Martin Koksrud Bekkelund

Musikk. Film. Bok. Avis. TV. Fellesnevneren for disse er at de alle har et godt produkt og at de gjennom alle tider har tjent gode penger på sine produkter.

Men så skjedde det noe rart. Internett kom. Produktene ble digitale. Og da produsentene ikke lenger kunne ta og føle på produktene, ble det tydeligvis vanskelig for dem å forstå hvordan de kunne fortsette å selge dem. Kundene ville ha produktene digitalt, men ingen ville levere. Dermed sluttet kundene å være kunder og tok saken i egne hender. CD-er ble rippet og lagt ut på nett. Det samme med DVD-er. Piratkopiering foregikk over en lav sko. Istedet for å forsøke å utnytte situasjonen, motarbeidet bransjen den med søksmål og trusler.

Avis- og bokbransjen er enda merkeligere. Disse produktene er vanskeligere å digitalisere. Det er ikke bare å ta en bok eller en avis, putte den i skanneren og få et digitalt produkt ut i den andre enden. Disse bransjene har selv gått inn i digitaliseringen av egen fri vilje.

Fellesnevneren er at alle har hatt sine utfordringer med overgangen til digitale produkter. Og når omstilling er vanskelig, er det lett å rope om hjelp. Omtrent samtlige bransjer som sliter med overgangen til digitale produkter har krevet en eller annen form for subsidiering av produktene sine. For eksempel filmbransjen, en bransje som ikke akkurat lider økonomisk, forventer en bredbåndsavgift som kompensasjon for nedgangen i salg av fysiske produkter.

Enten du er pensjonist eller student eller småbarnsfamilie; disse bransjene vil at du skal betale for deres produkter, uavhengig av om du vil ha dem eller ei. De bør kunne selge sine produkter uten subsidier, slik som de fleste andre.

Forretningsmodellen er ikke kundenes ansvar. Den skal ikke hvile på deres samvittighet.

Klarer man ikke å redde seg selv fra digitaliseringen, kan man ikke forvente at andre skal gjøre det. Man må digitalisere seg selv, levere det produktet kundene vil ha og sikre en fornuftig betaling. Hvis ikke gjør noen andre jobben.