Martin Bekkelund

I dag arrangerte IKT-Norge IT-politisk debatt i Oslo. Invitasjonen lød som følger:

Vi ønsker politikernes syn på hvordan Norges tredje største næring kan bidra til effektivisering, kompetansebygging, verdiskaping og sysselsetting i det norske samfunnet, samt hva det politiske bidraget bør være for å sikre denne prosessen.

Da jeg har et brennende engasjement for IT og politikk, helst i kombinasjon, var dette et selvsagt sted å være. Jeg presenterer her mine inntrykk av de forskjellige partienes IT-politikk, samt en håndfull uttalelser som var av spesiell interesse. Jeg gjør oppmerksom på at uttalelser ikke er sitert ordrett, at jeg kan ha mistolket uttalelser og at tolkningen av uttalelsene er min egen, subjektive.

Generelt inntrykk

Debatten ble i stor grad preget av beskrivelser om dagens situasjon, samt mer eller mindre tendensiøse beskrivelser av andre partiers manglende resultater eller ditto preferansepolitikk innen området. I tillegg ble debatten også preget av hvordan man hjelper bedrifter til å lykkes i Norge og av dagens skattepolitikk. Begge deler er svært spennende og aktuelle temaer, men dessverre ikke helt relevant i en debatt om IT i Norge.

Jeg savnet akkurat det min egen sjef, Heidi Austlid, etterlyste, nemlig konkrete, forpliktende saker som det enkelte parti ville gjennomføre dersom de kom i regjering. Det fikk vi dessverre aldri gode svar på.

Mine tanker om partienes uttalelser

Fremskrittspartiet savner et eget IT-departement med sterkere myndighet som har en koordinerende rolle. De mener dagens situasjon er utvannet uten klar ansvarsfordeling. Selv om Senterpartiet har et poeng når de hevder at omorganisering av byråkratiet ikke nødvendigvis vil gi resultater, har Fremskrittspartiet et poeng. Ansvaret for IT er i dag alt for distribuert til at det er lett å være like smidig som det IT-bransjen selv er. Dette har jeg også omtalt i kronikken Trenger Norge en trenger digital strategi?.

Høyre savner åpenbart perioden med Morten Meyer som moderniseringsminister, da de ønsket å gjenoppta moderniseringsarbeidet. Høyre mener at det ikke har vært debatt om IT på Stortinget på flere år. Også Høyre ønsker en egen IT-minister.

Kristelig Folkeparti mener IT-arbeid må få høyere prioritet. (Hvem kan være uenig?) Altinn må styrkes og det må investeres i nye IT systemer for staten. Som eier av egen bedrift og minimalt med tid og engasjement for administrative oppgaver, er jeg enig i at Altinn trenger et solid løft. Kristelig Folkeparti var dessverre mer opptatt av å snakke om forskjellige former for skattelette de ville tilby velgerne, enn å snakke om konkrete tiltak og forpliktelser innen IT.

Venstre mener vi trenger en statsråd med gjennomslagskraft i egen regjering, og ikke nødvendigvis en egen minister. Dette holder jeg med Venstre i, da Sosialistisk Venstreparti sammen med Senterpartiet dessverre er underdogs i Regjeringen. Politikken har vært god, og det har vært bred tverrpolitisk enighet om arbeidet, men den har til tider vært lite synlig for folk flest, kanskje som et resultat av at IT faktisk er et abstrakt tema. Et godt poeng fra Venstre er at dagens kompetanse i stor grad benyttes til eksisterende samfunnsoppgaver, for eksempel til oljeboring, mens den i større grad bør benyttes til arbeid med teknologi og oppgaver som hjelper oss til å være vinnere både teknologisk og klimamessig, og ikke bare hjelper til å akselerere miljøproblemene.

Senterpartiet fokuserte mest på utbyggingen av bredbånd, at dagens dekning på 99,8 prosent ikke er godt nok og at 100 prosent er målet. Dessverre kom det lite konkret om hva bredbåndet faktisk skal brukes til, om og hvem som eventuelt skal overvåke det, hvordan den skal forvaltes, og så videre.

Arbeiderpartiet skuffet i debatten. Truls Wickholm bar preg av å være av den gamle skolen, med for mye fokus på hvordan ny teknologi bør benyttes for å understøtte eksisterende industri. Jeg savnet uttalelser om hvordan man bygger næringen videre med teknologiens muligheter. På den positive siden snakket Arbeiderpartiet om hvordan offentlig sektor mangler eierskap til egen programvare, hvor fri programvare vil spille en viktig rolle. Arbeiderpartiet savner også samhandling på tvers av departementene hva gjelder IT-løsninger for offentlig sektor.

Sosialistisk Venstreparti ønsker flere digitale tjenester på nett, for eksempel tjenester som lar innbyggerne kommunisere med det offentlige. Standardiseringsarbeidet ble trukket frem som et viktig arbeid, hvor det også ble referert til referansekatalogen. Her skal Sosialistisk Venstreparti ha honnør for sitt arbeid. Det ble også snakket om viktigheten av å frigjøre offentlige data, for eksempel kartdata fra Statens kartverk. Hvorfor dette ikke allerede er gjennomført er meg noe ubegripelig, spesielt når vi vet at tilsvarende data fra Meteorologisk institutt allerede er offentlige.

Datalagringsdirektivet

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, SMS, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006, men fremdeles har Storinget ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Hallstein Bjercke fra Civita stilte et spørsmål jeg er meget opptatt av; hvordan partiene stiller seg til direktivet. Jeg har tidligere skrevet utfyllende om hva som er galt med overdreven overvåking og hvordan det kan slå feil ut.

Panelet hadde før debatten fått utdelt to plakater hver. En med JA og en med NEI, hvor de skulle svare klart og tydelig på spørsmål fra debattleder eller fra salen. Hallstein spurte panelet hvordan de stilte seg til datalagringsdirektivet, med omtrent følgende spørsmål:

Er ditt parti for datalagringsdirektivet?

Jeg tok bilde av svarene. Stående i forgrunnen, til høyre for panelet står Hallstein.

Jeg klargjør her:

SV: Nei
AP: Vil ikke svare
SP: Nei
V: Nei
KrF: Kanskje (les: vet ikke?)
H: Kanskje
FrP: Nei

Ingen partier var klare tilhengere av datalagringsdirektivet. Derimot vet jeg at det ligger i kortene at AP er positive, men at de ikke ønsker å tilkjennegi sitt standpunkt før etter valget. Jeg har selv bedt AP om en konkret, offisiell uttalelse, og avventer fortsatt svar. Jeg synes det er skuffende og forventer at velgerne i et så viktig spørsmål som angår alt hva man foretar seg på nett, må kreve at landets største parti tilkjennegir sitt standpunkt.

Eventuell utdyping av mitt sammendrag kan selvsagt gjøres i kommentarfeltet.

Abonner på kommentarer til denne artikkelen, alle kommentarer eller nye artikler.
Legg igjen trackback fra din egen side.