Martin Bekkelund

Ta følgende utsagn i betraktning:

Utviklingskostnadene på e-bøker er skyhøye.

Sitat: Caroline Heitmann, e-handelsansvarlig i Norli Libris.

Jeg stiller meg undrende til utsagnet. Skyhøye sammenliknet med hva? Og hvor er det egentlig kostnadene ligger?

La oss gjøre en liten test.

I dag finnes det knapt en forfatter som arbeider analogt. De fleste forfattere bruker i dag et tekstbehandlingsprogram på en datamaskin.

For eksempel kan en bok i et tekstbehandlingsprogram se ut som følger.

For å lage en e-bok i tekstbehandlingsprogrammet trykker jeg «Arkiv» og velger «Eksporter». Her velger jeg e-bokformatet «ePub» og fyller inn passende informasjon.

Deretter trykker jeg «Neste…» og lagrer e-boken.

Til slutt overfører jeg boken til leseplaten.

Ser man bort fra tiden det tar å skrive boken, tar hele denne prosessen mindre enn ett minutt.

Fortell meg gjerne at det er dyrt å produsere e-bøker. Men forvent ikke at jeg tror det er sant.

Det er flere momenter som gjør bok(handler)bransjens påstander lite troverdige.

1. Kostnaden de klager over ligger ikke i produksjon av e-bøker, men i utvikling av nye forretnings- og distribusjonsmodeller.
2. E-bøker er underlagt moms, bøker på magnetkort er fritatt moms.
3. E-bøker gjør bokhandlerne overflødige, og det vet de godt.
4. Bokhandlerne eies i Norge i stor grad av forlagene.

Det er altså ikke e-bokproduksjon i seg selv som er dyrt, men omstillingen til fra å produsere papirbøker til å produsere e-bøker. Og når man har negative insentiver (ref. momsen og bokhandlernes overflødighet) for å gjøre denne omstillingen, blir prosessen ikke bare dyr og vanskelig, men direkte uønsket.

Døende bransjer tyr til vikarierende argumenter og irrasjonell argumentasjon. Da gjelder det å holde rasjonelt fokus på hvor kostnadene og problemene egentlig ligger — og de ligger sjelden i det digitale.

På 1980-tallet så de første CD-ene dagens lys. Gjennom et par tiår ble CD-en den foretrukne måten å selge musikk på.

Men på slutten av 1990-tallet skjedde det noe rart. Da dukket det opp flere nye nettsteder og nettbaserte tjenester, som lot folk laste ned musikk gratis. Det var selvfølgelig ulovlig, men like fullt gratis og ikke minst enkelt.

I mer enn 10 år har musikkbransjen arbeidet intenst for å klare å få bukt med fenomenet ulovlig nedlasting, uten å ta virkelig inn over seg hva dette fenomenet virkelig innebar.

For de som lastet ned musikk ulovlig var det ikke først og fremst prisen som var poenget (selv om det i begynnelsen åpenbart var en medvirkende faktor), men enkelheten og tilgjengeligheten. Søk opp et en låt, et album eller en artist, et par klikk og det hele var lastet ned.

Musikkbransjen har knapt nok akseptert at dette er et irreversibelt fenomen, men de har forstått at de må tilby alternative modeller som sikrer bedre tilgjengelighet og brukervennlighet, kombinert med en betalingsmodell. iTunes og Spotify er to eksempler på slike tjenester (selv om ingen av dem er i regi av musikkbransjen).

I dag, drøye 10 år etter at dette fenomenet oppstod i organiserte former, og 16 år siden jeg kom meg på nett første gang, lanserer nå norsk bokbransje bøker på magnetkort. Bøker kjøper du på små kredittkort og du må kjøpe en leser for å lese bøkene.

Hørt det før?

Faksimile: Kibano

Det er selvfølgelig besnærende å lansere et plastkort som en erstatning for en papirbok, med vekt og plass som argument, men konseptet henger ikke med i tiden. Nedlasting ble etablert på 1990-tallet. Det er lett å tenke på det som et hån mot en stadig mer teknologiorientert kundemasse, men dessverre er det aller mest trist for forfatterne.

Jeg trodde at historien musikkbransjen hadde vist oss at Walkman-en fra 1970-tallet og Discman-en fra 1980-tallet var et avsluttet kapittel. Kassetter er ut. CD-er er ut. Nedlasting eller streaming er in.

Konseptet til den norske bokbransjen er ikke engang nytt. I 2008 forsøkte musikkbransjen seg med et krampaktig alternativ kalt SlotMusic. Det ble en dundrende fiasko. Wikipedia kan opplyse at

As of mid-2011, SanDisk’s website lists a total of 14 albums available in the SlotMusic format.

Årsakene er åpenbare. Når folk først velger vekk det analoge, er de ikke interessert i å velge vekk en analog fysisk ting med en digital fysisk ting. I 2011 laster vi ned ting fra hele verden over nett i løpet av få sekunder. Vi fortsetter ikke å kjøpe fysiske produkter.

Konseptet er, slik jeg ser det, så utdatert at man i et konspiratorisk øyeblikk mistenker bokbransjen for å forsøke å gjøre magnetkort til en ny og trendy greie, kun fordi magnetkort er fritatt moms (slik også papirbøker er), mens e-bøker er underlagt moms.

I et annet konspiratorisk øyeblikk kan bokbransjen, eller mer spesifikt forlagene, mistenkes for å lansere konseptet for å holde liv i en bokhandlerne (som eies av forlagene) som på lang sikt er dømt til å dø en sakte død på lik linje med musikkforretninger og videoutleie.

Rett som det er opplever jeg at både enkeltpersoner og journalister «låner» tekst eller bilder jeg har publisert på nett. Selv om både informasjon om opphavsrett og lisens er lettforståelig, er det allikevel få som tar seg bryet med å faktisk sette seg inn i hva lisensen betyr og hvordan de skal kreditere.

La meg derfor gjøre dette veldig enkelt.

Regel 1

Det du finner på nett er ikke ditt og du har ingen rett til å bruke det uten samtykke.

Regel 2

Hvis noen gir deg samtykke, skal du lese og følge veiledningen som følger med samtykket.

Creative Commons

Jeg bruker som oftest en av de standardiserte Creative Commons-lisensene, som er svært utbredt på nett. (Er du usikker på hva Creative Commons er, kan du lese en artikkel jeg har skrevet.)

Kreditering

I den varianten jeg bruker oftest står det krystallklart at

You must attribute the work in the manner specified by the author or licensor

Skal du bruke noe skal du altså kreditere det slik opphavsmannen spesifiserer. Selv har jeg dedikert en egen side som instruerer hvordan kreditering skal foregå.

Skal du bruke mine arbeider stiller jeg som krav at du krediterer slik

Foto: Martin Bekkelund, www.bekkelund.net via Flickr. Lisens CC-BY-NC-SA 3.0.

Ikke-kommersiell

Creative Commons-lisensene inneholder også et sett lisenser som utelukker kommersiell bruk. Dette gjelder lisenser merket «NC» (non-commercial). I lisensteksten til slike arbeider går det klart frem at

You may not use this work for commercial purposes

De fleste journalister vil gjennom denne klausulen være forhindret fra å bruke slike arbeider. Jeg har selv sendt erstatningskrav til flere aviser som har brutt denne klausulen.

Ikke er det komplisert, ikke er det vanskelig. Det krever bare respekt for andres arbeider og et minimum av vilje.