Martin Bekkelund

IT-sikkerhet er et tema oppe til konstant diskusjon i IT-bransjen. Hvem har egentlig ansvaret for IT-sikkerheten? Brukerne? Leverandørene?

Jeg har tidligere påpekt at IT er 100 % menneskeskapt og dermed noe vi bør ha 100 % kontroll over. Spørsmålet er hvem vi overlater denne kontrollen til. Er det for eksempel brukernes ansvar å sørge for at de ikke får virus? Eller er det de som utvikler systemene sitt ansvar?

Jeg er ganske klar i mitt syn på hvor ansvaret bør ligge: hos utvikleren.

En bruker har liten eller ingen forutsetning for å ta alle forbehold om hvordan man holder systemet sitt fritt for snerk (i form av stadig redusert ytelse) og utøy (i form av virus og skadevare).

For eksempel synes jeg det er uhørt at vi fortsatt etter mange tiår med IT fortsatt opplever galopperende vekst i antall virus og skadevare som sirkulerer. Med vilje hadde problemet vært eliminert for lengst. Men når utviklerne av antiskadevare også er partnere med de som utvikler operativsystemene, aner man konturen av en ikke helt usannsynlig konspirasjonsteori.

Tilsvarende med en ytelse som over tid stadig blir dårligere. De fleste har nok opplevd å eie datamaskiner som til slutt går så tregt at de enten forsvinner ut døra, eller at re-installasjon av operativsystemet er eneste utvei. Tilsvarende finner vi også her partnerskap mellom de som produserer maskiner og de som produserer operativsystemer.

Gjennom historien har disse selskapene vært dyktige i sin markedsføring av antiskadevare, altså programvare som skal hjelpe brukeren i å holde datamaskinen frisk og rask. Problemet er at slik programvare i seg medfører en sikkerhetsrisiko, samt at datamaskinen går tregt. I flere tiår har man brannslukket problemer på denne måten. Og i flere tiår har brukerne akseptert status quo.

Jeg har sagt det før, og det kan ikke gjentas nok, at komplekst er ikke noe IT er, det er noe vi velger at det skal være. Eller ikke være, dersom vi aksepterer problemene jeg her beskriver.

Det er på tide at brukerne gjør opprør. Opprør mot dårlig ytelse. Opprør mot skadelig programvare. Og ikke minst — opprør mot at det er brukeren som blir stilt ansvarlig.

Det er mange digitale verktøy man gjør seg avhengig av i hverdagen. Dette er mine viktigste.

Maskinvare

Jeg har kun én arbeidsmaskin, en MacBook Pro 13″ med SSD. Orker ikke å forholde meg til flere maskiner. Min lille Mac er spekket med en 2,6 GHz prosessor, 4 GB RAM og en SSD på 128 GB. Ytelsen er upåklagelig.

En iPhone 4 er gjeldende arbeidstelefon. Jeg kunne skrevet en egen sak om hva jeg bruker den til og hvilke apps jeg har installert, så det får bli en senere anledning. Kortversjonen er telefoni, e-post, surfing og oppsett av trådløst nett når jeg er på farten.

Hjemme bruker jeg en iPad til å lese blader og bøker. Den fungerer også som fjernkontroll for underholdning i hjemmet, da enten med Spot Remote eller Plex.

På hjemmekontoret står en Apple Cinema Display 27″ med en oppløsning på fabelaktige 2560 x 1440 piksler. Den øker effektiviteten i arbeidet og er nydelig å jobbe på.

Til lesing av e-bøker har jeg både en Sony Reader og en Cybook Opus. Selv om skjermene egner seg bedre for lesing, blir de som regel allikevel utkonkurrert av iPad-en.

I hjemmet står en hjemmeserver utstyrt med 2,5 TB diskplass i RAID 5. Den kjører for tiden Linux-varianten FreeNAS satt opp med ZFS tilbudt over AFP. I kombinasjon med Gigabit Ethernet gir dette fantastisk ytelse. Serveren synkroniseres mot Amazon S3 for backup.

Kablet nettverk er tilbudt på steder som har behov for det, typisk på hjemmekontoret og til mediasenteret i stua. Utover dette har vi satt opp et trådløst nett. Tilkoblet det trådløse nettet finner vi også to stykk AirPort Express fra Apple. Disse benyttes for trådløs print og streaming av musikk.

Programvare

Dette er ingen uttømmende liste over programvare jeg bruker, men reflekterer det jeg bruker mest.

Stadig flere funksjoner løses gjennom nettleseren. Firefox er valget.

Til bildebehandling bruker jeg kombinasjonen Lightroom, Photoshop og Bridge. En del folk spør meg om hvordan denne prosessen ser ut, så det kommer en egen sak om dette. Til håndtering av bilder tatt med mobiltelefonen benyttes iPhoto. Ingen optimal løsning, så jeg vurderer å lage en prosess som heller involverer Lightroom.

Hjemmet er utstyrt med høyttalere i flere rom. Til disse er det tilkoblet forskjellige AirPort Express. Streaming til disse skjer fortrinnsvis med Airfoil.

Petimeteret i meg liker å ha kontroll på hva vi har på harddisken. Disk Inventory X visualiserer brukt diskplass.

Jeg er ingen frelst Dropbox-bruker, men det er kjekt å ha dokumenter tilgjengelig på Mac-en og telefonen, og muligheten til enkelt å kunne dele disse med andre.

Det er ikke rare behovet jeg har for å håndtere vektorgrafikk. Derfor eier jeg ingen Illustrator-lisens, men bruker i stedet Inkscape. Litt krøkkete i bruk, og kjører i X11, men det fungerer til formålet.

Dokumenter produseres etter regelen i Google Docs, både privat og i jobben. Som et supplement bruker jeg OpenOffice. Unntaket er presentasjoner. De lages utelukkende i Keynote. Ingen over, ingen ved siden.

Liker du å hacke systemparametre i operativsystemet? Da vil du like OnyX.

Windows-brukere irriterer seg ofte over Acrobat Reader for å lese PDF-dokumenter. Med Mac-en følger Preview, en lettvekter som både leser PDF og bilder.

Alle nerder trenger en god tekst-editor. Selv bruker jeg skEdit til HTML, CSS, PHP, JavaScript, med mer. Dette fungerer strålende i kombinasjon med FTP-klienten Transmit.

Musikk spilles nå 99 % gjennom Spotify. Resten går via iTunes. Video spilles med VLC eller Plex på mediasenteret.

Flere Twitter-klienter håndteres med Tweetdeck.

Har du forslag til (bedre) alternativer? Legg igjen en kommentar!

Den siste tiden har det vært sagt og skrevet mye om forslaget om å kreve 15 % egenkapital ved boligkjøp. Mange mener 15 % hindrer mange i å komme seg inn på boligmarkedet.

Historisk sett har det ikke vært noe lettere å komme seg inn på boligmarkedet. Da jeg kjøpte min første leilighet i 1999 var riktignok boligprisene lavere, men det ble stilt krav om 20 % egenkapital og renten var på 8,6 %. Og da mine foreldre gjorde det samme en generasjon før meg, var renten latterlige 18 %.

Mitt poeng er ikke å forsvare forslaget om 15 %. For meg kan gjerne bankene selv avgjøre denne prosentsatsen, og vurdere hvilken risiko de vil ta. (Selv om problemet historisk har vært at bankene har tatt på seg for mye risiko.)

Mitt poeng er at sparing og trange tider er en viktig øvelse i ethvert menneskes liv. Det gir både banken og ikke minst deg selv trygghet om at du evner å prioritere økonomisk.