mandag 16. mars 2009 • 9 kommentarer
Det snakkes mye om ulovlig kopiering av digitalt innhold om dagen, og hvordan denne ulovlige kopieringen ødelegger markedet. Film- og musikksalget stuper angivelig, fordi folk velger å laste ned ulovlig fra nettet.
Uten å sette ting i sammenheng slår det meg samtidig at mediehusene etter hvert begynner å få en voksende utfordring. Det er snart ti år siden jeg sist abonnerte på papirutgaven av en dagsavis. Hvorfor skal jeg betale penger for store mengder miljøfiendtlig papir som senere må kastes, når jeg kan lese de samme nyhetene gratis på internett? Jeg vet ikke, og det var også et av argumentene for at jeg sa opp abonnementene jeg hadde. Dette vet mediehusene, og de arbeider for å omstille seg etter markedet.
Underholdningsbransjen gjør derimot ingenting. Der mediehusene arbeider for å omstille seg nye tider, bruker underholdningsbransjen advokater og søksmål for å opprettholde pengestrømmen. Der mediehusene med innovativ tankegang gjør seg populære hos sine kunder, gjør underholdningsbransjen seg upopulær hos sine kunder, ved å stemple dem alle som sjørøvere.
Jeg synes derfor det er småironisk at en gruppe produsenter av digitalt innhold klager over ulovlig kopiering, mens en annen gruppe produsenter gir vekk sitt innhold gratis. Begge gruppene produserer håndfaste produkter i tillegg. Produkter hvis skjebne allerede er spådd en sikker død.
Og du hører ingen mediehus klage over ulovlig kopiering av deres innhold.
NRKbeta-doktrinen gjelder i aller høyeste grad, konstaterer jeg.
Jeg tror det største problemet i musikkbransjen er alle mellomleddene. Det er for mange ledd som vil forsvinne dersom musikken skal distribueres uten å gå via butikkene. Plutselig er det ikke lenger behov for butikken og deres ansatte eller grossister, dersom salg over nett plutselig tar av. Logisk sett synes jeg dette virker nesten selvfølgelig, hvorfor skal vi tviholde på et system som ikke har overlevelsesevne i fremtiden? Når kassetter (eller LP’er, grammofon osv osv) ble utdatert var det helt sikkert mange som mistet levebrød da og, men slik er nå engang utviklingen. Man må hele tiden tilpasse seg et utviklende marked, og det har musikk- og filmbransjen gjort i svært liten grad. Det finnes riktignok noen som prøver seg litt frem, eksempelvis Spotify, men de fleste roper kun på advokater mens de egentlig skulle tenkt ut hvordan den kan tilpasse seg et stadig skiftende marked.
Det har lenge vært snakk om “video on demand”, og mulighet til å se hva man vil, når man vil. Dette har latt vente på seg, men er jo nettopp det vi kan trenge. Selvsagt med tilsvarende tjenester for film, serier og musikk. Med en riktig prismodell og aktuelt innhold, selvsagt. Det betyr også at vi ikke skal trenge å vente et halvt år på serier fra statene.
Jeg tror musikkbransjen er ganske klar over og har vært i en lenger periode, over problemene som møter dem. Problemet er nok at de personene som har mest “makt” i bransjen, er også de som er mest utsatt, dersom man skal finne nye distribusjonskanaler. Det vil nok garantert “skje ting”, men jeg tror de “melker kua”, til den dør (på den gode gamle tradisjonelle måten).
Det er jo forøvrig oppsiktsvekkende at det øverste hodet i en organisasjon som IFPI ikke egentlig vet hvordan torrent-teknologien fungerer. Dette kom ganske klart frem, under den 8. dagen av rettsaken mot The Pirate Bay. CEO i IFPI, John Kennedy måtte under avhøret til slutt tilstå at han egentlig ikke visste verken hva torrent var, hvordan det fungerte, eller hva slags type program folk brukte for å laste opp eller ned disse filene.
Veldig glad for at du påpeker dette.
De fleste mediehus sliter nemlig økonomisk, og internett har bidratt til å ødelegge markedet for nyheter, noe som igjen har sørget for en radering av kritisk journalistik
Jeg leser litt på nett, men siden dagens journalistikk er ødelagt, kan man ikke kan stole på det man leser på f.eks. Dagbladet.no. Derfor betaler jeg noen tusen i året for å få en avis som gir meg litt mer en tekstreklame.
En av de største feilene mediehusene har gjort, ble begått da de gikk på nett midt på 90-tallet. Da startet de med å dele vekk gratis det samme innholdet som de tok betalt for på papir. Det gjør de fortsatt, derfor sliter de. Imidlertid vet vi om mediehus som allikevel tjener penger.
Den eneste forskjellen på mediehusene og underholdningsbransjen, er at mediehusene gjør det fordi de ser verdien i tilgjengeliggjøring av eget innhold, mens underholdningsbransjen lider under at andre gjør dette ulovlig for dem.
Jeg er ikke tilhenger av gratis. Det har aldri vært en bærekraftig modell. Både mediehusene og underholdningsbransjen må ta betalt for innholdet sitt, om enn på andre måter enn tidligere. Mediebransjen har forstått det, underholdningsbransjen ikke.
Å hevde at man ikke kan stole på det man leser på nett, men i stedet må ty til papirutgaven, grenser jo direkte opp mot trolling. Jeg kjenner mer enn én journalist som er uenig i akkurat dette, og jeg tror nok også de fleste leserne vet at dette er tull.
Om det man leser på dagbladet.no (kun et eksempel) ikke virker troverdig, tror jeg neppe papirutgaven er noe spesielt bedre. I papirutgaven finner man riktignok mer nyheter, men også “mindre viktige”. De viktigste nyhetene får man uansett levert på nettet, om det er via vg, dagbladet eller andre. Hva som egentlig er viktig er høyst subjektivt, derav gåsetegnene.
Likevel er det store forskjeller på aviser på nett, og media (musikk/film) på nett. Mens online aviser som oftest livnærer seg på reklame alene, er ikke dette en like god modell for eksempelvis musikk eller film. En annen forskjell er selvfølgelig konkurranse og innhold. Mens flere aviser i praksis tilbyr “det samme”, altså nyheter, er konkurransen en annen for musikk og film hvor en film ikke nødvendigvis blir levert av flere distributører. Å høre på en annen artist, fordi musikken tilbys gratis, er ikke et fullgodt alternativ. Alternativer som Spotify er interessante, men har ikke all musikk og kan ikke spilles i bilen. Ikke for folk flest ihvertfall.
Kunder (flest) er villige til å betale for musikk og film, men ikke nyheter. Reklame er derfor et nødvendig(?) onde for å overleve som nyhetskilde på nett, mens musikk og film trenger(?) et salg.
Det er en oppfatning jeg har hørt fra mange i generasjonen over meg: “Står det på nett er det feil, står det på papir er det riktig”, senest hørte jeg dette som et argument for store norske leksikon på nett: “De har jo støtte i en bok”.. Alikevel “kvalitessikrer” homeopater artikler om alternativ medisin..
Det at papir kan ta feil betyr ikke at nett ikke kan det, kildekritikk er smart uansett, men det å kategorisk si at innhold på nett ikke er til å stole på er som å si at damp er bedre enn bensin i en motor, foreldet..
I dag har også min gode venn Torgeir Waterhouse i IKT-Norge sendt brev til IFPI under tittelen På høy tid å satse på ny teknologi. Det er rett og slett ikke mulig å være uenig, gitt at man er skrudd riktig sammen.
Torgeir er for øvrig kjent fra iTunes-saken da han jobbet for Forbrukerombudet.
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Eventuelle tracback ser du under.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT og IT-politikk. Martin arbeider til daglig som seniorrådgiver, foredragsholder og skribent i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Les mer...
© 1995-2012 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Linn
16. mars 2009 1.15
Jeg syntes rett og slett platebransjen ligger for langt etter i forhold til hvordan utviklingen har gått. Jeg betaler gjerne for TV serier dersom de tilbys raskere og i bedre kvalitet. Jeg laster ned TV serier ulovlig fra nettet, og kommer til å fortsette med det til det finnes ett bedre alternativ enn å vente halvannet år før de kommer til Norge