De fleste har sikkert lagt merke til at flere og flere CD-er produseres med kopisperre, en (ubrukelig) funksjon som skal forhindre at CD-en kopieres. Hvorvidt kopisperren fungerer er en helt annen sak, men det er prinsippet som er poenget.

Når jeg handler musikk er jeg bevisst på at CD-ene jeg kjøper ikke skal være merket med kopisperre. Det bør du også være! Ta med CD-en til en ekspeditør og spør, “Unnskyld, har du denne platen uten kopisperre?” Svaret du får er (sannsynligvis) nei, men også her er det prinsippet ved å spørre som gjelder. Ved å spørre ekspeditøren markerer du din motstand mot kopisperrede plater. Gi gjerne ekspeditøren også beskjed om å videreformidle budskapet om at kopisperrede plater er uønsket på markedet.

Se etter etiketter på CD-en med eventuell informasjon om kopisperre. Har CD-en denne sperren skal den være merket. Platekompaniet skal ha stor ros for å tydelig merke sine produkter i deres nettbutikk med dette merket:

Hvorfor gjør jeg så dette når jeg handler plater?

Sommeren 2005 ble det vedtatt en endring i åndsverkloven. Lovendringen omtales ofte som “MP3-loven” av mediene, og sørger for at materiale merket som kopibeskyttet ikke skal kunne kopieres over til alternative enheter som for eksempel PC-er, MP3-spillere, MP3-CD-er, med mer.

Kort fortalt kjøper du en CD, men du ser det som lite hensiktsmessig å bære med deg CD-en på toget, bussen, trikken eller der du ferdes. Derfor putter du CD-en i PC-en og lager en kopi, gjerne som MP3-filer. Kopien flytter du over til en bærbar MP3-spiller du har, for eksempel en iPod, slik at du slipper å dra med deg hele CD-samlingen din. Dette får du altså ikke lov til, så lenge originalmediet er merket med kopibeskyttelse.

Jeg er ikke forundret over at daværende Kultur- og Kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland støttet opp om lovforslaget, uten at jeg føler for å utdype det nærmere.