Martin Bekkelund

Verden trenger flere skeptikere. Nå også IT-skeptikere.

Skeptisisme er, i følge Wikipedia, skepsis som metode eller retning innenfor vitenskap og filosofi. Enkelt forklart kan vi si at skeptikere stiller spørsmålstegn ved påstander eller etablerte tankesett. Å være skeptisk er bra. Det betyr at man evner å reflektere og ikke tar alt for gitt. Det betyr også å være skeptisk til alt som ennå ikke lar seg påvise vitenskapelig. Det er også bra.

Skeptikere finner man, etter mitt inntrykk, som oftest omkring miljøer for alternativ medisin og religion. Derimot er det få som kan sies å være skeptikere overfor IT. Hvorfor skulle man det? IT er jo menneskeskapt og 100 % kontrollerbart av dem som har laget det.

Jeg anser meg selv som både teknologioptimist og teknologiskeptiker. Jeg tror at teknologi kan løse de største utfordringene menneskeheten står overfor i dag, blant annet miljø og befolkningsvekst. Utfordringen er at teknologi er abstrakt og kan utformes til å gjøre nesten hva som helst. Teknologi kan løse mye, men teknologi kan ikke løse alt. Og i feil hender kan teknologi bli misbrukt på det groveste, for eksempel til utilbørlig overvåking uten skjellig grunn til mistanke og til utpressing. Det er latterlig enkelt, og ofte med lav risiko.

Vi lever i den postindustrielle tidsalder hvor teknologien ennå ikke er moden. Den er stort sett for upålitelig og kanskje aller viktigst har vi ikke hatt teknologi lenge nok til å se de store, negative konsekvensene av den. Vi har hatt noen enkeltstående episoder, slik som WikiLeaks-lekkasjene i 2010, og man trenger neppe å være verken Snåsamannen eller Nostradamus for å spå at flere og større episoder vil følge. Det er ingenting som heter fullstendig sikkerhet innen IT. Alt lar seg hacke, manipulere eller omgå. Det er kun et spørsmål om ressurser, og har man tilstrekkelige insentiver — for eksempel slik en del stater har — har man også ressursene. For eksempel har både Kina og Nord-Korea egne statsansatte hackere hvis eneste formål er å bryte seg inn i vestlige kommunikasjonsstrukturer.

Gjennom de siste par årene har vi sett dreininger i bruk av teknologi jeg misliker sterkt. Datalagringsdirektivet ble vedtatt i fjor og det har vært foretatt tester med valg over internett. Tanken bak begge tiltakene er tilsynelatende god, men den dypere kompetansen til de som vedtar slike tiltak er dessverre fraværende. For eksempel sier en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet til VGTV at IT-sikkerhet er noe hun ikke har greie på. Allikevel stemmer hun for et omstridt direktiv som en samlet teknologibransje har kritisert kraftig, nettopp på grunn av sikkerheten. Det heter gjerne at politikk er for viktig til å bli overlatt til politikere, og det er teknologi ofte det beste eksempelet på. Det er abstrakt, komplisert og kun få behersker det grundig.

Det er på tide å etablere en kultur for skeptisisme også omkring IT. I dag tar vi mye for gitt, fordi vi har tiltro til at teknologi vi selv har utarbeidet og kontrollerer ikke gjør noe galt. Problemet oppstår når mennesker har motstridende interesser, og det har de ofte. Si gjerne ja til ny teknologi, og kom selv med forslag til nye løsninger, men la det først skje etter at du har tatt med ideen din en luftetur rundt hjernebarken og gjerne også diskutert den med en nerd du kjenner.

Smørmangelen blir bagatellisert og latterliggjort. Dessverre handler problemet om langt mer enn mangel på smør.

Julaften nærmer seg og akutt smørmangel preger fortsatt nyhetsbildet sammen med butikkhyller tomme for smør. I debatten har både lavkarbodietter og været fått skylden for smørmangelen. Problemet skyldes imidlertid verken lavkarbodietter eller vær, men norsk politikk og en meieriprodusent uten vilje til å løse problemene.

Debatten har også blitt forsøkt kastrert ved å bagatellisere problemet, og påpeke hvor lite det er sammenliknet med større utfordringer Norge og verden står overfor. Isolert sett er det helt riktig, men smørmangelproblemet viser bare toppen av isfjellet. I en større kontekst handler problemet om en uheldig politikk og en markedsregulering som på sikt er skadelig for alle involverte parter. Det er skadelig både for kundene og for produsentene, og i en enda større kontekst kan man forestille seg at det er dårlig bistandspolitikk.

Til tross for at Norge er et fritt marked, har vi i Norge sterk tradisjon for å ivareta nasjonale landbruksinteresser. I praksis betyr dette store subsidier til norsk landbruk og høy toll på import av utenlandske matvarer. Norske eller utenlandske aktører som ønsker å selge utenlandske matvarer på det norske markedet må betale skyhøye avgifter for i det hele tatt å få lov til å ta varene inn til landet. I følge WTO har vi i Norge, med våre 138 % toll på landbruksvarer generelt, og 400 % på meieriprodukter, verdens høyeste toll på mat, mens andre land det er nærliggende å sammenlikne seg med kun har 30 %.

Det har vært benyttet flere argumenter for høy toll på landbruksvarer. Blant annet har det vært argumentert for at enklere import av utenlandske matvarer vil resultere i nedleggelse av norsk landbruk, og at vi i krisetider således vil ha problemer med å være selvforsynte. Problemstillingen var kanskje langt mer reell i etterkrigstiden, mens den i dagens globaliserte verden kun er en etterlevning av en teoretisk konstruksjon. Det internasjonale markedet er stort, og det vil alltid være leverandører også til det norske markedet.

Selv om tollmurene er senket midlertidig, har utenlandske produsenter sagt at de ikke ønsker å levere til Norge fordi reduksjonen er midlertidig. Dermed befinner vi oss i en dobbeltkrise: ikke klarer vi å være selvforsynte, ikke vil utenlandske produsenter selge til oss. Det er svært illustrerende for hvorfor situasjonen er uheldig i en større kontekst.

Det er problematisk at en aktør som TINE kontrollerer bukta og begge endene. TINE står for produksjon og regulerer samtidig importavgiftene for utenlandske, konkurrerende produkter. Det kreves ikke mye fantasi for å forestille seg hvordan dette slår ut i uheldige markedssituasjoner for kundene, for eksempel som smørmangelen vi nå ser.

Økt konkurranse er godt for Norge. Ikke bare for aktørene som vil konkurrere på det norske markedet, men også for de norske aktørene. Konkurranse skaper bedre produkter. Konkurranse skaper lavere priser. Og konkurranse gir oss som forbrukere frihet til å velg eller velge vekk de produkter vi ønsker, og det gir insentiver til produsentene for å levere bedre produkter.

Det er greit å si det rett ut: Carl I. Hagen er i ferd med å bli en krise for Fremskrittspartiet.

Etter hans avgang i 2009 har vi sett krefter i Fremskrittspartiet som har arbeidet for en mer konsekvent politikk enn hva Hagen representerte. Handlingsregelen har vært diskutert, det samme har Fremskrittspartiets filosofiske forankring og deres kulturpolitikk, for å nevne noen av de positive sakene Fremskrittspartiet har arbeidet med for å bli et mer stuerent parti.

Men Carl I. Hagen nekter å gi seg. I stedet for å gå av og bli husket som mannen som bygde Fremskrittspartiet, har han re-entret politikken. Det hevdes at enkelte gamle menn blir grinete med årene. Med tanke på at Hagen verken fikk jobben som stortingspresident, ble valgt til ordfører i Oslo eller fikk plass i Nobel-komiteen, kan man bare forestille seg sitronlukten som må omgi mannen.

En bitter Hagen kunne vi levd fint med. Problemet er når bitterheten får direkte konsekvenser for politikken. For eksempel var var Fremskrittspartiet i mai innstilt på å gi Munchs verker et nytt hjem. De var innstilt på å gå for alternativet som både var billigst og raskest å gjennomføre. Men det var inntil Carl I. Hagen kom på banen. I kjent stil feide han all intern motstand til side, og snudde Fremskrittspartiet til å stemme for at Munchs verker skal fortsette å råtne på rot i en kjeller på Tøyen. Mannen er like fintfølende for kultur som et neshorn på Hadeland Glassverk.

Problemet er at mannen er en krise for Fremskrittspartiet. Der krefter i Fremskrittspartiet som nevnt forsøker å føre konsekvent og mer fornuftig politikk, er Carl I. Hagen kaos på to bein. Sjelden er han velinformert om saker han uttaler seg om, og ofte tar han avgjørelser slik det selv passer ham best. Og dagen etter ombestemmer han seg.

Mitt råd til Fremskrittspartiet er å gi Carl I. Hagen en blomsterbukett, gullklokke og klapp på ryggen for innsatsen snarest mulig. Alternativet er å drøye det ut enda lenger i tid, med enda mer skandaløs og uforutsigbar politikk, før han får en fot i ræva og det hele blir skikkelig stygt. Velgerne deres fortjener bedre.