Martin Bekkelund

Om å døse i en merkelig komatiøs stilling…

Det hele begynte med at jeg døste i en merkelig komatiøs stilling på sofaen. Jeg tror det var tidlig høsten 2000 eller 2001, men jeg er ikke helt sikker. Det var i hvert fall høst. Jeg var hjemme. I leilgheten. Alene. Hadde jobbet lenge, sjekket e-post da jeg kom hjem og ville se på TV.

Det gikk i NRK1. TV2 også. TV3 stinker på det meste. Likeså med TV Norge. Dermed ble det til at jeg bare døste, rett og slett. Etter å ha døst litt fant jeg ut at dette var noe jeg kunne gjøre mer, så jeg ble i sofaen hele kvelden, med det gode ullteppet mitt over meg. Der i sofaen lurte jeg egentlig på hva jeg skulle gjøre. Jeg snakker ikke om hva jeg skulle gjøre der og da, men om den store planen. Hva er egentlig den store planen? Hva består den av? Slike tanker slår ned i hodet mitt rett som det er. Idiot som jeg er, tenker jeg ofte noen år fremover. Kanskje 5 år. Kanskje 10 år. Eller kanskje enda mer.

Det tok noen kvelder med døsing i en merkelig komatiøs stilling før jeg fant ut at slikt kunne man jo ikke lure på. Galehuset var ikke langt unna forstod jeg. Det var virkelig ikke godt, så jeg ble liggende der og døse i en, ja, merkelig komatiøs stilling. En uforklarlig stilling, husker jeg, der det høyre beinet lå på skrå opp på sofaryggen, venstre arm på gulvet, hodet over armlenet og stirret i taket. Jeg minnes at jeg lå slik en stund. Kanskje en time. Kanskje enda mer.

Ved å titte ut vinduet forstod jeg at det egentlig var en dum tanke. Den var rett og slett platt. Så jeg gikk ut døra og opp på St. Hanshaugen. Der ble jeg sittende og se på det gode været, for det var jo sol må vite. Følelsen av tomhet var skremmende nær. Så satt jeg der på den vestre trappa øverst på St. Hanshaugen og så utover Oslo, utover Oslofjorden og enda lenger. Så jeg faktisk så langt jeg kunne, var det mulig å se til Slemmestad. Det var ikke vanskelig å se at det var Slemmestad, for de store pipene fra den gamle “sementen” var tydelige. Ikke til å ta feil av. De er et landemerke. Stygge, javel, men dog et landemerke.

Da jeg satt der i trappa falt tanken meg nær. Jeg ville flytte til Røyken. Det vil si tilbake til Røyken. En fascinerende tanke med rot i virkeligheten. Det skal skje, tenkte jeg og gikk hjem, for å døse mer i en merkelig komatiøs stilling…