Martin Bekkelund

Det finnes så mange pene ord man kan benytte for å kapsle inn et budskap. Ofte finner jeg ord som solidaritet, fellesskap og velferdsstat brukt i prosessen på å drive inn skattekroner. For meg er det helt åpenbart at et land som Norge må inndrive skattekroner, så jeg trenger ikke å få budskapet pakket pent inn. Det er også helt naturlig at man skal betale skatt i en grad som er overkommelig både for den som skal betale skatten og formålet den skal tjene. Det vil si at jeg må sitte igjen med nok kroner til å leve et verdig liv, og staten må få inn nok kroner til å dekke de utgiftene vi har pålagt oss selv, som blant annet utgifter til vei, utdanning, sykeomsorg, eldreomsorg og et forsvar, bare for å nevne noe.

Det jeg derimot hører alt for ofte er at “vi som bor i et av verdens rikeste land” skal betale vår skatt, uten å syte, klage eller stille spørsmålstegn ved prosessen rundt skatteinndrivelsen. Dette fordi “vi er så heldige”. Er jeg sytende, usolidarisk og fellesskapshatende fordi jeg mener at en skatteinndrivelsesmetode er feilaktig og urettferdig? Har jeg ikke rett til å stille disse spørsmålene fordi jeg bor i et av verdens rikeste land, men bare må innfinne meg med at “sånn er det bare”? Jeg er av den oppfatning av at vi nettopp er et av verdens rikeste land fordi vi vet å stille kritiske spørsmål, være innovative og utnytte de muligheter vi gis. I tillegg til oljen, selvsagt.

Urettferdighet og uriktighet er noe man ikke skal tolerere, selv om man bor i et av verdens rikeste land, og har råd til å betale aldri så mye skatt. Selv har jeg råd til å betale mange tusenlapper ekstra i skatt hver måned, men betyr det at det er riktig og rettferdig? En av de store forskjellene på de to politiske fløyene i norsk politikk er valgfrihet. Selv ønsker jeg å kunne velge hvordan mine penger skal disponeres, fremfor at “noen som vet bedre enn meg” skal bestemme det for meg. Dette er i mine øyne et av de største problemene til den ene politiske fløyen, nettopp at de tror at folk ikke kan forvalte sine egne penger. I ytterste konsekvens kan man se på det som overformynderi og setter skattebetaleren i et nedsettende perspektiv med tanke på hvilke forutsetninger vedkommende har til å treffe egne, riktige beslutninger.

Det heter seg prinsipielt at en skatt skal inndrives for å tjene et bestemt formål, og at skatten som inndrives skal stå i størrelsesmessig forhold til utgiften den skal dekke. I tillegg skal den inndrives på en måte som føles riktig og rettferdig for den som skal betale skatten. Føler du at det er slik med skatten du betaler?

Hvordan skal vi klare å definere rettferdighet for andre, dersom vi ikke en gang er i stand til å se urettferdighet i eget land?