For et drøyt år siden annonserte jeg at jeg startet mitt eget firma Nivlheim. Hvordan har det egentlig gått?
Kortversjonen er at det har gått veldig bra!
Den lengre versjonen er at det er noen positive sider og noen negative sider ved det å drive for seg selv. Åpenbart. Vi skal se litt nærmere på begge deler.
Oppdragene mine er selvfølgelig konfidensielle. Både hvem kundene er og hva oppdragene går ut på. Prosjekter som skal gi kundene konkurransefortrinn i markedet er selvfølgelig konfidensielt, både hva de jobber med men også at kundene i seg selv har slike prosjekter. Tilsvarende med oppkjøpsprosesser der kjennskap til slike prosesser er kursdrivende informasjon.
Jeg har hatt flere korte såkalte spesialistoppdrag, der jeg går inn som en ekspert på et tema for å bistå kunden i et større prosjekt de arbeider i.
Jeg har bistått i flere oppkjøpsprosesser, såkalte due dilligence eller selskapsgjennomganger, der et firma skal kjøpe et annet, og jeg har bistått fordi jeg har kompetanse om det som skal kjøpes.
Jeg har bistått i lengre prosjekter med lang løpetid, der jeg går inn for å hjelpe både med komplekse organisasjoner og ditto systemlandskap.
Runway, altså hvor lang tid det tar før man går tom for penger hvis ikke nye penger kommer inn, er det jeg kjenner mest på. Dette var jeg veldig klar over før jeg startet, men det preger meg mer enn jeg hadde trodd. Som vanlig ansatt i et firma hvor man hever lønn, måned etter måned, er fast inntekt noe man tar for gitt og ikke tenker over. Selv om det ikke plager meg nå, så tenker jeg over det hver dag. Jeg er mer risikoavers enn hva jeg hadde trodd.
Når det er sagt så har jeg godt av å kjenne litt på dette. Flere burde strengt tatt gjort det. Jeg er rolig om dette når jeg er i oppdrag, mindre rolig mellom oppdragene. Dette er hverdagen for gründere, frilansere, konsulenter, kulturarbeidere og alle andre som har uforutsigbar inntekt, men som jeg ikke har kjent på før. Det er et valg man tar.
Jeg har syrlig uttalt at det hjelper ikke med et veldrevet firma når man har politikere som saboterer. Du tenker kanskje jeg overdriver? Slett ikke! Sittende regjering har vedtatt et såkalt innleieforbud mot å leie inn bistand fra små bedrifter lik min egen. Det er hårreisende hvor lite konsekvenser og bivirkninger som er beregnet av dette tiltaket, heldigvis jobbes det mot en endring. Dette er et av de største — kanskje det største — skjærene i sjøen hva gjelder videre drift for meg. Heldigvis jobbes det politisk for en endring av forbudet, men det tar tid.
Oppdragene jeg har hatt har i stor grad kommet som følger av kontaktnettverket jeg har, og ikke at jeg har gjort veldig mye salgsarbeid for disse oppdragene. Det er selvfølgelig veldig positivt, men en negativ konsekvens er at jeg ikke har klar for meg hva som er kjernen i mitt verdiforslag i møtet med nye og ukjente prospekt. Det må jeg jobbe mer med. Jeg vet veldig godt hva jeg er god på og jeg har fremstilt dette som et verdiforslag i dag, men hvor godt dette verdiforslaget treffer har jeg ikke tall på.
Jeg fører mitt eget regnskap. Den positive effekten av dette er at jeg lærer utrolig mye. Ulempen, derimot, er at det er svært mange lover og regler som berører selv noe så enkelt som et lite firma som mitt. Hvilke regler gjelder for tjenestepensjon? Hvordan investerer man overskudd under fritaksmetoden? Spørsmålene er mange og vurderingene ofte så kompliserte at jeg har vært nødt til å opprette min egen wiki der jeg dokumenterer vurderingene for min egen hukommelse. Heldigvis har jeg et godt regnskapssystem i Conta, som også har svært gode hjelpesider, og jeg har en god venn som er regnskapsfører og som også bruker Conta til sitt eget firma. Regnskapssystemet er heldigvis ikke utfordringen, men kunnskapen om hvordan man fører regnskapet korrekt.
Jeg har sagt at 2023 var det mest lærerike året i mitt liv. Ikke bare på grunn av Nivlheim og det å starte for seg selv, men også som følger av andre prosjekter jeg arbeidet med. Jeg var igjennom alt fra oppsigelsesprosesser til selskapsetableringer, oppkjøpsprosesser og salg av virksomheter. Du kan spørre meg om cap tables og utvalgskretser og due dilligence og poisonous money.
I tillegg kommer metaerfaringene rundt det å drive et firma. Alt fra regnskap, daglig drift, pensjon og forsikring, til salg, oppdragsavtaler og investering av overskudd. Det er et stort spenn, og det er mye som skal beherskes uten rom for feil. Dette er for meg gode erfaringer, og jeg tror med fordel at mange flere burde hatt slike erfaringer i en tid der man kanskje tar jobb og inntekt og ikke minst skattepenger for gitt.
Mange snakker om frihet når det kommer til det å drive sitt eget firma. Men hva legger man egentlig i det? Dette har jeg grublet mye på nettopp fordi jeg selv føler en stor frihetsfølelse av å eie og drive mitt eget firma, uten at jeg har klart å sette fingeren på nøyaktig hvorfor jeg føler denne friheten. Når man driver sitt eget firma slik jeg gjør, så er jeg fortsatt til kundens disposisjon. Det er kunden som legger premissene for arbeidet, og sånn sett skiller det seg ikke vesentlig fra det å være ansatt samme sted. Hvorfor føler jeg da den frihetsfølelsen som jeg gjør? Jeg har ikke et tydelig svar, men jeg trives med følelsen.
Dette henger kanskje sammen med forrige punkt. Jeg har klart å etablere mitt eget firma og skaffe meg en inntekt for å besørge meg og min familie.
Rett nok har jeg listet opp flere negative sider enn positive, men det betyr ikke at summen av de negative overstiger de positive. Jeg trives godt, både med det å drive for seg selv og med oppdragene jeg har hatt, så jeg ønsker å fortsette slik.
Jeg har allerede vært innom litt av hva jeg bistår mine kunder med, men ønsker du å vite mer om aktuelle problemstillinger kan du lytte til podcasten min Fimbul om teknologiledelse, og du kan besøke Nivlheim Innsikt, en side hvor jeg blant annet publiserer veiledere basert på kunnskap om spesifikke tema.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Jeg har de siste årene skrevet flere populære artikler om personlig økonomi. Nå er det på tide å snakke om det som kalles «din lønn nummer to», nemlig pensjon.
Pensjon er et tema du ikke kunne brydd deg mindre om i starten av karrieren, men som sakte men sikkert kommer til syne i bevisstheten din som en lastebil ut av blindsonen. Slik har det vært også med meg. Jeg ser tilbake på meg selv for 25 år siden og vet at jeg burde valgt annerledes da, men ting jeg ikke får gjort noe med er det lite konstruktivt å gremmes over nå.
I denne artikkelen får du en sjekkliste for hvordan du går frem for å få mer penger i pensjon, og du kan få en startbonus på 200,- kroner i prosessen.
Pensjon kommer i tre deler. Den staten sparer for deg. Den arbeidsgiver sparer for deg. Og den du sparer til selv. Inntil ganske nylig sparte jeg ingenting til pensjon selv, men jeg jobber nå med å ta igjen i hvert fall litt av det tapte.
Mitt råd er at du starter å spare til pensjon selv, uansett hvor ung eller gammel du måtte være. Disse pengene skal du spare regelmessig og du skal sette dem til side og sverge på at de aldri skal røres før den dagen du blir pensjonist. Hvor mye du trenger å spare er ikke så viktig, det viktige er at du setter av et fast, månedlig beløp umiddelbart etter at lønnen kommer på konto. Det trenger ikke være mye, og du kan for eksempel gjøre det til en prosentandel av nettolønnen din. Tjener du lite kan prosentsatsen være lav, tjener du mye kan prosentsatsen økes.
Det er skrevet meter opp og meter ned om hva pensjon er, men enkelt forklart er pensjon pengene du skal leve av den dagen du slutter å jobbe. Og hvor mye penger du kommer til å få, avhenger av valg du gjør tidlig i livet ditt. Tar du riktige valg kan du ende opp med å få vesentlig mer enn dersom du ikke gjør noe som helst. Og det er disse valgene jeg har tatt, som jeg deler i denne artikkelen.
Og for å forstå hvilke valg du kan ta, må vi dykke litt ned i noen kjedelige pensjonsdetaljer. Pensjon er dessverre komplisert, men jeg skal forsøke å holde det enkelt.
Som ansatt i et firma er din arbeidsgiver i de aller fleste tilfeller pålagt å spare til pensjon for deg. Det vil si at din arbeidsgiver hver eneste måned setter av noen få prosenter av lønnen din til pensjonssparing. Pengene er dine, men inntil du er pensjonist er de låst og ikke tilgjengelige for deg. Og her ligger en del av årsaken til at mange nok ikke ofrer pensjon alt for mye oppmerksomhet tidlig i livet; det er liksom ikke penger du opplever som dine, eller som du har et aktivt forhold til. Slik trenger det ikke være.
Pensjonspengene er dine og du har full frihet til å forvalte dem slik du selv mener er best. I denne artikkelen deler jeg kunnskapen jeg har opparbeidet meg underveis i prosessen med å sørge for bedre avkastning på pensjonspengene mine.
Som nevnt sparer din arbeidsgiver pensjon for deg. Prosentsatsen er lovfestet til å være mellom 2 og 7 % av lønn mellom 1 og 12 G, altså mellom 212 798,- og 744 793,- kroner, og det er arbeidsgiver som bestemmer prosentsatsen. Men at arbeidsgiver bestemmer betyr ikke at du ikke kan mene noe om den. Du kan for eksempel ta det med inn i forhandlinger med din arbeidsgiver.
Når din arbeidsgiver sparer pensjon for deg, opparbeider du deg det som heter pensjonskapitalbevis (PKB). Et pensjonskapitalbevis er, enkelt forklart, penger fra dine tidligere arbeidsgivere. Har du jobbet lenge kan det hende du har pensjon plassert under andre navn slik som Individuell pensjonssparing (IPS) eller Individuell pensjonsavtale (IPA). Felles for alle disse er at det er dine penger og du står fritt til å forvalte dem slik du selv ønsker.
Det viktige her er at du må sørge for å plassere dem på en plass der du betaler lite i forvaltningskostnader, samtidig som du får høy avkastning på pengene dine.
Forvaltningskostnader er penger du betaler til den banken der pensjonspengene dine, altså pensjonskapitalbevisene dine, er plassert. Før jeg tok aktivt grep om min pensjon, hadde jeg PKB og IPA spredt hos flere banker. Fellesnevneren var at de alle tok seg godt betalt. Den billigste av dem tok 0,89 % av beløpet de forvaltet. Si at du har 1 000 000,- kroner stående, da betaler du 8900,- kroner året bare for at de skal passe på pengene dine. Kron, hvor jeg nå har plassert all min pensjon hos, betaler jeg kun 0,15 % til, eller bare 1500,- kroner i året. Du tenker kanskje at differansen på 7400,- kroner per år ikke er av betydning, men for hvert år som går får du rentes rente på dette beløpet. Rentes rente oppstår når rente legges til pensjonen din slik at den tillagte renten også vil forrentes. Dermed er vi ved mitt første hovedpoeng: Du må velge en forvalter som ikke tar for mye betalt for å passe på pengene dine. Hva du anser som mye kan du vurdere selv, men jeg anser alt over 0,50 % for å bli betydelig. Finansnerden har mange gode eksempler du kan se på.
Når du har valgt forvalter og pengene er plassert, må du sette pengene i arbeid. Flere banker tilbyr pensjonspakker som automatisk tar høy risiko tidlig i din karriere, og deretter tar den sakte nedover etterhvert som du nærmer deg pensjonsalder. Hvor høy avkastning du får på pengene dine avhenger av hvilken risiko du ønsker å ta på deg. Jo tidligere du er i karrieren, jo større risiko vil du kanskje ta, mens du nær opptil pensjonsalder ikke ønsker store svingninger i formuen din. Og her er vi ved mitt andre poeng: Du må ha et aktivt forhold til hvor høy risiko du ønsker å ta på deg. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg har satt sammen min egen fondsportefølje, og Finansnerden har en god artikkel som også visualiserer risiko.
Prosessen med å ta grep om pensjonen for å gi meg bedre avkastning på pengene, var for meg omtrent som følger. Her får du en oppsummert liste, så går jeg igjennom punkt for punkt under om hvordan du går frem.
Jeg skal videre i denne artikkelen ta deg igjennom hvert av disse stegene.
Det første du bør gjøre er å samle all din pensjon, altså alle dine PKB, på ett sted. Da har du dem samlet og ikke spredt rundt hos mange banker du knapt husker at du har. Ved å samle dem kan du deretter bygge din egen fondsportefølje og gjøre aktive grep.
Nå svetter du sikkert og tenker at «Jeg har ingen anelse om hvor pensjonen min står!», men heldigvis finnes det verktøy for slikt. Norsk Pensjon er en portal og et selskap som ble stiftet av syv pensjonsselskaper i 2006. Her logger du inn med BankID og du får (forhåpentligvis) en komplett oversikt over alt du har av gamle PKB, IPS og IPA.
Nå ser du hva du har og hvor du har det.
For at du skal kunne samle og slå sammen alle dine gamle pensjonsavtaler, må de være av den samme typen, altså PKB. Dermed trenger du hjelp fra noen som kan konvertere IPS og IPA til PKB for deg. Jeg tok en ringerunde. Nordnet kunne ikke hjelpe meg. Heller ikke Kron. Ikke Nordea heller, der jeg hadde IPA. Men Gjensidige kunne. Ved å flytte IPA til Gjensidige konverterte de IPA til PKB i flytteprosessen. Perfekt! Dermed bestilte jeg flytting av alt som ikke var PKB til Gjensidige.
Nå står du kanskje i en situasjon der du har PKB spredt forskjellige steder. Nå kan du samle dem ett sted. Selv valgte jeg Kron av to årsaker: De har lave forvaltningsgebyr og plattformgebyr, altså kostnader, og de har et godt nok utvalg med fond som jeg kan fordele pensjonspengene på.
Å flytte pensjon til Kron er latterlig enkelt. Du oppretter et kundeforhold med BankID og så følger du veiviseren deres som tar deg igjennom hele prosessen. Selve flytteprosessen tar inntil 30 dager.
Hvorfor nøye deg med pensjon? Du har kanskje en aksjesparkonto (ASK) i en annen bank, som du ønsker billigere forvaltet et annet sted? Du også også flytte denne til Kron, med en tilsvarende flytteprosess.
Straks pensjonspengene, altså PKB, er flyttet til Kron, kan du sette dem i arbeid. Med det mener jeg at du må bestemme deg for hvordan pengene skal investeres for å gi deg best mulig avkastning. Og dette henger som nevnt sammen med risiko. Hos Kron velger du mellom å la Kron ta hånd om pengene for deg, gjennom det Kron kaller Kron Indekspakke, eller du velger fond selv. Dersom du ikke har et aktivt forhold til å investere i fond, bør du sterkt vurdere Kron Indekspakke og du får da med aldersjustering av pengene dine for å ta ned risiko etterhvert som du nærmer deg pensjonsalder. I skrivende stund betaler du 0,23 % i kostnader for Kron Indekspakke, noe jeg anser som billig. Kron har også en håndfull andre fondspakker du kan velge mellom, men husk å se på forvaltningskostnadene!
Vil du bli kunde av Kron kan du bruke denne linken, så får vi begge 200,- i startbonus.
Kunnskap om pensjon kan gi deg betydelig meravkastning! Om du synes denne kunnskapen er nyttig for deg må du gjerne gi et lite bidrag. Jeg bruker mye tid og penger på å lage gode artikler og bidrag hjelper meg med å skrive flere.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Det siste året har det vært store bevegelser i det norske bankmarkedet, og årsaken er DNBs oppkjøp av Sbanken. Hva er egentlig problemet?
For drøyt to år siden, i mars 2022, godkjente Konkurranseklagenemda DNBs oppkjøp av Sbanken, etter at Konkurransetilsynet først nedla forbud mot oppkjøpet i november 2021. DNB påklagde vedtaket til Konkurransetilsynet og klagen ble da altså tatt til følge i Konkurranseklagenemda. Du kan lese hele vedtaket hos Klagenemdssekretariatet.
Man kan like eller ikke like både oppkjøpet og saksbehandlingen, men vi får legge til grunn at saksbehandlingen er korrekt og akseptere at det er kontraktsfrihet i dette landet, inkludert friheten til å selge sine aksjer til en konkurrent. Dette er jo litt av poenget med å eie aksjer; å kjøpe dem billig og selge dem dyrere. Når det er sagt tilhører jeg selvfølgelig dem som er sterkt kritiske til hvordan Konkurranseklagenemda har overstyrt Konkurransetilsynets faglige vurderinger. Dette oppkjøpet er svært uheldig for konkurransen i bankmarkedet, noe jeg kommer tilbake til.
Et spørsmål mange har stilt seg er hvorfor DNB betaler omtrent 11 milliarder kroner for Sbanken, eller nesten 22 500,- kroner per kunde Sbanken hadde. Er det økonomisk motivert, altså at et oppkjøp er lønnsomt? Er det strategisk motivert, altså at et oppkjøp forsterker DNBs posisjon i markedet?
Jeg har ikke klart å finne en uttalelse fra DNB om rasjonalet for oppkjøpet, men mitt inntrykk er at oppkjøpet er strategisk i den forstand at DNB kvitter seg med en brysom konkurrent mens prisen fortsatt er akseptabel. Brysom i den forstand at Sbanken var en bank med et tilnærmet komplett tilbud for både bedrifter og privatpersoner, kombinert med attraktive priser og godt omdømme. Potensialet for å bli et fullverdig alternativ til DNB var stort.
Gitt at et oppkjøp er gjennomført på slike premisser, er det da ingenting annet enn selve oppkjøpet og en nedleggelse av Sbanken som er av betydning for DNB. Om kundene er fornøyd eller misfornøyd er mindre viktig. Om kundene blir med videre til DNB etter oppkjøpet er bare en bonus. Et oppkjøp etterlater seg et hull i bankmarkedet som ikke vil bli tettet av noen andre på minst fem til ti år. Jeg ser faktisk ingen kandidater i det norske bankmarkedet akkurat nå som har kombinasjonen av potensial og vekstambisjoner til å vokse inn i en tilsvarende posisjon som det Sbanken hadde.
Som en konsekvens av oppkjøpet har kundene til Sbanken vært i harnisk. Årsaken ser ut til å være todelt.
Den første årsaken er at Sbanken siden etableringen av Skandiabanken i april 2000 har blitt betraktet som en ny aktør som utfordrer de etablerte bankene i det norske markedet. Jeg ble selv kunde i september samme år og har vært kunde der frem til nå. På daværende tidspunkt var Skandiabanken den første heldigitale banken uten fysiske kontorer, uten gebyrer og med god rente.
Med dette utgangspunktet ble Skandiabanken en bank for dem som brydde seg om sitt bankforhold, fordi banken også brydde seg om sine kunder. Skandiabanken holdt seg på topp i omdømmemålinger, år etter år, og dette gjorde også det å være kunde i Skandiabanken til en identitetsmarkør. «Personlig økonomi og gode betingelser identifiserer meg som person, derfor er jeg kunde i Skandiabanken!»
På den andre siden stod den største norske banken DNB. De stod for alt Skandiabanken ikke stod for, noe Sbanken i sin senere markedsføring også gjorde et stort nummer ut av i sine reklamer for sin fondshandel med gribber i dress.
DNB hadde et rykte på seg for å være lite innovativ, ha høye priser og dårlige betingelser, noe som også ble reflektert i de samme omdømmemålingene, der DNB som oftest har vært nær bunnplasseringen. At de høye prisene til DNB i tillegg ble demonstrert gjennom dyre lokaler med eksklusive møbler i Bjørvika, forsterker inntrykket, i motsetning til Sbanken som holdt til i mer moderate lokaler i 90-tallsstil i Fyllingsdalen i Bergen.
Når markedets minst populære bank vil kjøpe den mest populære blir det konflikt. For kundene handler ikke dette om funksjonalitet eller pris, men om identitet.
Den andre årsaken handler om selve nedleggelsen av Sbanken og kommunikasjonen som fulgte nedleggelsesprosessen. Jeg tror mange kunne levd greit med oppkjøpet dersom Sbanken fikk leve videre og litt i fred fra morselskapet, men når kommunikasjonen fra DNB sier én ting og det som skjer i praksis er noe ganske annet, så blir kundene forbannet.
Hadde kommunikasjonen fra DNB bare vært tydelig på at Sbanken blir kjøpt opp for så å legges ned, tror jeg mange ville levd bedre med dette budskapet enn den tåkeleggingen DNB har forsøkt seg på. For meg er dettte hovedårsaken til å velge en annen bank, jeg ønsker en bank som har integritet nok til å være ærlig om sin strategi.
Et eksempel på slik kommunikasjon er uttalelsen til E24 hvor kommunikasjonssjef i DNB Øystein Kløvstad Langberg uttaler at
— Det kan godt hende at OBOS skulle ønske seg at Sbanken ble lagt ned fordi vi naturligvis er en brysom konkurrent. Men dette er selvfølgelig bare tull.
Som kunde av Sbanken sitter jeg i dag igjen med et helt tydelig inntrykk av det motsatte av hva kommunikasjonssjefen i DNB uttalte.
La oss se på noen eksempler.
Sbanken hadde en utmerket bedriftsbank hvor jeg selv var kunde. Den var for mitt formål komplett, med lave priser og mye funksjonalitet for både drift og sparing gjennom aksje- og fondshandel.
Bedriftsbanken ble lagt ned. Kontoene ble ikke en gang flyttet, men kundene fikk opprettet nye kontoer i DNBs bedriftsbank. Jeg flyttet bedriftens bank til BN Bank og Nordnet innen dette skjedde.
Det startet med at DNB fjernet Apple Pay for Sbanken-kunder. Å fjerne funksjonalitet som kundene ønsker etterlater et tydelig inntrykk av at dette er en handling som DNB gjør fordi det er best for banken og ikke for kundene, og det forsterker inntrykket Sbanken-kundene hele tiden har hatt av DNB som lite innovativ og kundefokusert.
I påsken 2024 ble Sbankens kunder flyttet fra Sbanken til DNB. Logget man inn på dnb.no kunne man se kontoene man hadde i Sbanken. Nettbanken, altså web-utgaven, ble stengt permanent. Appen var nå eneste kontakt med banken. Videre ble den gamle appen erstattet av en ny app, som i praksis er identisk med DNBs egen app.
For alle praktiske formål er alt som var av Sbanken borte. Nettbanken og den gamle appen. Borte. Det som er igjen er en ny app som fremstår som et slags skin over DNB, som for å pynte på det faktum at Sbanken er avviklet. Her avbildet med skjermbildene fra App Store for Sbanken og DNB.
I skrivende stund er sparefunksjonen i Sbanken nede for tredje dag på rad. Aksje- og fondshandel er utilgjengelig i Sbanken-appen, og kundene blir ironisk nok henvist til å logge inn i DNBs nettbank, som bare for å understreke mitt poeng om at Sbanken er avviklet. Nedetid over flere dager betyr to ting. Det første er at de tradisjonelle kundene til DNB dessverre har akseptert slik nedetid, noe som lar DNB fortsette med elendig kundebehandling. Det andre er at kundene er ikke viktige for DNB.
Sbanken er som nevnt for alle praktiske formål nedlagt, men «konseptet» som DNB kaller det lever videre i form av en egen app som i praksis er et skin over DNB. Spørsmålet er hvor lenge DNB lar appen leve videre? Hvor lang tid trenger de for at kritikken skal stilne, for så å fjerne Sbanken-appen? Når dette skjer er Sbanken-kundene fullverdige kunder av DNB, med DNBs priser og betingelser.
Bedriftsbanken er borte. Privatbanken er borte. Sbankens død er endelig. Den faglige vurderingen til Konkurransetilsynet var berettiget.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler
Gi et bidrag