Litt bakgrunn

Jeg tar en del bilder. For å håndtere all herligheten er jeg avhengig av et godt program som kan etterbehandle og organisere bildene for meg. Til formålet bruker jeg Lightroom.

Moderne bildebehandling handler ikke om å gjøre endringer direkte i bildene, men om å bruke metadata til å beskrive endringene. Det er mange fordeler ved denne praksisen. Blant annet slipper bilderedigeringsprogrammet å prosessere hvert eneste bilde og sparer dermed prosessorkraft ved å bearbeide kun metadata. Derfor er det både raskt og enkelt å gjøre endringer til store mengder bilder på én gang.

Er du usikker på hva metadata er følger et eget avsnitt om temaet etter følgende eksempel.

Et eksempel

Følgende bilde er tatt rett ut av kameraet. Til venstre for bildet ser du utvalgte metadata for dette bildet slik det er tatt.

Dette bildet er det samme bildet, men etterbehandlet i Lightroom. Også her ser du utvalgte metadata til venstre, men her ser du hvordan man ved å justere noen få tall får radikale endringer i bildet.

Enkelt forklart kan man si at bilderedigeringsprogrammet åpner det originale bildet. Deretter leser det metadata og kalkulerer hvordan bildet vil se ut med disse endringene, uten å faktisk foreta endringene på originalbildet.

Hva er metadata?

Metadata omtales ofte som «data om data». For et bilde kan typiske metadata være dato og klokkeslett for når bildet ble tatt, hvor lang lukkertid kameraet hadde, hvor stor blenderåpningen var, informasjon om opphavsrett eller hvilke endringer som er gjort under etterbehandlingen. Slike metadata er ikke en synlig del av et bilde, men følger allikevel med bildet.

For bilder skiller man grovt sett mellom to typer metadata:

• Metadata laget av kameraet, for eksempel dato og klokkeslett, blenderåpning, lukkertid, med mer.
• Metadata laget av deg, for eksempel justeringer på bildet, informasjon om opphavsrett, nøkkelord, med mer.

Når kameraet tar et bilde må kameraet ha et sted å lagre metadata om bildet. Når Lightroom etterbehandler bilder, må Lightroom ha et sted å lagre metadata om hva som blir gjort med bildene.

Lightroom og metadata

Lightroom gjør aldri endringer i selve bildedataene, men lagrer heller informasjon om hvilke endringer som er gjort et annet sted, typisk som XML. For eksempel kan disse metadataene si at eksponering skal økes med 0,2 slik at bildet blir lysere. På denne måten bevarer man det opprinnelige bildet, slik at man unngår kvalitetsforringelse og til enhver tid kan fjerne alle endringer og starte på nytt.

Metadatastandarder

Utfordringen er at det finnes flere forskjellige standarder for slike metadata, og mange av dem overlapper hverandre. Kanskje har du hørt om Exif, XMP eller IPTC, men hva er egentlig forskjellen og hva trenger du å tenke på?

Enkelt forklart kan vi si at kameraet lagrer metadata i Exif, mens endringer du tilfører bildet lagres i XMP og IPTC. XMP er en nyere standard som dekker de fleste metadata, både de som produseres av kameraet og de som produseres av deg. Normalt trenger du ikke å forholde deg nevneverdig til disse standardene. Derimot kan det være greit å ha et forhold til hvilke metadata du bør påføre bildene dine og hvor metadata lagres.

Hvilke metadata bør du påføre?

Lightroom har et eget verktøy for å lage maler for metadata under Metadata > Edit Metadata Presets....

Du legger inn informasjon du ønsker skal påføres bilder og lagrer malen. Når du deretter importerer nye bilder, kan du velge å la Lightroom påføre disse metadataene automatisk. Du kan også påføre dem til bilder som allerede er importert.

Et eksempel

Dette bildet er ubehandlet og fremstår slik kameraet tok det:

Du kan laste ned og studere XMP-filen for dette bildet, slik at du kan studere prinsippet. Filen åpner du fortrinnsvis med en tekstbehandler.

Dette bildet er etterbehandlet i Lightroom:

Tilsvarende kan du laste ned og studere XMP-filen for dette bildet og sammenlikne med det ubehandlede.

Hvor skal metadata lagres?

Det er med Lightroom mulig å lagre metadata på forskjellige steder:

• I selve bildet som XMP. Fordelen er at metadata alltid vil følge bildet, men det stiller visse krav til filformatet, for eksempel DNG eller PSD. Normalt vil dette kreve at du ved import til Lightroom konverterer til DNG, hvilket er uproblematisk. DNG-formatet skiller bildet fra metadata, og har også mulighet for å innkapsle den originale RAW-filen i DNG-filer.
• I en egen fil med samme filnavn (men forskjellig filendelse) som bildet, kalt en XMP sidecar som inneholder metadata både fra Exif og IPTC. Fordelen er at en slik XMP sidecar er en ren XML-basert tekstfil som kan lese av alle programmer, og så lenge man har god organisering av filer vil det være uproblematisk å alltid ha to filer for hvert bilde. Bildebehandlingsprogrammet du bruker må således kunne lese (og gjerne skrive) metadata til XMP sidecars.
• I Lightrooms egen database. Denne har god ytelse og er basert på SQLite. Ulempen er at endringer du gjør på bildene ikke vil være synlige for andre programmer, så du må bruke Lightroom til å lagre endringene til en midlertidig fil hvis du skal arbeide med filene andre steder.

Du velger hvor metadata skal lagres under menyvalget Lightroom > Catalog Settings.... Her merker du av for «Automatically write settings into XMP», og kan samtidig legge merke til hvordan advarselen «Warning: Changes made in Lightroom will not automatically be visible in other applications» forsvinner.

Tanker om alternativene

Alle alternativene har sine fordeler og ulemper, og ingen av dem er direkte dårlige. Imidlertid ser jeg det som en risiko å ha metadata og bilder separert, og at metadata lagres i en egen database eid av et proprietært program (selv om databasen er åpen). Det var derfor jeg startet å se på denne problematikken.

I tillegg har metadata plassert forskjellige steder forskjellig prioritet for hva bilderedigeringsprogrammene ser etter. Normalt skal et bilderedigeringsprogram først se etter metadata inni selve bildet, for deretter å lete i en XMP sidecar hvis ikke bildet inneholder noe.

Etter hva jeg har klart å lese meg til er både Exif og IPTC relativt gamle standarder, med varierende støtte for nyere tegnsetting som UTF-8. Dette var visstnok blant årsakene til at Adobe lanserte XMP som en egen metadatastandard.

Hva skal du velge?

Slik jeg ser det er XMP det foretrukne alternativet. Spørsmålet blir således om du skal benytte XMP innebygget i for eksempel en DNG-fil, eller om du skal velge en XMP sidecar.

Jeg har valgt å bygge metadata inn i bildet, da som XMP i en DNG-fil. På den måten vil metadata alltid følge bildet.

Organisasjonen Holder de ord er en av de første som har satt disse dataene i system. Om ikke resultatet er oppsiktsvekkende, har vi endelig fått et godt verktøy for å følge med på hva våre folkevalgte stemmer. På den måten er det enkelt å se om politikeren du stemte på ved forrige valg har stemt slik hun lovet i valgkampen.

Et eksempel

La oss se på et eksempel med det lettfattelige navnet «Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett)»:

Som skjermbildet viser stemte 89 representanter for forslaget og 80 representanter mot. Videre ser man også hva hver enkelt representant har stemt.

En slik tjeneste kan selvfølgelig føre med seg noen negative utilsiktede konsekvenser, men den er definitivt et skritt i riktig retning. Hans Geelmuyden har angivelig nylig uttalt at norsk politikk i stadig mindre grad dreier seg om høyre- og venstresiden, men om å være på innsiden eller utsiden av den. Sånn sett er Holder de ord sårt tiltrengt.

Sammenliknet med forrige versjon, har jeg denne gangen valgt å fokusere utelukkende på bildene. Trykk på et bilde og bruk piltastene for å navigere frem og tilbake. Det er alt.

Ta en titt og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger!

Tilsvarende fenomener ser vi også blant bedrifter. Etter å ha vokst seg store og fremdriften og gründerånden er i ferd med å dø ut, er oppkjøp neste fase. Hvem kan man kjøpe for å få ny fremdrift og ny innovasjon? Hvem kan man kjøpe for å fjerne konkurranse?

Oppkjøp trenger ikke være en negativ ting. Men for mange bedrifter som befinner seg i en overgangsfase, hvor fremdriften og innovasjonen uteblir, sliter man også med å gjøre oppkjøpsprosessene skikkelig.

Oppkjøp kan være helt legitimt for bedriften, men oppkjøp bør aldri skje ut av desperasjon fordi ens egen vekst er i ferd med å avta. I så fall vil oppkjøp forverre problemene, fordi oppkjøp bringer med seg andre utfordringer som for eksempel forskjeller i arbeidsprosesser og kultur. Og slike prosesser blir definitivt ikke enklere av at man allerede har problemer.

Også bedrifter trenger fremdrift for å overleve. Fremdrift for å lage nye produkter og tjenester. Fremdrift for å innovere. Hvis fremdriften stopper opp, ligger også bedriften stille i vannet — ingenting skjer, kundene forsvinner og bedriften vil dø ut.

Fremdrift handler om fokus. Feil fokus handler om fokus på hvordan man opprettholder egne markedsandeler og de-facto-monopoler. Riktig fokus handler om kundens behov og ønsker og gode produkter og tjenester.

Klarer du å se noen store, kjente bedrifter som ligger stille i vannet?