En blogg om teknologi og ledelse

Fra 2007 til 2012 arbeidet jeg som utviklingsleder og seniorrådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare. Senteret var et offentlig finansiert kompetansesenter hvor målet var å skape økt deling, gjenbruk og samarbeid om programvare og annet åndsverk som ble fremstilt ved hjelp av offentlige midler. Slik deling, gjenbruk og samarbeid kunne muliggjøres blant annet ved hjelp av såkalte frie lisenser, populært kalt fri programvare eller open source.

14 år senere er open source i ferd med å få en kraftig regulatorisk renessanse som en konsekvens av endret geopolitikk som igjen leder til utredninger om digital suverenitet, altså hvordan stater eller bedrifter skal gjøre seg mindre avhengige av andre stater eller konstellasjoner man ikke lenger kommer like godt overens med som man gjorde tidligere. USA har en administrasjon som gjør sitt ytterste for å bli uvenner med resten av verden, og Kina, Russland med flere bedriver hybrid krigføring og omfattende digital spionasje. Da vil man som stat eller bedrift sikre at ens egen infrastruktur er robust, uavhengig og sikker. I dag hjelper jeg kunder med strategier for digital suverenitet.

Jeg kommer senere i denne artikkelen tilbake til hvordan open source og digital suverenitet henger sammen, og jeg kommer i en senere artikkel tilbake til åpne formater og hvordan åpne formater sammen med open source spiller en viktig rolle i digital suverenitet. Jeg skriver også på en veileder om open source og åpne formater. Sørg for at du abonnerer på nyhetsbrevet, så får du beskjed når den blir publisert.

Hva er open source?

All programvare er definert som åndsverk, og det er opphavspersonen (eller bedriften) som bestemmer hva man kan gjøre med åndsverket. Dette er opphavspersonens grunnleggende frihet. For å styre hvordan et stykke programvare skal bli brukt, legger opphavspersonen derfor ved en såkalt programvarelisens. Dette er det juridiske dokumentet som følger med åndsverket, altså programvaren, og som forteller hvordan den kan benyttes og hvem som eier den.

Det er altså programvarelisensen som forteller hvordan et stykke programvare kan benyttes og hvem som eier den, og gjennom denne lisensen kan også opphavspersonen gi stor grad av frihet til dem som skal benytte den. For at et stykke programvare skal kunne defineres som open source, er det fire egenskaper — ofte omtalt som de fire friheter — ved programvarelisensen som må være oppfylt:

1. Frihet til å bruke programvaren til ethvert formål.
2. Frihet til å studere hvordan programmet fungerer, og endre det for å få det til å gjøre det du ønsker.
3. Frihet til å redistribuere og lage kopier slik at du kan hjelpe naboen din. (Må ikke leses bokstavelig. Min anm.)
4. Frihet til å forbedre programmet og offentliggjøre forbedringene dine (og modifiserte versjoner generelt) slik at hele fellesskapet drar nytte av det.

Det finnes flere typer lisenser som oppfyller disse fire egenskapene, og noen av disse lisensene stiller også krav til den som mottar et stykke programvare, mens andre ikke stiller slike krav i det hele tatt. Dette er hva vi kaller restriktive versus liberale lisenser for open source. Fellesnevneren er imidlertid at den som mottar et stykke programvare som er open source, kan bruke det slik man selv ønsker, man kan studere og modifisere den såkalte kildekoden (oppskriften på programet) og man kan kopiere og dele programvaren videre. Kort fortalt: Har du et stykke open source-programvare, har du full råderett over programvaren og dens virkemåte, og du kan endre den slik du selv har behov for. Her ser du et eksempel på hvordan slik kildekode ser ut:

Open source er ikke et sært fenoment skapt av nerder på gutterommet. Open source er industrialisert og produseres ofte av store, kjente selskaper. Google er eksempelvis en av de store bidragsyterne. Da jeg jobbet som direktør for produkt- og forretningsutvikling i Posten hadde vi som prinsipp at forbedringer vi gjorde i vår egen bruk av open source skulle vi putte tilbake til fellesskapet programvaren kom fra. Da fikk vi glede av det selv, og vi bidro til at andre fikk det samme. Vinn vinn for alle. Open source er i dag i bruk overalt, av alle. Det er stuerent, det er utbredt, men det er kjedelig. Det er ingen spektakulær selger som banker på døren din og selger den. Det er nerdene der du jobber som anskaffer den, fordi de skal løse et teknisk behov som igjen skal understøtte et forretningsbehov. Det var blant annet derfor jeg fikk laget veilederen «Slik anskaffer du fri programvare» da jeg jobbet ved Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare. Jeg var også redaktør for magasinet Smart som ble distribuert til samtlige norske kommuner og offentlige virksomheter.

(Den som er godt inne i tematikken vil reagere på at jeg blander begrepene fri programvare og open source, da disse har noen forskjeller. På engelsk snakker man ofte om «free software» og «open source» som to forskjellige ting, men begrepet populariseres ofte kun som open source. Jeg går ikke videre inn i denne etymologien her.)

Hva er motsatsen til open source?

Det motsatte av open source er det vi kaller proprietær programvare. Det er programvare hvor én eller flere av egenskapene omtalt over mangler. Typisk får du ikke tilgang til å se kildekoden og du får ikke lov til å kopiere programvaren videre eller dele den med andre. Det vil si at det er leverandøren som dikterer betingelsene, og dersom du gjør deg avhengig av leverandøren så står du i en vanskelig posisjon dersom forutsetningene for din bruk endrer seg.

En metafor

For å forstå hvorfor open source er viktig for deg, må vi snakke litt om det som er produksjonssystemet der du jobber. Med produksjonssystemet mener jeg alle IT-løsninger som i sum gjør at bedriften går rundt, enten det er egentutviklet programvare eller den er anskaffet. Produksjonssystemet er hva jeg også kaller fabrikkgulvet: Det er der verdiskapingen til bedriften skjer.

Hvis du ser på produksjonssystemet som en boks, så er det naturlig å ha et forhold til hva som skjer inni boksen. Hvordan fungerer egentlig produksjonssystemet? Hvordan vet vi at det gjør hva det skal? Hvordan vet vi at det ikke gjør uønskede ting? Hvordan vet vi at det ikke spionerer på oss? Hvordan kan vi forbedre det for å passe bedre til våre behov? Med open source kan du studere alt som skjer inni boksen og du kan endre på det etter eget forgodtbefinnende. Med proprietær programvare er boksen lukket og det som skjer inni der er ikke tilgjengelig for deg. I praksis er boksen delvis transparent, fordi man som bedrift — bevisst eller ubevisst — har mange systemer som ofte er en miks av open source og proprietær programvare. Open source er ingen garanti mot uønsket atferd i programvaren, men den gir deg tilgang til å studere den og endre den.

Mange bedrifter aksepterer risikoen som følger med at hele eller deler av produksjonssystemet er en sort boks, fordi de har gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse. Men for andre igjen er slik risiko uakseptabel, for eksempel hvis man håndterer opplysninger som krever høy grad av sikkerhet i behandlingen.

Hvorfor har open source en renessanseperiode nå?

Som nevnt innledningsvis har open source en renessanseperiode i lys av endret geopolitikk og den påfølgende diskusjonen om digital suverenitet. I mange tiår har Norge og mange andre land gjort seg avhengige av store leverandører som holder til i land vi ikke lenger har et like godt samarbeid med som vi hadde tidligere. Hvor mange bedrifter er avhengige av Microsoft Windows og Office i hverdagen? De fleste. Og offentlig sektor? De også. Microsoft er kun ett eksempel. Vi har mange andre.

Problemet, satt på spissen, er at den amerikanske administrasjonen kan tvinge amerikanske selskaper til å gi dem innsyn i kundenes data eller metadata. Altså enten innsyn i kundenes data direkte, eller data om kundenes data. En slags indirekte spionasje. Dette er selvfølgelig teknologiselskapene klar over, og enten føyer de seg uten videre diskusjon, eller så gjør de så godt de mener de bør for at ikke kundene skal finne et mer lokalt alternativ.

En av årsakene til at open source igjen er en aktualisert anskaffelsesmodell for norske bedrifter og norsk offentlig sektor, er nettopp friheten til å bruke programvaren slik man selv ønsker. Den gir fullt eierskap til alt fra det å forstå hvordan programvaren fungerer, slik at det ikke ligger skjult spionasje i den, til hvordan den driftes, for eksempel i norske datasentre man selv kontrollerer i tilstrekkelig grad.

Både før og etter min tid i Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare har jeg vært en ivrig tilhenger av open source. Det gir reell forbrukermakt eller kundemakt når det ikke er et skjevt kundeforhold. Det gir økt sikkerhet når man ser hvordan programvaren fungerer. Det gir økt fleksibilitet når man kan endre det etter eget behov. Og ikke minst er det ingen som kan trekke tilbake tilgangen til programvaren. Open source har enkelt forklart vært en demokratisering av programvare, og det har vært en sikkerhetsmekanisme både juridisk og teknisk.

Open source er bare én bit i puslespillet

Digital suverenitet er et ekstremt omfattende tema, og jeg tenker ikke å gå inn i alle detaljene i denne artikkelen. Det lar seg knapt dekke i en artikkel overhodet. I sin ytterste konsekvens må man i diskusjonen om digital suverenitet diskutere hvem som eier fjellhallen datasenteret ditt skal bo i. Hvem har bygget den? Hvem eier kablene? Hvem har installert strømmen? Hvem drifter nettverket? Hvem har produsert nettverksutstyret? Hvem produserer serverne? Programvaren? I den andre enden kan vi diskutere håndsettene — altså telefonene — innbyggerne i et land er avhengige av. Hvem produserer dem? Apple eller Samsung? Google?

Som du sikkert forstår, er open source kun én bit i dette ekstremt altomfattende puslespillet. Men det er en viktig bit, for gjort riktig kan open source sikre deg mot uønsket overvåking og gi deg mer robust infrastruktur.

Open source hardware

Akkurat som at det finnes open source programvare (software), finnes det også open source maskinvare (hardware). Det vil si at produsenten har frigitt oppskriften på hvordan den er laget, slik at du kan produsere din egen i ytterste konsekvens. Jeg skal ikke gå inn i detaljene, men det er greit å være klar over at en infrastruktur for en bedrift eller offentlig virksomhet består av et stykke maskinvare som kjører et stykke programvare. Begge deler finnes som open source, men ikke nødvendigvis i industriell skala.

Kan vi bruke open source til alt?

I teorien finnes det open source til omtrent alle tenkelige formål. Du kan kjøre Linux som et alternativ til Microsoft Windows. Du kan kjøre LibreOffice som et alternativ til Microsoft Office, og det finnes en webbasert versjon du kan drifte selv og som fungerer omtrent som Google Docs. Jeg sier ikke at det ser vakkert ut, men det kan man vel ikke si om de proprietære alternativene heller. I infrastrukturen din, altså serverne du har gående, samt i nettverket ditt, er det stor sannsynlighet for at du allerede kjører open source. Her er open source dominerende. Selv benytter jeg en salig miks av open source og proprietær programvare. For eksempel er Firefox min foretrukne nettleser, som er det arbeidsverktøyet jeg benytter mest. Canary for mail. Artikkelen du nå leser driftes på Linux, Apache, MySQL og PHP — alt open source.

Det viktige du trenger å ta med deg er at det finnes lisenser for programvare som muliggjør digital suverenitet og som frigjør deg fra uheldige leverandørbindinger. Det er ditt valg.

I en senere artikkel kommer jeg som nevnt tilbake til hva et åpent format er, og hvorfor det er like viktig å ha med i strategien om digital suverenitet som open soure. Sørg for at du abonnerer på nyhetsbrevet, så får du artikkelen rett i innboksen.

Politikk Programvare Sikkerhet