Martin Koksrud Bekkelund

Her i Oslo skal vi snart i gang med kildesortering. Jeg lurer av og til på hvorfor. I følge Klimaklubben slipper jeg ut snaut 5000 tonn CO₂ hvert år. Er jeg flink til å kildesortere reduserer jeg mine utslipp med noen hundre kilo i året. Kilo. Ikke tonn.

Når jeg samtidig leser at industrien slipper ut 15 millioner tonn årlig skal jeg ærlig innrømme at motivasjonen henger i en tråd tynnere enn sveisen til Kåre Willoch.

5 tusen tonn. 15 millioner tonn.

Fortsatt står jeg ved de overfylte resirkuleringskontainerne og stapper ned dritten min med makt. Fortsatt tenker jeg de samme tankene om at mitt personlige engasjement blir som å pisse i havet, men jeg forsøker å holde motivasjonen oppe ved å tenke positive tanker om at alle må gjøre litt.

Den siste tiden har jeg allikevel tenkt at det ikke kan fortsette slik. Vi kjører ikke nevneverdig mindre bil enn tidligere, vi handler ikke nevneverdig mindre forbruksvarer enn tidligere og vi gir stort sett faen med å iverksette de store tiltakene. De som nytter.

Jeg har mange ganger tenkt tanken om at miljøvern må innebære radikale endringer. Dette er for så vidt ingen oppsiktsvekkende nyhet, men jeg er altså overbevist om at det må skje. Hva hjelper det om jeg kildesorterer litt ekstra, går til butikken, kjører bittelitt mindre, plukker sopp i skogen og er ellers snill, naiv gutt?

Sett opp bensinprisen til 30,- kroner literen. Forby mer enn to private rundturer med fly i året. Forby all privat bruk av bil i helgene. Øk momsen på forbruksvarer definert som luksus.

Nå tror du sikkert at jeg er en naiv nisse som kun foreslår tiltak uten å foreslå alternativer. Jeg beklager, men uansett hvor anti-sosialistisk jeg er, må jeg medgi at det ikke finnes et alternativ for alle tiltak. Enkelte elementer i samfunnet forurenser så mye at det for øyeblikket ikke finnes et miljøvennlig alternativ. Derfor må vi kvitte oss med de. For enkelte blir det vanskelig, men det får stå sin prøve.