Martin Bekkelund

Nylig ble jeg Flexus-bruker. Mangt har vært skrevet, sagt og ment om Flexus, men den delen av diskusjonen skal jeg la ligge.

Flexus er en elektronisk billett hvor jeg kan fylle på en eller flere billetter på kortet, for eksempel månedskort og enkeltreiser. Fordelene er åpenbare, at jeg kun trenger å forholde meg til ett kort, at jeg kan handle billetter på nett, at jeg sparer miljøet for enda litt papir og at det hele potensielt sett blir litt enklere å reise kollektivt.

Det jeg derimot har betenkeligheter med, er hvordan NSB og Ruter ønsker at jeg før hver eneste reise skal registrere reisen i en automat. Hensikten er at NSB og Ruter skal kunne tilby meg et produkt som er best mulig i forhold til mitt bruksmønster. Registrering er heldigvis frivillig, hvis ikke hadde jeg ikke blitt Flexus-bruker.

Det foreligger nemlig ingen opplysninger verken hos NSB, Ruter eller på Flexus.no om hvilke opplysninger som lagres ved registrering, hvor lenge de blir lagret, hvem som har tilgang til de eller hvordan de konkret skal brukes. Selv om man i følge personvernloven har rett til innsyn i egne data, er denne informasjonen ikke tilgjengelig på respektive nettsteder.

NRK Østlandssendingen varslet i februar at Datatilsynet vil ha full gjennomgang av Flexus og lagring av data. 7. juni forelå den foreløpige kontrollrapporten fra Datatilsynet. Rapporten påpeker blant annet de forhold jeg selv anser som kritikkverdige:

• Virksomheten må gi informasjon til den registrerte om de forhold som er omtalt i personopplysningsloven § 19. Det vises til rapportens punkt 5.2.
• Tilgangen til kundenes personopplysninger for egne ansatte og de aktuelle databehandleres ansatte, må begrenses til det som er nødvendig for å utføre de pålagte oppgaver, jf. personopplysningsloven § 13, jf. personopplysningsforskriften § 2-11. Det vises til rapportens 5.6.
• Opplysninger om den initierende validering må slettes senest tretti dager etter at billettens gyldighetsperiode har løpt ut, jf. personopplysningsloven § 28. Det vises til rapportens punkt 5.8.2.
• Opplysninger om de reisendes etterfølgende valideringer, som allerede er registrert og lagret på bakgrunn av utilstrekkelig rettslig grunnlag, må slettes, jf. personopplysningsloven § 27, jf. § 11. Det vises til rapportens punkt 5.8.3.

Foreløpig foreligger det, så vidt meg bekjent, ingen respons fra Ruter eller NSB. Det foreligger heller ingen informasjon til kundene på Ruter og NSBs nettsider relatert til Flexus og personvern. Inntil denne informasjonen er tilgjengelig, vil jeg forbeholde meg retten til å ikke registrere hver reise jeg foretar. Jeg oppfordrer alle andre Flexus-brukere til det samme.

Før ferien ble jeg oppringt av Nokia. De ville gi meg deres nye flaggskip, N97, i håp om at jeg ville skrive noen ord om den. Siden jeg elsker duppeditter, lot jeg meg ikke be to ganger. Min forutsetning var, som den alltid er, full frihet til å skrive akkurat det jeg synes om produktet.

Det er omlag to år siden jeg benyttet en Nokia sist. Frem til da benyttet jeg Nokia i 10 år. Jeg var derfor noe spent på å se om de nå har klart å kvitte seg med Nokia-syken de siste telefonene jeg benyttet led av. Nokia-syken kan best beskrives som telefoner som for lengst kunne trengt en overhaling både hva gjelder brukervennlighet, ytelse og feil.

Har Nokia med N97 klart å kurere Nokia-syken?

Sammenlikningsgrunnlaget

Ideelt sett bør man vurdere et produkt på individuelt grunnlag, uten å sammenlikne det med alternativer. Imidlertid faller det seg svært naturlig å sammenlikne med det man allerede benytter, for å se hvorvidt man tar et skritt frem eller tilbake.

Selv har jeg vært svært fornøyd iPhone-bruker i to år. Vil N97 være en modell som kan friste meg tilbake til Nokia på permanent basis?

I esken

Esken er grå-sort og pent utformet, men alt for stor. Nokia kunne fint spart miljøet for noen ekstra tonn CO₂ ved å gjøre esken mindre. Under halvparten ville vært tilstrekkelig, hvilket ville spart plass under distribusjon, samt reduserte produksjonsutslipp.

I esken finner man — i tillegg til telefonen — alt av kabler og nødvendig programvare for å benytte telefonen.

Touch and Feel

Det aller første jeg tenker i det jeg pakker N97 ut av esken, er plastikk. Plastikk i seg selv er ikke et problem, men telefonen kunne med fordel fremstått som mer robust. Den virker rett og slett skikkelig billig, noe som tar seg dårlig ut for et flaggskip.

Designet på N97 er tiltalende og man blir lett fristet til å tro at de har latt seg inspirere av iPhone, med den store skjermen og minimalt med knapper.

I motsetning til Apple, har Nokia valgt å utstyre N97 med et fysisk tastatur, og ikke bare et skjermbasert tastatur som man finner på iPhone. Tastaturet kommer til syne når man vipper på telefonen, som vist på bildet øverst. Til tross for at det er et fysisk QWERTY-tastatur klarer jeg ikke helt å bli venner med det. Mellomromstasten sitter ikke i midten, og man må benytte en shift-liknende funksjon for særnorske tegn. I hvert fall på modellen jeg fikk.

I tillegg har Nokia falt for fristelsen av å trykke masse sære betegnelser på telefonen, slik som 32GB, AF 5MP Carl Zeiss, nHD 3,5″, A-GPS, WLAN, 3G HSDPA, USB 2.0 og FM RDS. Sikkert sexy for nerdene, men for oss med utpreget designfetisj taler det meg midt imot.

Vekt og størrelse

Med sine 150 gram skjemmer vekten ingen. Det er nesten så jeg er fristet til å si at den kunne veid mer, for å veie opp for den plastikkaktige baksiden, men hei, vekt er vekt. Størrelsen er også helt overkommelig, men den er litt i tykkeste laget.

Spesifikasjoner

Nokia N97 er fullspekket med det siste av teknologi. Derfor er det synd at teknologien kamufleres bak et kjedelig, tregt og lite brukervennlig brukergrensesnitt, for telefonens spesifikasjoner har alt som skal til for å gjøre dette til en killer-telefon.

Den fulle listen over spesifikasjoner finner du hos Nokia. Allikevel vil jeg trekke frem følgende:

Spesifikasjon	Beskrivelse
Internminne	32 GB, utvidbart med MicroSD-kort på inntil 16 GB
Synkronisering	Støtter SyncML, synkroniserer også ypperlig mot Zimbra
Mobilt bredbånd	WCDMA og HSDPA inntil 3,6 mbit/s, kunne gjerne hatt 7,2 mbit/s
Trådløst nettverk	802.11b/g, hvorfor ikke n?
Kamera	5 megapiksler med autofokus og Carl Zeiss-optikk, samt kamera i front for videosamtaler
GPS	Ja, A-GPS, samt akselerometer og kompass

Brukergrensesnitt

Det finnes like mange meninger om brukergrensesnitt som det finnes brukere. Selv er jeg imidlertid overbevist om at brukergrensesnittet er langt fra optimalt. Det er tregt og langt fra gjennomført og konsistent. Det tar seg for eksempel lite bra ut at man tidvis ser deler av hovedmenyen eller skrivebordet når man befinner seg inne i programmer.

I tillegg mangler brukergrensesnittet rett og slett logikk. Mange steder er funksjoner gjemt bak intetsigende menyvalg som gjør at brukeren må prøve seg frem i stedet for å kunne stole på intuisjonen. Jeg synes rett og slett at brukergrensesnittet er rotete og uoversiktlig, og gjør at jeg faktisk ikke har lyst til å bruke telefonen. Faktisk var det såpass ille at jeg ikke gadd bruke tid på å finne forskjellig programvare som kunne dekke de samme behovene som jeg hadde på iPhone, men heller konsentrerte meg om de som fulgte med telefonen.

Ytelse

Nokia N97 har dugelig med minne og prosessorkraft. Når den virker treg mistenker jeg derfor at operativsystemet kunne trengt en kraftig overhaling. Ny funksjonalitet er aldri gøy når det går på bekostning av ytelse og ender med irritasjon.

Konklusjon

Fordeler

• Tekniske spesifikasjoner
• Vekt
• Design

Ulemper

• Dårlig brukergrensesnitt
• Treg
• Plastikkfølelse

Spørsmålet er, vil jeg bytte min iPhone 3G med Nokia N97 på permanent basis? Svaret er klart nei. Med et brukergrensesnitt som fortsatt lukter 90-tall, hjelper det lite med mye programvare og gode spesifikasjoner på selve telefonen. Jeg har sagt det før, og jeg mener fortsatt at iPhone er det mest revolusjonerende som har skjedd siden mobiltelefonens fødsel. Den er vesentlig enklere å bruke, og når arbeidsdagen skal gjennomføres, er det brukervennlighet, ytelse og enkelhet som gjør at jeg trives best med iPhone.

I løpet av testperioden kjøpte to venner av meg Nokia N97. De hadde frem til da vært iPhone-brukere, men etter en uke med N97 gikk de tilbake til iPhone. Det gir meg noen indikasjoner på at de har kommet til samme konklusjon som meg.

La det likevel være sagt at Nokia N97 er et prakteksemplar av en telefon. Derimot må du selv finne ut for din egen del hvorvidt det er en telefon du kan leve med i hverdagen.

I dag arrangerte IKT-Norge IT-politisk debatt i Oslo. Invitasjonen lød som følger:

Vi ønsker politikernes syn på hvordan Norges tredje største næring kan bidra til effektivisering, kompetansebygging, verdiskaping og sysselsetting i det norske samfunnet, samt hva det politiske bidraget bør være for å sikre denne prosessen.

Da jeg har et brennende engasjement for IT og politikk, helst i kombinasjon, var dette et selvsagt sted å være. Jeg presenterer her mine inntrykk av de forskjellige partienes IT-politikk, samt en håndfull uttalelser som var av spesiell interesse. Jeg gjør oppmerksom på at uttalelser ikke er sitert ordrett, at jeg kan ha mistolket uttalelser og at tolkningen av uttalelsene er min egen, subjektive.

Generelt inntrykk

Debatten ble i stor grad preget av beskrivelser om dagens situasjon, samt mer eller mindre tendensiøse beskrivelser av andre partiers manglende resultater eller ditto preferansepolitikk innen området. I tillegg ble debatten også preget av hvordan man hjelper bedrifter til å lykkes i Norge og av dagens skattepolitikk. Begge deler er svært spennende og aktuelle temaer, men dessverre ikke helt relevant i en debatt om IT i Norge.

Jeg savnet akkurat det min egen sjef, Heidi Austlid, etterlyste, nemlig konkrete, forpliktende saker som det enkelte parti ville gjennomføre dersom de kom i regjering. Det fikk vi dessverre aldri gode svar på.

Mine tanker om partienes uttalelser

Fremskrittspartiet savner et eget IT-departement med sterkere myndighet som har en koordinerende rolle. De mener dagens situasjon er utvannet uten klar ansvarsfordeling. Selv om Senterpartiet har et poeng når de hevder at omorganisering av byråkratiet ikke nødvendigvis vil gi resultater, har Fremskrittspartiet et poeng. Ansvaret for IT er i dag alt for distribuert til at det er lett å være like smidig som det IT-bransjen selv er. Dette har jeg også omtalt i kronikken Trenger Norge en trenger digital strategi?.

Høyre savner åpenbart perioden med Morten Meyer som moderniseringsminister, da de ønsket å gjenoppta moderniseringsarbeidet. Høyre mener at det ikke har vært debatt om IT på Stortinget på flere år. Også Høyre ønsker en egen IT-minister.

Kristelig Folkeparti mener IT-arbeid må få høyere prioritet. (Hvem kan være uenig?) Altinn må styrkes og det må investeres i nye IT systemer for staten. Som eier av egen bedrift og minimalt med tid og engasjement for administrative oppgaver, er jeg enig i at Altinn trenger et solid løft. Kristelig Folkeparti var dessverre mer opptatt av å snakke om forskjellige former for skattelette de ville tilby velgerne, enn å snakke om konkrete tiltak og forpliktelser innen IT.

Venstre mener vi trenger en statsråd med gjennomslagskraft i egen regjering, og ikke nødvendigvis en egen minister. Dette holder jeg med Venstre i, da Sosialistisk Venstreparti sammen med Senterpartiet dessverre er underdogs i Regjeringen. Politikken har vært god, og det har vært bred tverrpolitisk enighet om arbeidet, men den har til tider vært lite synlig for folk flest, kanskje som et resultat av at IT faktisk er et abstrakt tema. Et godt poeng fra Venstre er at dagens kompetanse i stor grad benyttes til eksisterende samfunnsoppgaver, for eksempel til oljeboring, mens den i større grad bør benyttes til arbeid med teknologi og oppgaver som hjelper oss til å være vinnere både teknologisk og klimamessig, og ikke bare hjelper til å akselerere miljøproblemene.

Senterpartiet fokuserte mest på utbyggingen av bredbånd, at dagens dekning på 99,8 prosent ikke er godt nok og at 100 prosent er målet. Dessverre kom det lite konkret om hva bredbåndet faktisk skal brukes til, om og hvem som eventuelt skal overvåke det, hvordan den skal forvaltes, og så videre.

Arbeiderpartiet skuffet i debatten. Truls Wickholm bar preg av å være av den gamle skolen, med for mye fokus på hvordan ny teknologi bør benyttes for å understøtte eksisterende industri. Jeg savnet uttalelser om hvordan man bygger næringen videre med teknologiens muligheter. På den positive siden snakket Arbeiderpartiet om hvordan offentlig sektor mangler eierskap til egen programvare, hvor fri programvare vil spille en viktig rolle. Arbeiderpartiet savner også samhandling på tvers av departementene hva gjelder IT-løsninger for offentlig sektor.

Sosialistisk Venstreparti ønsker flere digitale tjenester på nett, for eksempel tjenester som lar innbyggerne kommunisere med det offentlige. Standardiseringsarbeidet ble trukket frem som et viktig arbeid, hvor det også ble referert til referansekatalogen. Her skal Sosialistisk Venstreparti ha honnør for sitt arbeid. Det ble også snakket om viktigheten av å frigjøre offentlige data, for eksempel kartdata fra Statens kartverk. Hvorfor dette ikke allerede er gjennomført er meg noe ubegripelig, spesielt når vi vet at tilsvarende data fra Meteorologisk institutt allerede er offentlige.

Datalagringsdirektivet

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006, men fremdeles har Storinget ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Hallstein Bjercke fra Civita stilte et spørsmål jeg er meget opptatt av; hvordan partiene stiller seg til direktivet. Jeg har tidligere skrevet utfyllende om hva som er galt med overdreven overvåking og hvordan det kan slå feil ut.

Panelet hadde før debatten fått utdelt to plakater hver. En med JA og en med NEI, hvor de skulle svare klart og tydelig på spørsmål fra debattleder eller fra salen. Hallstein spurte panelet hvordan de stilte seg til datalagringsdirektivet, med omtrent følgende spørsmål:

Er ditt parti for datalagringsdirektivet?

Jeg tok bilde av svarene. Stående i forgrunnen, til høyre for panelet står Hallstein.

Jeg klargjør her:

SV: Nei
AP: Vil ikke svare
SP: Nei
V: Nei
KrF: Kanskje (les: vet ikke?)
H: Kanskje
FrP: Nei

Ingen partier var klare tilhengere av datalagringsdirektivet. Derimot vet jeg at det ligger i kortene at AP er positive, men at de ikke ønsker å tilkjennegi sitt standpunkt før etter valget. Jeg har selv bedt AP om en konkret, offisiell uttalelse, og avventer fortsatt svar. Jeg synes det er skuffende og forventer at velgerne i et så viktig spørsmål som angår alt hva man foretar seg på nett, må kreve at landets største parti tilkjennegir sitt standpunkt.

Eventuell utdyping av mitt sammendrag kan selvsagt gjøres i kommentarfeltet.