Martin Koksrud Bekkelund

— Martin, du må reise til Bergen! Nå! Gaute har blitt syk! Det er Atle som ringer, prosjektlederen for prosjektet jeg arbeider på. Gaute er løsningsansvarlig for prosjektet og skulle vært i Bergen i forbindelse med driftsstart. Det er søndag ettermiddag, jeg er på fjellet og Atle har allerede fikset flybilletter og hotell.

Jeg hiver meg i bilen og kjører hjem med en hastighet som kunne finansiert ethvert lensmannskontor med smultringer de neste tre årene. Klær for en uke hives i kofferten, før jeg hiver meg i en drosje til Gardermoen. Også den med gjennomsnittshastighet noe over idealet. Jeg løper inn i avgangshallen og stikker kortet i en innsjekkingsautomat. «Stengt for innsjekking», sier automaten. Faen! Jeg sniker i køen i sikkerhetskontrollen, noterer meg gaten mens jeg løper gjennom innenlandsterminalen og drar på meg beltet. Samtidig. Idet jeg når gaten er dørene i ferd med å stenge. — Veeent! roper jeg og rekker akkurat flyet. Så nær har jeg aldri vært ved å miste et fly.

Hastverk er lastverk, heter det. Neste morgen trekker jeg på meg skjorte, bukse, jakke. Og sko? Hvor er skoene? Helvete! Jeg har glemt skoene. Jeg hadde reist fra fjellet og helt til Bergen i friluftsbekledning, med møkkete og slitte joggesko som en del av utrustningen. De ble dratt på med en viss skepsis, før de forsvant like raskt av igjen etter en rask titt i speilet. Full kræsj på klesfronten, altså.

Alternativene var som følger:

• Skjorte, jakke, bukse og slitte joggesko.
• Friluftsbekledning og slitte joggesko.

Jeg valgte det siste. Av alternativene så det i hvert fall gjennomført ut. Hettegenser, bomullsbukse. Og slitte joggesko. På ingen måte noe jeg ville valgt for å være representativ, men allikevel gjennomført og akseptabelt. Hadde vi mennesker vært utstyrt med sorte skyer over hodene hver gang vi gremmes, slik som i tegneseriene, ville jeg hatt en stor slik en nå. Stor og sort. Kullsort.

Jeg møter opp hos kunden og hilser pent. Det nye IT-systemet skal i drift denne dagen og alle er litt nervøse. Jeg har vært med på slikt mange ganger før, så jeg var nok ganske nonchalant der jeg rolig spankulerte rundt i hettegenser og slitte joggesko, med en diger kaffekopp på denne regntunge mandagsmorgenen i Bergen.

— Har du vært med på dette før? spør en smånervøs stemme meg. — Jaaada, mange ganger! svarer jeg. Fortsatt noe nonchalant. Den lille mannen i dress ser opp på meg med et oppriktig bekymret blikk. Han ser faktisk redd ut, den lille mannen. — Javel, men har du noen backup? spør han bittelitt brysk. — Backup? Hvorfor skulle jeg trenge det? spør jeg. Jeg kan fortsatt huske at jeg var bittelitt brysk tilbake, irritert av å ikke ha tillit hos den lille dresskledde mannen.

Formiddagen forløper rolig. Oppstarten går som den skal, jeg gjør jobben min og spankulerer fortsatt nonchalant rundt idet Atle ringer igjen. Atle er i Oslo, jeg er hos kunden i Bergen. — Uhmm, hva slags klær har du på deg i dag, Martin? Jeg gremmes igjen, idet jeg forklarer Atle morgenens valg av klær. Atle ler. — Du vet at jeg driter i bekledningen, men direktøren har akkurat bemerket det. En ny, sort sky er iferd med å tegnes over hodet mitt idet jeg innser at den lille dresskledde mannen er direktøren. Tenke-tenke-tenke, mumler jeg stille for meg selv, mens jeg finner en vegg å dunke hodet i.

Bortsett fra store nedbørsmengder forløper uken i Bergen smertefritt. Systemet er oppe, kunden er fornøyd. Da jeg skal reise hjem, takker jeg farvel med kunden og de ansatte og den lille dresskledde mannen som igjen ser opp på meg. Denne gangen med et smil, før han sier — Dette hadde vi aldri fikset uten deg, Martin! og tar meg i hånden med et solid håndtrykk. Jeg ler forlegent før jeg svarer — Du var ikke like sikker på mandag? og smiler lurt tilbake. Den lille dresskledde mannen beklager og unnskylder seg med nervøsiteten.

— Jeg har lært masse denne uken! sier han. — Blant annet at man ikke skal skue hunden på hårene!

Generelt