Martin Koksrud Bekkelund

I går var det Halloween. Inntil det sekund hvor min samboer åpnet døra, hadde dette gått oss begge hus forbi. Ikke har vi barn og ikke har vi tradisjon for å feire Halloween.

Ute stod det en voksen med noen håpefulle som gjorde det man gjør på Halloween. Problemet var at vi ikke hadde noe å gi bort. Ikke fordi vi ikke ville, men fordi det som nevnt hadde gått oss hus forbi at det var Halloween. Det var helt greit for ungene, men for den voksne personen som var med var dette skandale. Hvis ikke vi hadde noe å gi bort kunne vi bare se å skru av utelysene med en eneste gang.

For oss som ikke har vokst opp med Halloween, og som heller ikke har fulgt spesielt med i Halloween-timen, var det inntil i går ukjent at man slukker utelysene hvis man ikke ønsker besøk denne kvelden.

Jeg jobbet sent i går, og var ikke kommet hjem da vi fikk besøk. Spaserturen fra garasjen til huset er ikke lang, men den er særdeles mørkt i et nabolag uten gatelys. Beklager, men utelyset forblir på så lenge en av oss ikke er hjemme, eller dersom vi venter besøk.

Så, til deg, kjære damen som ringte på med de håpefulle i går kveld: Beklager at vi ikke hadde noe snadder til ungene dine. Håper at ungene dine, i motsetning til deg, klarer å tilegne seg nok gangsyn til å se ut av sin egen lille verden. Da vil de kanskje forstå at ikke alle syntes Halloween er stas og at ikke alle er inneforstått med alle uskrevne Halloween-regler. Kanskje de til og med vil vise behørig respekt for mennesker som enten har glemt Halloween eller som ikke ønsker å feire det.

Frustrasjoner