Martin Koksrud Bekkelund

Eller kanskje denne scenen bare eksisterer i mitt hode?

I filmer ser vi lite til dagligdagse ting. Ikke spiser de frokost, lunch, middag eller kvelds. Lite jobbing og andre hendelser vi vanlige dødelige opplever finner vi lite av. Hva sikter jeg til? Jo, Ringenes Herre.

I min versjon av Ringenes herre, derimot, ser jeg for meg den bortklipte scenen der Arwen i Liv Tylers skikkelse gjør noe så banalt som å ramme inn lunchen… En real brun laks med høy lyd og masse odeur.

Lurer på om jeg egner meg som manusforfatter?

Martin

Service ser ut til å være et ord listet i fremmedordboken hos enkelte møbelselgere i regionen…

I løpet av de siste månedene har jeg handlet en del møbler. Alt fra seng, nattbord, bokhyller, garderobeskap med mer har vært på handlelisten. Skeidar har lenge vært foretrukket leverandør av disse møblene, men nå vet jeg ikke om det er verdt det lenger… Av alle steder viser det seg at IKEA er den mest leveringsdyktige møbelleverandøren i Oslo-området. Tiden da IKEA ikke hadde varer på lager, møbler som mangler deler og monteringsanvisninger som krevde cand. scient. grad er definitivt over.

Etter vårt siste besøk på Skeidar toppet det seg nesten. Jeg måtte gå ut og sette meg i bilen, hvis ikke hadde jeg tatt ut aggressiviteten over nærmeste selger. Det startet med at jeg skulle bestille meg en bokhylle til kontoret. Etter å ha ventet en evighet på en ledig selger får jeg endelig hjelp. (På IKEA kan man da hente varen selv på lageret, det står hvor den kan hentes på en liten lapp…) Bokhyllen var en salgsvare, men allikevel var det 6 ukers leveringstid på den. Hallo! 6 uker! Man bør da forvente at de har annonserte salgsvarer på lager, eller…? Videre skulle min bedre halvdel bestille en halv sofa (!) som også var annonsert. Denne viste det seg å være hele 8 ukers leveringstid på.

Lettere oppgitt innfinner jeg meg med ventetiden mens Elisabeth skal hente to bein til et par bokhyller som Skeidar hadde bestilt feil. Etter nesten 6 måneder har endelig beina kommet… Når vi skal hente beina på lageret kommer lagerekspeditøren med ett sett bein. Hvor er det andre? Etter litt kjapp tasting finner fyren ut at det kun er reservert ett par bein til Elisabeth. Hun får beskjed om å gå opp til selgeren i møbelavdelingen, og jeg finner det klokt å bli igjen på lageret. Etter 20 minutter kommer hun tilbake, nesten like amper som meg. Selgeren mente at hun allerede hadde vært og hentet det første beinparet. Da kokte det fint i toppen min, og jeg sa “Dette ordner du. Jeg venter i bilen!”. Hvis ikke kunne jeg kanskje blitt tiltalt for å ha forsøkt å stikke en hel sofa opp unevnelige kroppsdeler på en viss selger… Etter nye 20 minutters venting i bilen kommer hun endelig ut med to sett bein. Heldigvis hadde de fått begge parene, men det ene var ikke merket vårt navn.

Jeg dristet meg til å spørre selgeren om å få litt rabatt på møblene vi hadde i bestilling, for å godtgjøre all venting, ekstra turer til Skeidar og ikke minst noen sprengte blodkar i topplokket. Rabatt? Nei, det gir vi ikke…

Neste gang er det en overhengende fare for at vi legger igjen gode penger på Bohus eller IKEA. Om ikke lenge kommer det en ny møbelforhandler i regionen, Idé-kjeden. Ser for meg at jeg legger igjen noen kroner her.

Martin :-(

Vi er da født med ski på beina, eller…?

Den faste leser på bekkelund.net har sikkert tidligere lagt merke til mine artikler om udugelige trafikanter.

Nå som vinteren har nådd vårt land og lagt sin kalde hånd over oss, er det enkelte der ute som blir handlingslammet hvis de setter seg bak et ratt når snøen laver ned i store flak.

I radioen i dag morges kunne jeg høre ord som “kø overalt”, “tett trafikk” og “fullstendig kaos”, både til og fra Oslo. En artikkel i Aftenposten viser omfanget. Det er i slike stunder jeg priser mitt hjemmekontor.

Det slår meg at opplæringen i glattkjøring er en vits. I et land hvor snø, is og slaps dekker veiene store deler av året bør det ikke være en overraskelse for noen at denne hvite massen faktisk er glatt. Som sjåfør er man pliktig å vite hvordan man håndterer bilen under slike forhold.

Det er flott at folk ikke oppfører seg som aper på glatt føre, men det som virkelig irriterer meg er innstillingen mange ser ut til å ha; “Nå er det snø ute, da kjører jeg ekstra sakte for sikkerhets skyld”. Jeg var “heldig” nok til å havne bak et slikt vesen tidligere denne uken, da snøen falt tett over Røyken-bygdene. På rett, flat, saltet vei presterer enkelte å kjøre i 45 km/t i 80-sonen. Ja, for det snør, må vite!

Er folk redde for å kjøre bil på vinteren, kan de ta toget! Ikke at NSB er kjent for verken hurtig, presis eller billig transport, men det er da sikrere enn bilen.

Satt på spissen mener jeg at glattkjøringsopplæringen bør utvides til 5 hele dager for ferske sjåfører. Oppfølgingskurs for aldrende mennesker, eller de som ønsker det burde være lettere tilgjengelig og mer vanlig. Folk må lære å kjøre bil på vinteren!

Etter å ha lest dette tenker du sikkert at jeg er en blære som tror jeg er Gud i trafikken. Det er jeg på ingen måte i stand til å beømme selv, men jeg liker å tro at jeg kan kjøre bil, også på vinteren. Å ha trafikale antenner er tydeligvis en mangelvare hos mange bilister. At de lager kø ser de ikke, for hvis det snør må jo konsentrasjonen rettes forover? Hvorfor skal de bruke blinklyset? De vet da hvor de skal?

Det er typisk norsk å være god, i følge noen… Det er helt tydelig at vi kan bli bedre på vinterføre, så kommer alle seg trygt frem, i tide.

Martin :’(

Les også mer om vinterkaos i:
Jeg sutrer – Dagbladet
14 cm snø – titusenere i kø – Aftenposten
Lange køer og mange bulker – Aftenposten