Om Martin
Martin liker
Joda, men…
11.08.09 • 13 kommentarer
Ingen mennesker er så flinke til å ta livet av gode ideer som nordmenn. De gode ideene som faktisk resulterer i noe i dette landet, er heldigvis unntaket som bekrefter regelen. Der andre mennesker raskt slutter opp om ideer med fraser som Dette var en knallbra idé! Kjør på!, er nordmenn verdensmestere i frasen Joda, men….
Jeg tør påstå at Joda, men… har tatt livet av mange gode ideer som faktisk kunne blitt til noe, men takket være nordmenn med generell skepsis til alt som er nytt og ukjent, har lidd en unødvendig død.
Nå sier jeg ikke at vi skal kaste all skepsis på båten, for alle ideer er selvfølgelig ikke gode, men la ikke skepsis og frykt for ikke å lykkes overskygge gleden med å arbeide ved noe du selv tror på. Skepsis og kritisk blikk hører hjemme som en del av prosessen, for eksempel i en SWOT-analyse, men må ikke bli en show-stopper i de innledende fasene.
Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne til det kjedsommelige, at selv om vi ikke trenger å bli som dem, har vi mye å lære av amerikanerne på akkurat dette området. USA er ikke verdens mest folkerike land. Hvordan har det seg da at det aller meste av det vi omgir oss med har sitt utspring i dette landet?
13 kommentarer
-
Joda, men det er også en alt alt for enkel løsning. Jeg er helt enig med deg, det er veldig viktig å være med på å tilføre positiv energi til ideer, uten dette gror de ikke, men samtidig sier du selv at ingen mennesker er så flinke til å ta livet av gode ideer som nordmenn. Hva er det for en bløff?
Er det sant da?Jeg er ikke sikker på at det er slik. Men for all del: vi har mye å lære av amerikanerne!
Da gjennstår det bare å si: kjør på!
mvh.jarl -
Jeg er utrolig enig med deg i dette, og har innført en fast brainstormingmetodikk når jeg arbeider – i undervisning, i møter og egentlig over alt Man har en “tidssone” der det bare er lov til å komme med ideer, og alle innfall skal tas med. Så skal det være en ny sone der alle “ja men” nevnes, før man tar en grundig samtale hvor man vekter “ja, og” og “ja, men”-notatene. Egentlig er det bare den gode, gamle Pro et contra-metodikken fra Logikk på Ex. phil. i aksjon.
Edvard de Bono, en mann verd å lese, hevder at de fleste av våre valg bare er 80% av det optimale fordi vi i 80% av tiden stiller feil spørsmål. Jeg tror nordmenn trenger å lære seg å stille de gode spørsmålene.Men jeg har en liten “ja, men”-bemerkning å komme med: Kanskje så få av våre gode ideer får gjennomslag fordi vi ha så innmari mange gode ideer å plukke av? Er det ikke sånn at for hver suksesshistorier skjuler seg syv konkurser?
-
Geir har gode innspill, og av en gruppelærer med utdanning innen kunst fikk jeg en gang beskrevet lignende metoder. I en brainstormingsfase er alt tillatt slik at kreativiteten får fritt spillerom. Først når kreativiteten er tom for ideer kan kritikken komme og sile ut de som kan tas med videre. Jeg har positiv erfaring med å gjøre dette i praksis på egenhånd, jeg aner ikke hvor godt det fungerer i grupper, da folks spontane reaksjoner til kreative innspill kanskje fort stanser prosessen.
I og med at jeg har pakket sakene og flyttet til USA er det et interessant tema du tar opp, Martin. Jeg opplever en generelt mer positiv holdning til kreativitet, ideer og arbeidslyst enn hva jeg så langt har funnet i Norge. Det virker som at folk er litt mer villige til å ta risiko, mens nordmenn heller mot å ha litt trygghet. Akkurat hvorfor det er slik kan jeg ikke sette fingeren på ennå, til det er bildet for komplekst (og det er ikke mitt fagfelt heller). Noen foreløpige ideer kan jo være at samfunnet her ikke har særlig til sikkerhetsnett, grensen for suksess er himmelhøy, troen på Den Amerikanske Drømmen(tm) fortsatt eksisterer, og at folk generelt er litt stoltere av hva de får til.
-
Litt morsomt, egentlig, at stort sett alle de tankene som dukker opp her, stammer om ikke utelukkende fra amerikanske, så i alle fall utenlandske teorier om organisasjon, ledelse og «idebotanikk» (altså læren om å få idéer til å blomstre).
Jeg sier ikke at det gjør slike metoder og perspektiver mindre gyldige, men jeg stiller meg litt tvilende til at endringsmotstanden som «Ja, men …» innebærer er noe særnorsk fenomen.
Gode idéer har kanskje bedre vekstvilkår i USA enn i Norge. Men den samme kulturen som fremelsker vinneridéene, er også en kultur som innebærer mye negativt som jeg ikke vil importere mye av, og som jeg tror henger tett sammen med de positive sidene.
Og at det aller meste vi omgir oss av er amerikansk, det er vel en temmelig grov historieforenkling? De fleste store, moderne oppdagelsene før hjerneflukten til USA under den 2. verdenskrig kom vel fra Europa, og at mye nytt har kommet derfra i ettertid er vel delvis et resultat av nettopp den nevnte utvandringen av intelektuelle? Einstein er neppe den typiste amerikaner …
Og, som sagt: Tankene om at vi bør slutte å si «Yes, but …» kommer også fra USA. Noe som burde hinte om at det ikke er noe særnorsk fenomen.
Det mest særnorske fenomenet i denne artikkelen er vel egentlig den gode, gamle «nisselua» – det å tro at alt som er negativt er «særnorsk», men det som er bra, kommer fra «utlandet» – og da gjerne fra «Ammerika» … Det er forhåpentligvis litt mer komplisert enn det!
-
«typiste» er selvfølgelig en «typo» – det skulle være «typiske».
-
Det meste av de vi omgir oss med?
Konstanterer fornøyd at lite av det jeg omgir meg med har utspring fra USA: Espresso, matrettene jeg spiser, operativsystemet mitt, sykkelen min, løpeskoene, mp3-spilleren, telefonen min.
-
Jeg holdt på litt med teatersport da jeg var yngre. En av mine favorittgrener var den såkalte “Ja, det gjør vi!”. Det innebærer at en av aktørene foreslår noe, helst noe helt sprøtt, men det er bare lov for den andre å svare “Ja, det gjør vi!”, uansett hva det gjelder. Nå er dette bare teater, men etter et par litt kjedelige forsøk innledningsvis, fører det nesten alltid til utrolig morsomme situasjoner.
Dette tror jeg er en super måte å kjøre brainstorming på også. For å komme opp med nye og kreative påfunn må man slippe til litt positivitet. En sprø idé som kanskje ikke lar seg gjennomføre kan veldig gjerne lede til en god idé som lar seg gjennomføre med litt innsatsvilje. Etterpå må man selvsagt prioritere idéene – de ti prosentene man har størst tro på øverst, resten kan man legge i en skuff.
@Jan Frode: Men hvor stammer idéen om masseproduksjon av disse tingene fra..?
(Da regner jeg selvsagt ikke med maten – der skal amerikanerne få ha sine store innovasjoner i fred for meg..) -
Vegard skrev:
Derimot synes jeg det er verdt å nevne hvordan Nils Petter Nordskar, nå avgått redaktør og gründer av magasinet Ideer, kan gi folk trua på gode ideer.
Ser at Ideer også finnes på nett. Synd at det stoppes.
Jarl skrev:
Jeg er helt enig med deg, det er veldig viktig å være med på å tilføre positiv energi til ideer, uten dette gror de ikke, men samtidig sier du selv at ingen mennesker er så flinke til å ta livet av gode ideer som nordmenn. Hva er det for en bløff? Er det sant da?
Jeg sier ikke at det er en bløff, men hvis du mener det må du gjerne forklare hvorfor.
Geir skrev:
Jeg er utrolig enig med deg i dette, og har innført en fast brainstormingmetodikk når jeg arbeider – i undervisning, i møter og egentlig over alt [...]
Meget bra bevisstgjøring rundt det å være kreativ, Geir.
Kanskje så få av våre gode ideer får gjennomslag fordi vi ha så innmari mange gode ideer å plukke av? Er det ikke sånn at for hver suksesshistorier skjuler seg syv konkurser?
Ikke at jeg skal være negativ, men jeg tror generell skepsis er en større, ubevisst faktor enn hva vi tror. Jeg tror, som du også nevner, at det er langt viktigere å lansere en idé og heller la markedet ta livet av den, enn at den blir avlivet før fødselen av skepsis.
Morten skrev:
Jeg opplever en generelt mer positiv holdning til kreativitet, ideer og arbeidslyst enn hva jeg så langt har funnet i Norge. Det virker som at folk er litt mer villige til å ta risiko, mens nordmenn heller mot å ha litt trygghet.
Dette reflekterer også mitt eget inntrykk, men heller ikke jeg kan sette fingeren på hvorfor.
Lasse skrev:
Litt morsomt, egentlig, at stort sett alle de tankene som dukker opp her, stammer om ikke utelukkende fra amerikanske, så i alle fall utenlandske teorier om organisasjon, ledelse og «idebotanikk» (altså læren om å få idéer til å blomstre).
Jeg sier ikke at det gjør slike metoder og perspektiver mindre gyldige, men jeg stiller meg litt tvilende til at endringsmotstanden som «Ja, men …» innebærer er noe særnorsk fenomen.
Hvorvidt det er særnorsk skal jeg ikke ta stilling til, jeg reflekterer bare over at det faktisk er et fenomen også i Norge.
Gode idéer har kanskje bedre vekstvilkår i USA enn i Norge. Men den samme kulturen som fremelsker vinneridéene, er også en kultur som innebærer mye negativt som jeg ikke vil importere mye av, og som jeg tror henger tett sammen med de positive sidene.
Heldigvis er det ingenting som forhindrer oss fra å plukke det vi liker og ønsker, og lar oss ekskludere det vi misliker og ikke ønsker.
Anne Siri skrev:
Jeg holdt på litt med teatersport da jeg var yngre. En av mine favorittgrener var den såkalte “Ja, det gjør vi!”. Det innebærer at en av aktørene foreslår noe, helst noe helt sprøtt, men det er bare lov for den andre å svare “Ja, det gjør vi!”, uansett hva det gjelder. Nå er dette bare teater, men etter et par litt kjedelige forsøk innledningsvis, fører det nesten alltid til utrolig morsomme situasjoner.
Dette tror jeg er en super måte å kjøre brainstorming på også. For å komme opp med nye og kreative påfunn må man slippe til litt positivitet. En sprø idé som kanskje ikke lar seg gjennomføre kan veldig gjerne lede til en god idé som lar seg gjennomføre med litt innsatsvilje. Etterpå må man selvsagt prioritere idéene – de ti prosentene man har størst tro på øverst, resten kan man legge i en skuff.
Jeg tror også dette er en ypperlig måte å dyrke frem nye ideer. Hvorfor la seg begrense av kjedelige møterom, teknologiske begrensninger og trange budsjetter? Jeg vet f.eks. at Google bevisst unngår disse mentale sperrene, i arbeidet med å lage nye løsninger. Wave er så vidt jeg vet et resultat av dette, så kan man — som du også påpeker — la de gode ideene bli til noe, og de mindre gode forsvinne i fjernarkivet.
Teatersport er for øvrig fantastisk morsomt. Jeg gikk en del på det for mange år siden, da Harald Eia holdt på i Akersgata. Kanskje vi skal ta en tur en dag?
Da regner jeg selvsagt ikke med maten – der skal amerikanerne få ha sine store innovasjoner i fred for meg..
Hva? Har du ikke tro på hamburger på boks?
-
Anne Siri skrev:
Da regner jeg selvsagt ikke med maten – der skal amerikanerne få ha sine store innovasjoner i fred for meg
Noen av oss synes jo at kjøkkenet er det aller beste med amerikansk kultur. Pannekaker, skikkelige burgere, Kreolsk mat, friterte hvasomhelster og ikke minst: grillmat! Grillspydene jeg viser til på den siden er nesten perfekte. Man kan også bruke spareribs dersom man vil redusere fettnivået.
-
Joda, men nå vil jeg også trekke frem at en (god) innvending er et av de første skritt på veien til å gjøre ideen bedre og gjennomførbar. Kanskje det i større grad dreier seg om hvordan vi tolker og utnytter dette “joda, men…”?
Ellers veldig enig med Geir, en brainstormingsfase uten innvendinger er ofte viktig (elementærkunnskap som til og med forsvaret lærte bort allerede på nittitallet eller før…) -
Carl Christian skrev:
Joda, men nå vil jeg også trekke frem at en (god) innvending er et av de første skritt på veien til å gjøre ideen bedre og gjennomførbar.
Joda, men en innvending er ikke det første man møter en idé med.
Har du synspunkter? Legg igjen en kommentar!
RSS og trackback
Med RSS kan du abonnere på nye kommentarer som postes til denne artikkelen.
Du kan legge igjen et trackback fra ditt eget nettsted ved å benytte trackback-adressen til denne artikkelen. Eventuelle tracback ser du under.
-
[...] Norge, 2050: A failed nation. Fremtidsvisjoner om hva Norge skal leve av etter oljen er ikke nye, heller ikke her på bekkelund.net. Denne gangen reflekterer jeg over et av de største hindrene for norsk [...]
Flere artikler
- Facebook på børs
- Lightroom og metadata
- Holder de ord
- The Greatest Bits 3
- Røde kjemper
- Fremdrift
- Skydebatten
- Supertankere og robåter
- IT-realitetsorientering
- Altinn-skandalen
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Bekkelund.net er en blogg av Martin Bekkelund, hvor han lufter sine tanker om IT og IT-politikk. Martin arbeider til daglig som seniorrådgiver, foredragsholder og skribent i IT-bransjen, hvor han veileder bedrifter og organisasjoner i strategisk bruk av IT. Les mer...
© 1995-2012 Martin Bekkelund
Opphavsrett • RSS • Kontakt
Vegard I.
11. august 2009 16.59
Joa, det er ikke alltid like enkelt å få nordmenn til å hoppe i været over en god idé. Derimot synes jeg det er verdt å nevne hvordan Nils Petter Nordskar, nå avgått redaktør og gründer av magasinet Ideer, kan gi folk trua på gode ideer. Han bør være et eksempel til motivasjon og glede for alle som blir motløse av motgang i blant:
Nordskar startet i januar 2009 et magasin kommunikasjon og nyskaping (Ideer) med brask og bram. Bladet hadde en friskhet over seg som jeg ikke har sett maken til tidligere i norsk magasinflora. Tekstene bar høy kvalitet, det oste energi og overskudd av hver side, og designen var florlett og vidunderlig.
I sommer ble magasinet lagt ned. Finanskrisa hadde gjort “annonsemarkedet knusktørt” som han skrev i sitt avskjedsbrev til abonnentene. Dermed var det bare å kaste inn håndkleet.
Game over, men like blid. Aldri har jeg lest et askjedsbrev fra en skadeskutt gründer som var så full av glede over alt som et halvårs publisert magasin har gitt. Jeg ble nesten rørt til tårer og glad over å ha vært med på reisen gjennom tre publiserte utgaver.
Hurra for gode ideer, mestring av motgang og tro på framtida! Martin: det er håp, selv når motgangen er stor. Don’t give up. Vi skal alle reise kjerringa, selv om mange sier “joda, men…”.