Martin Bekkelund

I Aftenposten kan man i dag lese om regjeringens forslag om å skattlegge fordelen ved fri parkering på jobben. Jeg kan forstå skattleggingen fra ett eneste synspunkt: det miljømessige. Dersom en slik skatt faktisk fører til redusert privatbilisme og dermed redusert utslipp er jeg for tiltaket. Det følger selvfølgelig noen forutsetninger med en slik beskatning:

1. Ved å innføre en slik skatt må prisen på kollektivtrafikken reduseres tilsvarende.
2. Kollektivtilbudet må bygges ut til å håndtere den antatt økte trafikken.
3. Kollektivtilbudet må være tilgjengelig der folk trenger det.

Hva skal skattebetalerne ha til gjengjeld?

Jeg har i en tidligere post beskrevet hvordan jeg opplever kollektivtilbudet i Oslo-området. Før ytterligere beskatning av privatbilismen innføres forventer jeg konkrete tiltak i kollektivtilbudet, både hva gjelder pris og tilgjengelighet. For ikke å skape ytterligere politikerforakt er regjeringen avhengig av disse tiltakene som en gulrot til de pendlende. Å henvise til partiprogrammer eller handlingsplaner er totalt uinteressant. Vi har hatt nok prat. Vi vil se handling. Nå!

Er beskatning løsningen?

Et naturlig spørsmål som reiser seg som følger av dette forslaget er om økt skatt er løsningen på alle problemer. I en hver situasjon hvor man ser et problem forsøker man å løse det med økte skatter eller avgifter. Et eksempel er priser på drivstoff og bompenger. I Oslo koster en liter diesel rundt 10,- kroner og bomringen rundt 20,- kroner. Allikevel er Drammensveien en sammenhengende kø fra Liertoppen til Oslo hver eneste morgen, og miljøproblemet er fortsatt ikke løst. Hvorfor ikke?

Svaret ligger nok en gang i at man ikke kan øke en skatt eller avgift og tro at problemet løser seg selv. Man må tilby et attraktivt alternativ. I det nevnte tilfellet, og tilfellet med parkeringsbeskatningen vil ikke økte skatter og avgifter løse noe som helst. Folk vil fortsatt ta bilen til jobb.

Løsningen?

Løsningen ligger i å tilby et så gunstig kollektivtilbud at folk ser store besparelser i å reise kollektivt, fremfor å kjøre privat. Tall fra egen husstand viser at kollektivtransporten kun har marginale forskjeller i pris, samt at det tar lengre tid og er mer usikkert enn bilen. Som omreisende konsulent er det åpenbart at jeg velger bilen, fremfor kollektivtransporten.

Hva nå?

Forslag til konkrete tiltak:

1. Bedre tilgjengelighet i og rundt de store byene. Du skal ha tilgang til kollektivtransport der du er og dit du skal.
2. Økt pålitelighet. Du skal være sikker på at kollektivtransporten går i henhold til ruteplanen.
3. Raskere. Det må være like raskt eller raskere å ta kollektivt.
4. Utbygging av veinettet. En stor del av kollektivtilbudet er avhengig av et godt veinett. I tillegg er det fortsatt en vesentlig del av befolkningen som er helt avhengig av å kunne bruke bilen uansett hvor godt kollektivtilbudet er. Økt kapasitet på veiene i kombinasjon med et uslåelig kollektivtilbud reduserer miljøproblemet. “Oslopakke 3″ er heldigvis lansert, så får vi se om det kommer noe videre konstruktivt.

Hvem tar regningen?

Jeg får ikke betalt for økonomiske utredninger. Ei heller er jeg politiker, men jeg foreslår at de folkevalgte bevilger seg noen av kronene som kommer inn i skatter og avgifter fra biltrafikken. Det er jo bevist at et fåtall av kronene går tilbake til utbedring av veinettet og kollektivtransporten. For ordens skyld vil jeg påpeke at jeg ikke nødvendigvis tror at økt bruk av oljefondet vil være riktig til formålet.