere tidspunkt angrer. GIMP håndterer forskjellige lag, men mangler justeringslag.

Justeringslag står på min «må-ha»-liste.

Maskering

Maskering av bilder er en prosess hvor man fjerner bakgrunnen fra et bilde. For eksempel ønsker man kanskje hvit bakgrunn på portretter, da må et bilde maskeres. Maskering kan man enten gjøre manuelt, eller benytte forskjellige maskeringsteknikker.

I Photoshop er det rimelig enkelt å maskere et bilde, mens jeg i GIMP ikke klarte å maskere et bilde på tilsvarende vis. Dermed er manuell maskering eneste alternativ, hvor man må benytte en pensel med ønsket farge for å tegne på riktig bakgrunnsfarge manuelt. Dette er en svært tidkrevende og vanskelig jobb, hvor det er vanskelig å få et godt resultat.

Maskering står på min «må-ha»-liste.

Automatiserte prosesser

En stor del av min arbeidsflyt i Photoshop baserer seg på automatiserte prosesser. Det vil si at jeg åpner et bilde, for så å få Photoshop til å utføre forhåndsdefinerte handlinger automatisk. Det kan eksempelvis være påføring av metadata, oppskarping, ferdigstillelse av bilder til forskjellige formål som for eksempel visning på TV eller publisering på nett. Det er med Photoshop mulig å åpne en lang rekke bilder for så å kjøre samtlige åpne bilder gjennom en automatisert prosess.

Så vidt jeg kan se har ikke GIMP støtte for automatiserte prosesser overhodet. Jeg finner ingen menyvalg for batch-prosessering av bilder og heller ingen alternativer for å lage slike prosesser i verktøykassene. Å håndtere store mengder bilder manuelt, bilde for bilde, er rett og slett en uoverkommelig og kjedelig jobb.

Automatiserte prosesser står på min «må-ha»-liste.

Panoramabilder

Den siste tiden har jeg blitt glad i å produsere panoramabilder. Photoshop har en egen funksjon kalt «Photomerge», som er en latterlig enkel funksjon for å smelte sammen bilder som er tatt ved siden av hverandre. Knips tre bilder ved siden av hverandre og slå dem sammen med «Photomerge» med noen få tastetrykk. Usedvanlig enkelt og usedvanlig moro med resultatet.

Bildet «Nansens rike» er et eksempel på et panoramabilde produsert med denne funksjonen.

Et annet eksperimentelt eksempel har jeg lagt ut på GigaPan, et nettsted hvor man kan publisere bilder som minimum måler 50 megapiksler. Bildet er omtrent 55 000 x 3000 piksler og dekker 360° grader.

GIMP har ingen tilsvarende funksjon. Selv om det ikke er en kritisk funksjon, vil jeg allikevel savne den dersom jeg skulle gå over til GIMP.

En artig kuriositet er at Photoshop har en begrensning på lagring som JPEG, hvor man ikke kan lagre bilder som JPEG dersom de måler mer enn 30 000 piksler i en av dimensjonene. GIMP, derimot, har ingen slik begrensning. Derfor er jeg helt avhengig av GIMP for å produsere panoramabilder som skal eksporteres til JPEG, som er det eneste bildeformatet GigaPan aksepterer.

Panoramabilder står på min «kjekt-å-ha»-liste.

Lagring

GIMP har støtte for et imponerende utvalg bildeformater. GIMP har sitt eget XCF-format, som i en viss grad likner Photoshop sitt PSD. Blant de mer vanlige valgene finner man blant annet

• GIF
• JPEG
• PSD (Photoshop)
• PNG
• TIFF

Hos meg står GIF, PNG, JPEG, PSD og TIFF på min «må-ha»-liste.

Grensesnitt

Jeg skulle ønske jeg kunne si noe pent om grensesnittet til GIMP. Det mest positive jeg kan si, er at plasseringen av elementene i skjermbildene minner om Photoshop, men her stopper også likheten. Grensesnittet generelt gir et svært uprofesjonelt inntrykk og bærer på ingen måte preg av å ha vært utviklet, evaluert eller testet av interaksjonsdesignere / grensesnittdesignere.

Knapper, glidere og inntastingsbokser er ikke justert på linje eller i forhold til hverandre, hvilket gir et svært rotete grensesnitt å forholde seg til, i tillegg til å ikke være visuelt vakkert. Som et eksempel har jeg her publisert to bilder av skjermbildet for håndtering av RAW-filer.

Photoshop

Trykk på bildet for en større versjon.

GIMP

Trykk på bildet for en større versjon.

Som man ser av eksemplene er Photoshop langt mer gjennomført enn GIMP. Dette er gjennomgående i de aller fleste skjermbilder.

Språk

Språket er også en salig blanding av norsk og engelsk, i tillegg til å ha enkelte skrivefeil, hvilket er med på å underbygge et uprofesjonelt inntrykk.

Tema

En fiffig ting er derimot muligheten til å lage eller ta i bruk egne tema, såkalte themes, i GIMP. Med slike tema kan man endre utseendet på programmet, og selv om ikke et tema kan bøte på det dårlige standardgrensesnittet, kan det i hvert fall gjøres endringer slik man selv måtte ønske. Det er veldig positivt.

Det er åpenbart at et godt grensesnitt er en av de kritiske suksessfaktorene for et program. Et gjennomført grensesnitt står på min «må-ha»-liste.

Ytelse

Billedbehandling krever som kjent godt med maskinvareressurser. Selv benytter jeg en MacBook Pro med 2,6 GHz Core 2 Duo prosessor, 4 GB minne og 512 MB skjermminne. Billedbehandling har derfor aldri bydd på nevneverdige utfordringer hva gjelder tilgjengelig prosesseringskraft og minne.

Personlig testet jeg GIMP på Mac OS X. Det innebærer at GIMP på emuleres i X11, et vindushåndteringsystem for Mac OS X for å kjøre UNIX- og Linux-basert programvare. Dette kan medføre at GIMP ikke yter like bra som det gjør hvis man kjører det for eksempel på en vanlig Linux-maskin.

Jeg opplevde allikevel ingen problemer med ytelsen, men merker at enkelte skjermoppdateringer ikke skjer like fort som i Photoshop.

God ytelse er ikke det definitivt krav, men det oppleves gjerne som frustrerende å vente på applikasjoner som arbeider tregt. Ytelse står på min «kjekt-å-ha»-liste.

Pris, lisensiering og bruksvilkår

GIMP er fri programvare. Det betyr at GIMP er gratis og du står fritt til å installere GIMP på så mange datamaskiner du måtte ønske, i tillegg til å spre kopier til venner og bekjente.

Photoshop, derimot, koster en liten formue. Her i Norge koster engelsk versjon rundt 7500,- kroner og norsk versjon rundt 9000,- kroner. Du kan så vidt jeg vet installere Photoshop på flere maskiner, dersom det er du som eier og bruker disse maskinene.

Spørsmålet for deg blir å avveie funksjonalitet og brukervennlighet mot pris. Jeg har kjøpt min egen, private lisens på Photoshop. Det er prisen jeg er villig til å betale for funksjonaliteten.

Kost- / nytteverdien er altså svært høy for GIMP, men dersom GIMP ikke løser dine behov har det ingen nytteverdi. Da hjelper det lite at programvaren er gratis. Gunstig pris kan ikke rettferdiggjøre manglende funksjonalitet.

Konklusjon

Før jeg konkluderer, er jeg nødt til å ta et kraftig forbehold om at jeg ikke er veldig bevandret i GIMP. Å bytte til en programvare som potensielt skal erstatte en programvare man har arbeidet med i 10 år, er ingen enkel oppgave. Jeg åpner derfor for at jeg kan ha oversett viktig funksjonalitet i GIMP, til tross for grundig leting. Samtidig bør man være klar over at sentral funksjonalitet må være lett tilgjengelig og intuitiv.

Min konklusjon etter å ha brukt GIMP noen uker, er at det fortsatt er et godt stykke å gå før jeg kvitter meg med Photoshop. Til det er grensesnittet for dårlig gjennomført, i tillegg til at sentral funksjonalitet som avansert fargestyring og automatiserte prosesser mangler.

For de aller fleste vil sannsynligvis GIMP gjøre en god jobb. Er man hobbyfotograf som fotograferer i JPEG, vil GIMP være tilstrekkelig. Man får dekket stort sett den funksjonaliteten man trenger, uten at man blir loppet for en liten formue.

Det sentrale spørsmålet til slutt er om jeg kan anbefale GIMP. Det umiddelbare svaret er at det avhenger av hvilket behov du har. Dersom GIMP dekker dine behov, har jeg ingen problemer med å anbefale GIMP.

Denne helgen skulle jeg klippe håret og kjøpe bukse, normalt to helt ukompliserte og enkle oppgaver. Imidlertid tok hårklippen litt lenger tid enn normalt, og jeg kom inn døra i klesbutikken kun fem minutter før stengetid. Heldigvis er jeg hannkjønn, hvilket tilsier at fem minutter er mer enn tilstrekkelig for å kjøpe en bukse. Spesielt når den i tillegg var holdt av i mitt navn.

Som de aller fleste mennesker som handler klær, er prøving av bukser også for meg obligatorisk før man kjøper. Jenta på rundt 20 år ga meg buksa, hvorpå jeg sa takk og sa at jeg skulle ta meg en kjapp tur i prøverommet. Overraskelse nummer én kommer da hun kjapt repliserer at jeg ikke kan prøve den, de skal nemlig stenge butikken. «Ja, jøss, jeg forstår det, men det tar kun halvannet minutt», svarte jeg. Overraskelse nummer to kommer da jenta svarer at de har stengt prøverommet. Jeg snur meg i retning prøverommet og ser to stativer med klær dyttet foran inngangen til prøverommene. Fiffig, veldig fiffig. Og veldig modent. Klokken er da nøyaktig 17:57, tre minutter før butikken stenger.

Lett paff, men allikevel ikke ute av fatning, gir jeg jenta klar melding om at det da kan være det samme. Jeg ber samtidig om jentas navn, navnet på butikksjefen og telefonnummeret til butikken. Hvorfor jeg ber om disse tre tingene vet jeg ikke, for det betyr at jeg må bruke tid på å forklare noe som er banalt enkelt for de aller fleste oppegående mennesker. Det blir nok til at jeg lar være, og heller velger en annen butikk i framtiden.

Det er ingen moral i denne historien, kun en frustrasjon som renner ut i et poeng om at man som butikkansatt ikke slutter på jobb klokken 18:00 dersom butikken stenger da. Når klokken blir 18:00 senker man gitteret foran inngangen halvveis ned, slik at man både signaliserer at man skal stenge og kan slippe ut kunder som allerede er i butikken. Kunder som er i butikken skal få gjøre seg ferdige, også heseblesende 31-åringer som kommer fem minutter før stengetid, for også de betaler lønnen til de ansatte. Kronekursen blir ikke lavere etter hvert som man nærmer seg stengetid. Når siste kunde er ute av butikken, senker man gitteret helt ned, avstemmer bankterminalen, gjør opp kassen, rydder og låser butikken. Slik driver man butikk.

Om denne prosessen tar en halvtime eller time, er uinteressant. For en kunde er det få ting som gjør at man føler seg mer uønsket enn butikkansatte som ikke kan vente med å få hevet deg ut før stengetid.

Egentlig var jeg ute og skulle ta bilder av noe helt annet, da toget kom forbi. Fikk derfor for meg at dette kunne bli en litt alternativ og mer spennende vinkling. Imidlertid er lysforholdene alt for dårlige, hvilket resulterer i alt for harde skygger og et noe kornete bilde som følger av den lange lukkertiden. Neste gang låner jeg med meg et par portable studioblitzer.

Håper imidlertid bildet faller i smak. I den grad et slikt motiv faller i smak, selvsagt.

Jeg leser en del weblogger, blant annet til flere anerkjente rikssynsere. Jevnt over leverer disse rikssynserne varene; gjennomførte og veloverveide artikler og kronikker på løpende bånd. Jeg, derimot, gir deg akkurat det som skjer i min øverste etasje helt ufiltrert, enten det er faglige meninger eller flåserier. Det ligger ingen overveielser til grunn, for å forsikre meg om at det jeg skriver til enhver tid er politisk korrekt, eller vurderinger rundt innholdet, for å forsikre meg at jeg ikke fremstår som en lavpanne. Jeg har alltid skrevet det jeg har hatt på hjertet, uansett om det er populært eller ei.

Med årene har jeg også etablert en solid mengde faste lesere, men den siste tiden har jeg blitt oppmerksom på en gruppe lesere jeg ikke har hatt kontakt med, nemlig alle de som ikke kommenterer. For en tid siden kom sjefen for en stor statlig etat bort til meg og fortalte at han er fast leser. Jeg har også flere ordførere og rådmenn som lesere, har jeg fått høre.

Jeg prøver kanskje å si at jeg har fått et aldri så lite snev av prestasjonsangst. Folk leser meg av en grunn, og da føler jeg det forplikter. Dessverre er ikke hodet mitt skrudd sammen slik at det leverer gjennomførte og veloverveide artikler og kronikker på løpende bånd. Det leverer ikke en gang på kommando, men når det føler for det selv. De skriveriene jeg er mest fornøyd med selv, har blitt til på de mest odde tider av døgnet og uken.

Enkelte ganger leverer jeg forhåpentligvis det man forventer av en «mann i 30-årene», mens jeg sannsynligvis også vil levere det man får fra en «gutt i tenårene». Uansett hva jeg leverer, håper jeg du blir værende og at du gir meg beskjed om hva som er bra og hva som er mindre bra.

Til slutt vil jeg takke spesielt deg for at du er med på å gjøre dette nettstedet til hva det er!