Martin Koksrud Bekkelund

Det er snart valg, og valgets kvaler har lagt sin klamme hånd over hjemmet. Til tross for at ymse valgprogram har dumpet ned i postkassen (som for øvrig er merket “Uadressert post, nei takk!”) har verken Elisabeth eller jeg bestemt oss for hva vi skal stemme. Heldigvis har vi relativt like meninger om hvordan samfunnet bør se ut og fungere, så vi beholder heldigvis husfreden.

Det er derimot et håpløst valg. Hos alle partier finner både saker vi er enige og uenige i. Problemet er bare at det ikke finnes et parti hvor man føler seg hjemme, som ivaretar akkurat de sakene vi anser som viktige. Liker man en sak får man med ti saker man misliker på kjøpet. Som om ikke det er nok, får man gjerne også partiets tvilsomme politiske allianser med på kjøpet. Sånn sett syntes jeg demokratiet er en vits.

Jeg liker ikke å bli satt i en politisk bås. Det er riktignok hemmelig valg, men hvis jeg i en hyggelig diskusjon med gode venner forteller at jeg stemmer f.eks. Høyre eller Venstre, misliker jeg sterkt antakelser om at jeg ved å stemme på dette partiet automatisk går god for alle partiets saker.

Ellers mener jeg vi ikke har demokrati i stor nok grad. Vi baserer oss på at de folkevalgte skal foreta de rette valgene for oss, både på storting, fylkesting og i kommunen. Vi ser at enkeltpolitikere i løpet av de siste stortingsperiodene har trumfet igjennom hårreisende saker (slik jeg ser det), tilsynelatende uten folkets flertall. Her har vi noe å lære av sveitserne.

Årets valgdebatter har i stor grad vært preget av drittkasting mellom politikerne. Det imponerer ingen.

Om ikke vi har bestemt oss for hva vi skal stemme, har vi i hvert fall bestemt oss for hva vi ikke skal stemme. Akkurat det valget er enkelt. :-)

Politikk