Martin Koksrud Bekkelund

I Norge gjennomføres det fortsatt IT-prosjekter på samme måte som man bygger hus. Er det rart det går galt?

Når man bygger et hus, planlegger man grundig på forhånd, byggingen igangsettes, arbeidene avsluttes, det foretas en overlevering, man flytter inn og huset gjennomgår i beste fall noe vedlikehold og oppussing.

Oversatt til et IT-prosjekter i dag: Man planlegger grundig på forhånd, programmeringen starter, utviklingen avsluttes, det foretas en overlevering, man tar løsningen i bruk og løsningen gjennomgår i beste fall noe videreutvikling og feilretting.

Problemet med en slik tilnærming er at etter overlevering dumpes prosjektet i grøfta for å dø.

Metoden har man fra anleggsbransjen. Men hus og programvare er to forskjellige ting. Huset er konkret og må planlegges før det bygges, fordi det er vanskelig å endre det i etterkant. Programvare, derimot, er abstrakt og trenger liten grad av planlegging før det bygges, fordi det er enkelt å endre det i etterkant.

I motsetning til hus har ikke programvare har en tilstand man kan kalle «ferdig». Man etablerer en minimumsløsning som dekker minimumsbehovet, så tar man programvaren i bruk og videreutvikler den i tråd med hvordan programvaren brukes og behovene endrer seg over tid.

Dette tatt i betraktning finnes det ingenting som et «IT-prosjekt». Det er snarere snakk om en hel livssyklus. Programvare er organisk. Det oppstår og det brukes og det videreutvikles og når utviklingen stopper opp dør programvaren. Sånn sett finnes det ingen faser. Glem «Planleggingsfasen», «Gjennomføringsfasen», «Overleveringsfasen», «Evalueringsfasen» og «Gevinstrealisering» som «husbyggerne» snakker om.

IT-prosjekter og gevinstrealisering er ut. Livssykluser er in.

Generelt