mandag 17. september 2007 • 5 kommentarer
Hva kan jeg si om Facebook som ikke allerede har blitt sagt? Alle mener noe om Facebook. Enten elsker man Facebook, eller så hater man Facebook. Noe overdrevent, muligens, men det ser i hvert fall ut til å være hovedgrupperingene av de som har meninger om denne sosiale nettverkstjenesten. Facebook har tatt fullstendig av, med over 40 millioner brukere verden over, samt flere hundre tusen i Norge. Hvor lenge vil Facebook-hypen vare?
I utgangspunktet er jeg relativt avholdende til denne typen tjenester, hvilket jeg for øvrig også er med Facebook. En gang sent i fjor høst fikk jeg et par invitasjoner, uten at jeg så den helt store verdien. Imidlertid tok invitasjonene mer og mer av utover våren, og da Lasse inviterte meg bukket jeg under for presset, svak som jeg er.
Det som slår meg med Facebook, er hvor hodeløse folk kan være. Til tross for massiv dekning i media publiserer folk personlig informasjon, bilder og innhold jeg ville vært betenkt med å publisere selv på eget nettsted. Hvor kult er det egentlig at du gir Facebook eierskap til bildene fra fyllefesten sist helg? Eller forteller dem om dine politiske holdninger? Eller dine religiøse overbevisninger?
Joda, jeg innrømmer gjerne at jeg synes Facebook er en kul greie. Selv om kanskje du synes Facebook er utrolig teit og unødvendig, er det ingen tvil om at underholdningsverdien er høy. I skrivende stund har jeg 331 «venner» på Facebook. Når jeg skriver venner i anførselstegn er det fordi jeg har mennesker i mitt Facebook-nettverk som jeg ikke nødvendigvis omgås til daglig. For meg har Facebook blitt et sosialnettverksadministrasjonsleketøy.
Ved å kombinere informasjon fra flere kilder kan autoriserte instanser få tilgang til svært mange interessante sammensetninger av opplysninger som folk helt frivillig har gitt fra seg. Det er ikke uten grunn at jeg kun har registrert informasjon jeg anser som offentlig, sånn som et offisielt bilde, sivilstatus, kjønn og bosted.
I utgangspunktet hadde jeg en tanke om å bruke søkefunksjonen i Facebook for å se hvor mye rart jeg klarte å grave frem fra grupper og profiler jeg ikke er tilknyttet. Imidlertid ble det etterhvert såpass sterk kost at jeg ikke ser det som spesielt passende å publisere det her. Det kan nevnes nakenbilder, fyllebilder, bilder av brystoperasjoner og mye annet innhold jeg definitivt aldri ville lagt på nett.
Tanken bare slo meg og sånn, lizzom.
5 kommentarer
-
Jeg er særdeles fornøyd med egen selvkontroll og det faktum at jeg emigrerte fra facebook på et tidlig stadium!
Det faktum at mange ikke forstår verdien av å holde en del informasjon utenfor slike samfunn er jo et klart bevis på at grunnskolen i Norge i dag burde ha et fag relatert til nettetikk og smart bruk av internett. Det er alt for mange “løse kanoner” som bruker nettet helt uten grenser og forståelse av konsekvenser.
-
Jeg bruker Facebook aktivt selv. Det som slår meg er at fjortisene har stålkontroll. I hvert fall de jeg kjenner. De fleste har ikke åpne profiler, og mange av dem stenger også vennelisten for andre enn venner. De legger ikke ut noe kompromitterende om seg selv, de kan kunstne å være personlig uten å være privat, og vedlikeholder svære nettverk på en hyggelig, artig og inkluderende måte. Langt verre står det til med 30-40-åringene. Her hagler det med slikt som Cavey peker på, og kanskje aller verst, masse bilder av ungene med fullt navn og det hele. Det er jo et paradoks at vår generasjon (jeg pusher 40) har klart å lære våre barn å være forsiktige, men selv er de fleste “løse kanoner” som Bza så treffende kaller det.
Her er forresten en god innføring i ansvarlig bruk av Facebook:
http://internetducttape.com/2007/03/08/how-to-use-facebook-without-losing-your-job-over-it/Og en fin innføring i hvordan utnytte Facebook profesjonelt:
http://webworkerdaily.com/2007/07/24/12-ways-to-use-facebook-professionally/ -
http://tanketom.net/skriv-om/facebook-outlook-2/
Dette er vel bloggen som Cavey nemnar at ho har kommentert.
Ellers er eg einig med Bjarne. Ungdommen ser ut til å ha mest kontroll. Meir enn dei “litt mindre unge” i generasjonen over i alle fall. Eg hjalp mamma å setje opp kor privat profilen hennar skal vere.
Si noe du også
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Følgende sider har allerede lagt igjen tracback:
Flere artikler
- Selvsagt har jeg noe å skjule
- Myten om multitasking
- New York 2.0
- Standardisert lagring av trafikkdata
- Rekkevidden av GPL
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT, politikk og friluftsliv, gjerne i en salig miks. Martin arbeider til daglig som rådgiver i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Besøk siden Om Martin for mer informasjon.
© 1995-2010 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Cavey
18. september 2007 18.40
Enkelte oppfører seg på Facebook som om infoen de legger ut er 100% privat – som en privat samtale. Til og med de som har vid-åpne profiler som gjerne både sjefen, foreldre, kjæresten, x-en og sexforbrytere følger tett med på. Selv om man har privat profil, så poster man gjerne private samtaler på walls ol.l. på profiler og grupper som er public. Public eller ikke, så bør man ikke stole på at tilsynelatende privat info på Facebook forblir privat for alltid. Uforutsette ting kan skje, og det er lett å glemme hva som er privat og hva som er public med så mange brukere, applications og forvirrende innstillinger.
Uansett så er det veldig kjekt med Facebook. Som jeg har nevnt tidligere i en annens blogg, som en automatisk adressebok hvor man også kan se bilder og “hvordan det går”. Og faktisk ta opp kontakten i real life med kjente du ikke har sett på lenge og faktisk ikke visste bodde i samme by som deg! Her kan du jo også sjekke om vedkommende har blitt helt bananas eller superkjedelig og gjerne finne tonen litt igjen før du bestemmer deg for å treffe vedkommende. Et triks er å ikke “flytte inn i” Facebook slik det virker som at enkelte gjør, der de sitter ørten timer på jobb og ørten timer hjemme og diller med et-eller-annet på nettstedet.