Martin Bekkelund

Gjentatte ganger har jeg klaget over offentlige IT-prosjekter som feiler. Altinn, NAV, Politiet, Flexus, pasientjournaler har alle fått gjennomgå. Gigantprosjektenes tid bør være over. Nå er det mikroprosjekter som gjelder.

Enkelte prosjekter er det umulig å gjøre små, enten det er billettsystemer, pasientjournaler eller andre fagsystemer. Jeg har selv arbeidet på slike gigantprosjekter — supertankere, som jeg kaller dem — det lengste engasjementet var på hele 4 år. Problemet med supertankere er å finne en metodikk og et felles tankesett som både sikrer fremdrift, leveranser og budsjett. Derfor har jeg kokt opp konseptet mikroprosjekter.

Mikroprosjekter innebærer ikke enda en ny prosjektmetodikk. Det er knapt nok en ny filosofi, kun et ord på en praksis som gjennomføres av mange allerede. Det er en filosofi for hvordan man gjennomfører et prosjekt man vet kommer til å bli enormt.

Løsningen for mikroprosjekter er å tenke stort, men fokusere smått.

Enkelte prosjekter er store som supertankere — dyre, kompliserte og tidkrevende bare å få på vannet, for ikke å snakke om kompleksiteten i å manøvrere dem. Har de feil kurs snur de ikke akkurat på en femøring.

Andre prosjekter er som robåter — så enkle i konstruksjonen at enhver med grunnleggende forståelse både kan bekoste, bygge og manøvrere en.

Poenget er at et mikroprosjekt skal være en robåt. Et mikroprosjekt kan enten være et frittstående prosjekt, eller en del av et større prosjekt, som igjen er en del av et større prosjekt, og så videre.

I følge «The Law of the Mechanical Turk» vil ethvert prosjekt som brytes ned i tilstrekkelig små biter, kunne gjennomføres tilnærmet gratis. Det høres kanskje ut som useriøs galskap, men mang en suksess er bygget slik. Wikipedia er bygget slik, det samme er store deler av internetts byggestener som Apache, MySQL, PHP og Linux. Store selskaper som Google, Facebook og Apple bygger også sin virksomhet på denne strategien. Amazon har til og med en egen markedsplass for formålet.

Omsatt i praksis må alle prosjektdeltakere fokusere på leveranser, noe som er vanlig praksis i smidige prosjektmetodikker. Med fokus på målet, totalprosjektet, bryter man ned prosjektet i så små deler at det kan leveres på svært kort tid, før man går videre. Da er det enkelt å endre kurs fortløpende, eller å endre tidligere komponenter.

Jeg kjenner ikke alle utfordringene til offentlige prosjekter, men de jeg kjenner som har feilet bærer kraftig preg av overadministrasjon allerede lenge før prosjektet har foretatt en eneste leveranse. Man bruker massevis av tid, krefter og penger på å spesifisere alt ned til hver minste detalj. Så setter man i gang, men før man når målet har målet flyttet seg og prosjektet er allerede langt ute av kurs.

Mikroprosjekter er begrepet du bruker når du bryter ned et stort prosjekt i mindre biter. Lag en løs liste med oppgaver og sett i gang. Jeg har selv arbeidet slik, og det fungerer.