Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Teknologi • Samfunn • Politikk

Jeg snakker ofte om hva som skal til for å lykkes med IT. En av tingene jeg snakker om er hvorfor utviklere skal ha ende-til-ende-ansvar i to dimensjoner: fra idé til produkt, fra maskinvare til brukergrensesnitt.

Fra idé til produkt

Den ene dimensjonen handler om funksjonalitet og at et utviklingsteam skal følge funksjonaliteten de lager fra den oppstår som idé til den er satt i produksjon. Utviklerne skal være med å forme ideen til et konsept sammen med forretningssiden, deretter kode funksjonaliteten, teste den og sette den i produksjon.

Ende-til-ende-ansvar

For mange er dette radikalt. I et tradisjonelt regime er det gjerne utvikleren som starter på funksjonaliteten, for så å overlevere den til et test-team, som i sin tur overlater den til applikasjonsdriften som setter den i produksjon. Det er flere utfordringer med et slikt regime. Ansvarsfraskriving oppstår ofte når ingen har ansvaret for totaliteten. Økt tidsforbruk oppstår som konsekvens av at funksjonaliteten skal overleveres mellom enhetene. Økt administrasjon oppstår av samme årsak. Ansvaret pulveriseres.

Med Kanban som verktøy og metoder kjent fra XP, sikrer man både fremdrift og kvalitet.

Fra maskinvare til brukergrensesnitt

Tilsvarende bør du gi utviklerne ende-til-ende-ansvar for all programvare som kreves for å ha en løsning i drift, alt fra virtualisering og operativsystemer til databaser og annen mellomvare, til selve applikasjonen de utvikler.

I et tradisjonelt regime som omtalt over, er det gjerne flere skiller i drift av en løsning. Ofte opererer man med utviklere som har ansvaret for å lage applikasjonen, applikasjonsdriftere som har ansvaret for å drifte og overvåke applikasjonen og annen programvare, samt basisdriftere som har ansvaret for maskinvare, nettverk, brannmurer og liknende.

Fordelen med å gi utviklerne ende-til-ende-ansvar også her, har mange fellesnevnere med førstnevnte: det blir et tydeligere ansvarsskille mellom maskinvare og programvare, og utviklerne tar eierskap og utviser ansvar for den totale løsningen. Metodene er kjent fra DevOps.

Ende-til-ende-ansvar

Alt har sin pris

Samtidig er det ikke bare å ukritisk gi slikt ansvar. Først og fremst krever det kompetanse innen alle disiplinene som skal utvises.

For ansvar fra idé til produkt kreves forståelse for forretning, arkitektur, programmering, testing og produksjonssetting.

For ansvar fra maskinvare til brukergrensesnitt kreves kunnskap om virtualisering, drift av operativsystemer og databaser, samt god innsikt i mellomvaren som benyttes.

Dette igjen har en kostnad: man trenger dyktige mennesker og dyktige mennesker er ikke gratis. Samtidig tar man på seg større ansvar, og da må man være klare til å ta dette ansvaret også når ting går galt. For det går før eller siden galt.

Oppsiden, derimot, er større når man lykkes. Man får mer stabil drift og høyere kvalitet på løsningen, og når alt kommer til alt er dette alt IT dreier seg om: stabile løsninger som fungerer.

Jeg jobber i Posten. Vårt slagord er «Vi lever for å levere». Alle som arbeider med IT vet hva en leveranse er, og det snakkes ofte om «kontinuerlige leveranser». Sånn sett får Postens slagord dobbel betydning for oss som arbeider med IT i Posten.

Skal man tro mediene rett er det langt mellom vellykkede offentlige IT-prosjekter. Imidlertid er det mange prosjekter som lykkes, man hører bare ikke alltid om dem. I mars 2014 skrev jeg om kontrakten vi i Posten inngikk med Difi om leveranse av sikker digital post til staten. Før jul ble prosjektet levert til produksjon. På tid. På pris.

I neste uke holder jeg keynote på Software 2015 hvor jeg deler erfaringer og kommer med konkrete tips til hvordan man lykkes med IT i og for offentlig sektor. Ta gjerne turen, så kan vi slå av en prat.

Gunnar Stavrum i Nettavisen kaller meg en snylter fordi jeg blokkerer annonser. Så lenge han ikke gir meg et alternativ, er det fortsatt verre for ham enn for meg at jeg blokkerer annonser når jeg surfer nettet.

20 år er lang tid. I hvert fall på internett. Midt på 90-tallet fant de første avisene ut at de skulle gi vekk produktet sitt gratis på nett. Flere kom til og brukerne ble vant med at det man fant på nett var gratis. Hvorfor betale for papir når man fikk det gratis på nett?

For å kompensere for dette var det avisene selv som fant ut at de ville bytte forretningsmodell. Det var avisene som innførte annonser, ikke leserne. At jeg som leser skulle slutte å betale dem direkte var ikke mitt valg. Avisene har sovet i timen. At de ikke liker omgivelsene når de våkner er deres problem. Ikke gjør det til et moralsk valg jeg har tatt.

Samtidig har jeg et tips til Stavrum og andre som bruker krefter på å bryte digital håndbak med potensielle kunder: boken «The Lean Startup» lærer deg hvordan du bruker innspill fra kunder og potensielle kunder til å forbedre ditt produkt eller forretningsmodell. Et tydeligere signal enn annonseblokkeringsprogrammer finnes neppe. Annonser som beveger seg og lager lyd ødelegger leseopplevelsen. La dem som vil «betale» i form av å se annonser gjøre det, men gi samtidig oss andre et alternativ for å slippe.

I husstanden holder vi Aftenposten, Hallingdølen og Dagens Næringsliv. Betalingsviljen for god journalistikk er der. Så får jeg leve med at Stavrum er sur på meg fordi jeg selv vil bestemme hvilken programvare jeg har installert på datamaskinen min, slik at ikke skjermen min ser ut som fronten på en østeuropeisk trailer når jeg leser nettavisen hans.

Flere artikler

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Bekkelund.net er en blogg av Martin Koksrud Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om samspillet mellom teknologi, samfunn og politikk. Martin arbeider til daglig som direktør for produkt- og forretningsutvikling i et av Norges største selskaper. Les mer...

Følg Martin

Facebook Twitter Instagram LinkedIn Flickr Vimeo GitHub Google+ SlideShare Martin Koksrud Bekkelunds RSS-kanal

Søk

© 1995-2015 Martin Koksrud Bekkelund
OpphavsrettRSS og abonnementKontakt