Martin Bekkelund

Det er sjelden jeg kritiserer nettbutikker eksplisitt, men Pixmanias praksis fortjener særskilt omtale.

Forrige produkt jeg kjøpte av Pixmania var åpnet av nettbutikken. De hadde byttet ut en originalkomponent i produktet med en uoriginal komponent. Det gjør noe med produsentens garanti.

Etter omlag tre måneder (!) med «dialog» med deres kundesenter, kom vi til enighet. Gjennom disse tre månedene kommuniserte vi skriftlig. Allikevel måtte jeg gjenta problemstillingen omtrent hver gang jeg tok kontakt og ingenting skjedde uten at jeg purret en gang eller to.

Til tross for at vi kom til enighet, fortjener ikke slik forretningspraksis livets rett. Jeg har skrevet til Pixmania og forklart hva jeg synes om deres håndtering av saken. Pixmania har, ikke overraskende, ikke besvart min oppsummering. Jeg har informert Forbrukerombudet og produsenten.

Og skulle du være fristet til å handle fra Pixmania, kan denne erfaringen kanskje være verdifull før du handler. Hvem vet hva annet de gjør endringer på.

Gjentatte ganger har jeg klaget over offentlige IT-prosjekter som feiler. Altinn, NAV, Politiet, Flexus, pasientjournaler har alle fått gjennomgå. Gigantprosjektenes tid bør være over. Nå er det mikroprosjekter som gjelder.

Enkelte prosjekter er det umulig å gjøre små, enten det er billettsystemer, pasientjournaler eller andre fagsystemer. Jeg har selv arbeidet på slike gigantprosjekter — supertankere, som jeg kaller dem — det lengste engasjementet var på hele 4 år. Problemet med supertankere er å finne en metodikk og et felles tankesett som både sikrer fremdrift, leveranser og budsjett. Derfor har jeg kokt opp konseptet mikroprosjekter.

Mikroprosjekter innebærer ikke enda en ny prosjektmetodikk. Det er knapt nok en ny filosofi, kun et ord på en praksis som gjennomføres av mange allerede. Det er en filosofi for hvordan man gjennomfører et prosjekt man vet kommer til å bli enormt.

Løsningen for mikroprosjekter er å tenke stort, men fokusere smått.

Enkelte prosjekter er store som supertankere — dyre, kompliserte og tidkrevende bare å få på vannet, for ikke å snakke om kompleksiteten i å manøvrere dem. Har de feil kurs snur de ikke akkurat på en femøring.

Andre prosjekter er som robåter — så enkle i konstruksjonen at enhver med grunnleggende forståelse både kan bekoste, bygge og manøvrere en.

Poenget er at et mikroprosjekt skal være en robåt. Et mikroprosjekt kan enten være et frittstående prosjekt, eller en del av et større prosjekt, som igjen er en del av et større prosjekt, og så videre.

I følge «The Law of the Mechanical Turk» vil ethvert prosjekt som brytes ned i tilstrekkelig små biter, kunne gjennomføres tilnærmet gratis. Det høres kanskje ut som useriøs galskap, men mang en suksess er bygget slik. Wikipedia er bygget slik, det samme er store deler av internetts byggestener som Apache, MySQL, PHP og Linux. Store selskaper som Google, Facebook og Apple bygger også sin virksomhet på denne strategien. Amazon har til og med en egen markedsplass for formålet.

Omsatt i praksis må alle prosjektdeltakere fokusere på leveranser, noe som er vanlig praksis i smidige prosjektmetodikker. Med fokus på målet, totalprosjektet, bryter man ned prosjektet i så små deler at det kan leveres på svært kort tid, før man går videre. Da er det enkelt å endre kurs fortløpende, eller å endre tidligere komponenter.

Jeg kjenner ikke alle utfordringene til offentlige prosjekter, men de jeg kjenner som har feilet bærer kraftig preg av overadministrasjon allerede lenge før prosjektet har foretatt en eneste leveranse. Man bruker massevis av tid, krefter og penger på å spesifisere alt ned til hver minste detalj. Så setter man i gang, men før man når målet har målet flyttet seg og prosjektet er allerede langt ute av kurs.

Mikroprosjekter er begrepet du bruker når du bryter ned et stort prosjekt i mindre biter. Lag en løs liste med oppgaver og sett i gang. Jeg har selv arbeidet slik, og det fungerer.

I Dagens Næringsliv kan vi i dag lese om Microsofts utfordringer. Selskaper som Google og Apple feier forbi, og Microsoft sliter med å få utbredelse av andre produkter enn de tradisjonelle kjerneproduktene, Windows og Office.

Microsoft har et godt utgangspunkt for å konkurrere. De har mye penger og de har allerede en solid mengde brukere. Kombinasjonen er et ideelt utgangspunkt for innsalg av andre produkter, og en enda tettere binding til Microsoft.

Problemet er manglende innovasjon. Selv om Microsoft fra tid til annen leverer innovative produkter, er Microsoft allikevel en stor, grå sky hvor det er vanskelig for kundene å fokusere på andre produkter enn Windows og Office.

Når vi i Dagens Næringsliv i dag leser om akkurat disse utfordringene, ser Microsoft ut til å besvare problematikken ved å fremskynde lanseringen av Windows 8.

Som om det skulle hjelpe.

Windows XP, kanskje Microsofts beste operativsystem gjennom tidene, kjøres fortsatt av svært mange brukere verden over. Tilsvarende med Office. De aller viktigste funksjonene har vært tilgjengelige siden midten av 90-tallet. Windows og Office har gått over til å bli det vi kaller commodities, det vil si kjedelige og identitetsløse melk-og-brød-produkter som fås overalt.

Mer av det samme er sjelden oppskriften på fornyet suksess og innovasjon, spesielt ikke når commodities er dine viktigste produkter.