Eller besøk arkivet
2. Februar 2010 — 5 kommentarer
Jonas Gahr Støre er en mann som nyter stor respekt blant det norske folk. For mange ser nok en dag i Jonas Gahr Støres liv omtrent ut som følger.
Det er morgen, og Jonas Gahr Støres vekkerklokke ringer klokken 05.30 presis. Jonas Gahr Støre løfter vekk den økologiske, håndlagde edderdunsdyna og ikler seg et uformelt treningsantrekk. Han forflytter seg deretter ned til treningsrommet hvor han foretar en lett treningsøkt, samtidig som han lytter til verdensnyhetene på BBC Radio. Deretter jogger han lett opp på badet, hvor han tar en rask kald dusj. Det er sunt og godt for både sjel, legeme og miljøet.
Etter dusjen foretar Jonas Gahr Støre en ansiktsbarbering så rask at selv den glatteste mannen i Gilette-reklamen vil bli grønn av misunnelse. Han fukter ansiktet lett med en økologisk, kortreist fuktighetskrem, presset av kujur fra Lom, ispedd planteoljer fra Hardanger, før han tar på seg sort dress og knyter slipset. Dagens valg av slipsknute blir den tradisjonelle Dobbel-Windsor.
Til frokost nyter Jonas Gahr Støre tre skiver valnøttbrød som han har bakt i egen steinovn i hagen. Valnøttbrødet er et brød som ikke gir ham for mye gass i magen, det kunne fort skapt politiske knuter på tråden når han er i samtaler med internasjonale storheter. På brødet har Jonas Gahr Støre økologisk pålegg og meierismør. Sammen med maten nyter han et glass økologisk melk, hjemmepresset appelsinjuice basert på appelsiner dyrket i eget drivhus og en kopp sort kaffe basert på Fair Trade-kaffebønner fra et land langt vekk, og som sikkert ikke har det like godt som Norge. Bønnene kverner Jonas Gahr Støre selvfølgelig selv, før han presser kaffen i en Aeropress. For å holde seg oppdatert leser Jonas Gahr Støre hele syv aviser. Samtidig. Mens han spiser frokost.
I det klokken slår 06.00 skrur Jonas Gahr Støre på NRK P1 og lytter til Dagsnytt. I bakgrunnen går klassisk musikk på NRK Klassisk. Etter å ha lest alle syv avisene og slukket for NRK P1 og NRK Klassisk, putter Jonas Gahr Støre avisene i resirkuleringskurven, før han går opp på badet og pusser tennene med økologisk, kortreist tannkrem. Etter tannpussen plukker han opp stresskofferten — selvfølgelig et upassende navn på en slik koffert for en mann som Jonas Gahr Støre — før han kysser sin kone og tre barn farvel og spaserer til kontoret.
Når han ankommer jobb, starter Jonas Gahr Støre med å redde et lite, fattig, utrydningstruet land, samtidig som han skriver et dokument på datamaskinen sin. Kanskje er det statsbudsjettet. Noe viktig er det helt sikkert. Etter alt arbeidet foran datamaskinen er det viktig med varierte bevegelser. Jonas Gahr Støre tar fatt på sin daglige telefonrunde. Først snakker han med en statsleder i et land langt vekk, på et språk kun få mennesker behersker. Deretter følger samtaler med både presidenter, konger og andre utenriktsministre. Det er viktig med litt kollegial kontakt. Kanskje har han også en prat med en diktator. Jonas lurer på hvordan man får tittelen «diktator» og konkluderer med at man må ta noen radikale karriérevalg for å sikre seg en slik.
Klokken 12.00 er det lunsj. Den inntas med Nobel-komiteen, gjerne sammen med en eller annen prisvinner. Sannsynligvis i astrokjernekvantemekanikkfysikk, eller noe annet vanskelig. Til lunsj spiser Jonas Gahr Støre en lett, økologisk og kortreist salat, sammen med et knekkebrød han har smuglet med hjemmefra.
Etter lunsj er det tid for nok en kopp Fair Trade-basert kaffe. Den nyter han med statsministeren, samtidig som de redder enda et lite, fattig, utrydningstruet land. Deretter diskuterer de noen viktige papirer. Kanskje er det statsbudsjettet som statsministeren har skrevet ut. Jonas refser ham forsiktig for å ha skrevet ut statsbudsjettet. Det er jo ikke miljøvennlig. Dessuten er det så innmari digert. De diskuterer landets økonomi og konkluderer med at noe vanskelig må gjøres.
Etter å ha korrigert landets vanskelige og skakkjørte økonomi, returnerer Jonas Gahr Støre til kontoret. Her redder han nok et lite, fattig, utrydningstruet land, mens han lytter til viktige nyheter på BBC Radio. Ettermiddagen forløper fullstendig uten dramatikk. Som vanlig. Land reddes, telefoner tas, diktaturer avskaffes og klokken 16.00 presis er Jonas Gahr Støre fornøyd. Han tar stresskofferten — som fortsatt har et upassende navn — og returnerer til kone og tre barn.
Vel hjemme ikler han seg igjen et uformelt treningsantrekk og reflekterer over dagen mens han løfter noen tunge vekter i treningsrommet. Samtidig som han redder nok et lite, fattig, utrydningstruet land. Selvfølgelig. Etter å ha løftet tunge vekter, tar Jonas Gahr Støre en runde på ergometersykkelen, akkurat nok til å forsyne husholdningen med nok strøm enda et døgn.
Til middag forbereder Jonas Gahr Støre og hans kone en lekker, økologisk og kortreist andestek. De lager også forrett og dessert. Sannsynligvis noe lekkert, kanskje er det crème brûlée, eller noe som er enda vanskeligere å skrive og i hvert fall å uttale. Middag inntas med familien. Jonas Gahr Støre hjelper barna med lekser, men bare litt. De er sikkert flinke fra før, og får sannsynligvis toppkarakterer på Rudolf Steinerskolen.
Dagsrevyen følger klokken 19.00. Jonas Gahr Støre memorerer de viktigste hovedpunktene, slik at han kan bearbeide dem mens han sover. Etter Dagsrevyen trekker Jonas Gahr Støre og kona seg hver sin kopp med te. Sannsynligvis er det Fair Trade-te, det også. Til tekoppen nyter Jonas Gahr Støre en liten bit økologisk, kortreist, mørk sjokolade. Kanskje er også den Fair Trade-merket. De nyter begge stillheten og leser hver sin tykke bok. Begge bøkene er utenlandske. Og sikkert viktige og vanskelige å lese.
Kvelden kommer. Jonas Gahr Støre går på badet klokken 22.30 presis. Han pusser igjen tennene med økologisk, kortreist tannkrem, før han ikler seg nattdrakten av økologisk, kortreist bomull og en nattlue. Det er jo så surt og kaldt om natten. Han kysser kona god natt. Nok en vellykket dag i Jonas Gahr Støres liv er endt.
For mange er nok dette litt av det som ligger bak mystikken Jonas Gahr Støre omgir seg med. Virkeligheten ligger imidlertid litt nærmere den Are Kalvø beskriver. Klippet ser du for øvrig hos NRK. Legg for øvrig merke til den politisk korrekte motorsagen, som er basert på elektrisitet og ikke fossilt drivstoff.
19. Oktober 2009 — 4 kommentarer
En tradisjonell, norsk sauebonde slipper dyrene på beite en gang på vårparten, for så å plukke de opp igjen når høsten kommer. Hva som skjer i mellomtiden er det få som vet, men når kun halvparten av dyrene returnerer fra beitet, er det garantert at bonden skylder på rovdyra. Videre er det helt sikkert at bonden vil klage sin nød overfor staten, og krever innstramming i rovdyrpolitikken. For alle andre enn sauebøndene er det altså innlysende at med litt bedre tilsyn ville situasjonen vært en helt annen.
Forrige uke kom «nyheten» om at Store norske leksikon (SNL) legger ned driften ved nyttår, dersom det ikke kommer statlige tilskudd.
Likheten mellom en sauebonde, Kunnskapsforlaget og Bokklubben, som står bak SNL, er påfallende. Man har et godt produkt som det er i alles interesse å ta best mulig vare på. Imidlertid slipper man det ut på beite, i håp om at det klarer seg selv, med minimal innblanding fra eieren.
Det finnes mange årsaker til at SNL har feilet. Sist ut er Øyvind Solstads betraktninger borte hos NRKbeta, som oppsummerer det hele på en utmerket måte.
Problemet, slik jeg ser det, er at SNL er underdog i informasjonsmarkedet. Informasjonen finnes andre steder, er enklere tilgjengelig, ofte bedre og mer utdypende enn hva man finner hos SNL. Som underdog har man en stor markedsføringsjobb å gjøre, og det er her SNL har feilet.
For å bygge en vellykket nettjeneste i 2009, må man markedsføre seg via de kanalene nettet tilbyr. Hadde Kunnskapsforlaget hatt en strategi for lønnsom drift av SNL, ville de avsatt minst et årsverk, helst flere, til å markedsføre SNL på nettet, for eksempel via Twitter, Facebook, LinkedIn, Flickr, YouTube og andre nettbaserte markedsføringskanaler. Rett skal være rett, jeg vet faktisk ikke om det har blitt gjort, men ettersom jeg ikke har lagt merke til det, tør jeg uansett påstå at de har feilet kraftig.
Fremtiden er ikke mørk for SNL. Det finnes flere alternativer for lønnsom drift. Personlig er jeg sterk motstander av å hive offentlige penger etter SNL, så jeg foreslår at SNL heller tar fatt i saken selv. Her er mine tips til Kunnskapsforlaget for SNL:
Opprett konto hos Twitter, Facebook, LinkedIn, Flickr, YouTube og andre nettbaserte markedsføringskanaler som måtte være passende. Ta dem i bruk en etter en og forstå verdien og kraften som ligger i disse verktøyene.
En blogg er den viktigste kommunikasjonskanalen man kan ha mot sine brukere. NRK er et særdeles vellykket eksempel på hvordan de med NRKbeta skaper dialog med sine brukere. NRK synser om det meste og ber om tilbakemeldinger på tiltak og fremtidige distribusjonsformer. På denne måten får man brukernes tilbakemeldinger om hvordan de ønsker innholdet.
Blant alle tilbakemeldingene vil det også komme kritikk, både konstruktiv og unyansert. I alle tilfeller er det viktig at man leser, lytter til, lærer av kritikken og gir tilbakemelding til den som har fremsatt den. Man trenger ikke være enig i kritikken, men det er viktig at man forholder seg til den og takker den som har fremsatt den. Jeg har tidligere skrevet en kjapp veileder i håndtering av kritikk.
Via de nettbaserte kanalene vil SNL få tilbakemeldinger fra sine brukere. Det er en kritisk suksessfaktor at man klarer å omsette alle tilbakemeldingene i konkrete endringer på SNL.no.
Hvis ikke Kunnskapsforlaget og Bokklubben er villige til å legge ned nødvendig innsats som beskrevet over, bør de donere alt innholdet til Wikipedia. Da kommer det i det minste til nytte, i stedet for å dø en sakte død på SNL.no.
29. September 2009 — 22 kommentarer
Her i Oslo skal vi snart i gang med kildesortering. Jeg lurer av og til på hvorfor. I følge Klimaklubben slipper jeg ut snaut 5000 tonn CO2 hvert år. Er jeg flink til å kildesortere reduserer jeg mine utslipp med noen hundre kilo i året. Kilo. Ikke tonn.
Når jeg samtidig leser at industrien slipper ut 15 millioner tonn årlig skal jeg ærlig innrømme at motivasjonen henger i en tråd tynnere enn sveisen til Kåre Willoch.
5 tusen tonn. 15 millioner tonn.
Fortsatt står jeg ved de overfylte resirkuleringskontainerne og stapper ned dritten min med makt. Fortsatt tenker jeg de samme tankene om at mitt personlige engasjement blir som å pisse i havet, men jeg forsøker å holde motivasjonen oppe ved å tenke positive tanker om at alle må gjøre litt.
Den siste tiden har jeg allikevel tenkt at det ikke kan fortsette slik. Vi kjører ikke nevneverdig mindre bil enn tidligere, vi handler ikke nevneverdig mindre forbruksvarer enn tidligere og vi gir stort sett faen med å iverksette de store tiltakene. De som nytter.
Jeg har mange ganger tenkt tanken om at miljøvern må innebære radikale endringer. Dette er for så vidt ingen oppsiktsvekkende nyhet, men jeg er altså overbevist om at det må skje. Hva hjelper det om jeg kildesorterer litt ekstra, går til butikken, kjører bittelitt mindre, plukker sopp i skogen og er ellers snill, naiv gutt?
Sett opp bensinprisen til 30,- kroner literen. Forby mer enn to private rundturer med fly i året. Forby all privat bruk av bil i helgene. Øk momsen på forbruksvarer definert som luksus.
Nå tror du sikkert at jeg er en naiv nisse som kun foreslår tiltak uten å foreslå alternativer. Jeg beklager, men uansett hvor anti-sosialistisk jeg er, må jeg medgi at det ikke finnes et alternativ for alle tiltak. Enkelte elementer i samfunnet forurenser så mye at det for øyeblikket ikke finnes et miljøvennlig alternativ. Derfor må vi kvitte oss med de. For enkelte blir det vanskelig, men det får stå sin prøve.
16. September 2009 — 8 kommentarer

Jeg har i flere år, gjennom flere valg, befunnet meg et sted mellom Høyre og Venstre i det politiske landskap. I dag meldte jeg meg — av flere årsaker — inn som medlem i Venstre.
Nei, slett ikke! Jeg har alltid vært politisk engasjert, men jeg verken liker eller behersker det politiske spill, ei heller har jeg tilstrekkelig kompetanse og oversikt over det politiske landskap til at jeg kan bli politiker. Jeg er oppriktig engasjert i enkeltsaker, og har ved flere anledninger gitt råd til forskjellige politikere og politiske partier, og vil heller bruke min kompetanse til å påvirke og rådgi politikerne.
For mange handler politiske valg om å velge det partiet som best sammenfaller med egne preferanser. Det gjør det selvsagt også for meg. Imidlertid har jeg med tiden lært at politiske valg bør handle om hvordan samfunnet ideelt sett bør se ut, ikke hvordan jeg på en lite solidarisk og egoistisk måte kan få mest mulig ut av samfunnet. For meg er Venstre det partiet som på best mulig måte forener pragmatisk næringspolitikk med ideell miljøpolitikk.
Jeg velger Venstre fordi jeg mener Venstre fører den mest helhetlige politikken av de norske partiene. Venstre evner å se helhet og koblinger mellom politiske områder, i stedet for å snakke om enkeltområder individuelt. Spesielt begeistret er jeg for Venstres miljø-, nærings-, kunnskaps- og IT-politikk. De tre første fordi denne koblingen vil være svært sentral i fremtidens kunnskaps-Norge, det siste fordi IT er mitt fagområde. Slik jeg ser det er Venstre det partiet som fører den beste IT-politikken, som også oppfyller mine ønsker til fremtidens personvern.
Venstre gjorde denne uken et begredelig dårlig valg. Selv deltok jeg på valgvake med Venstre, og selv om resultatet var dårlig var det svært hyggelig. At Venstre havnet under sperregrensen og de rød-grønne fortsatt blir sittende i regjering, var to utløsende faktorer som førte til at jeg meldte meg inn. Jeg er heller ikke alene om dette.
Høres Venstre ut som noe for deg? Meld deg inn, du også! Og skulle du melde deg inn som følger av å ha lest denne artikkelen kan du jo føre opp mitt navn i feltet «vervet av».
Ønsker du å følge Venstre videre, er de representert på både Twitter og YouTube. I tillegg bør du kikke på liberal.no, et sosialt nettsted for diskusjon.
8. September 2009 — 3 kommentarer
Det er valgår og i disse klimakrisetider snakkes det mye om miljø i valgkampen. Der synes jeg naturligvis er bra. Det snakkes om hvordan Norge må bli verdensledende på teknologi som hjelper oss å bli vinnere både teknologisk og i miljøkampen. Ved hjelp av teknologi skal vi redde verden fra miljøproblemene. Det synes jeg naturligvis også er bra.
Samtidig åpner enkelte av de samme politikerne som snakker om miljøteknologi for at vi skal utvinne stadig mer av de døde dinosaurene som ligger lagret under havet utenfor vår egen kyst. Og som kjent finnes det ingen teknologi som gjør døde dinosaurer miljøvennlige hvis vi velger å benytte oss av dem. Ikke ennå, og så lenge døde dinosaurer utgjør et miljøproblem er det min klare oppfatning at vi må la de døde dinosaurene hvile i sin store, sorte, undersjøiske grav.
Samtidig synes jeg også det er nærmest hyklerisk eller dobbeltmoralsk å snakke om miljøvennlig teknologi når man ønsker å benytte teknologien til å gjøre de døde dinosaurene bittelitt mindre miljøskadelige, i stedet for å fokusere innsatsen på teknologi relatert til energikilder som er utelukkende miljøvennlige.
Norge må bestemme seg og fremstå som en troverdig foregangsnasjon. Hvor lenge skal vi leve av døde dinosaurer i stedet for å benytte den mye omtalte teknologikunnskapen på forskning og næringsliv som fokuserer innsatsen på helt ren energi, og ikke bare på teknologi som pusser litt på den allerede dårlige miljøsamvittigheten vår?
Opphavsrett Martin Bekkelund © 1995-2009
Informasjon om opphavsrett — RSS — Kontakt