Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Teknologi • Samfunn • Politikk

Hva koster det egentlig å lade elbilen hos de forskjellige ladeoperatørene? Jeg har satt opp en sammenlikning.

Sommerferien står for døren og for mange betyr det bilferie eller lengre kjøreturer med bil på steder de normalt ikke ferdes. Siden jeg selv skal kjøre halve landet rundt med bil denne sommeren, tenkte jeg å sette opp en liten sammenlikning av hva det koster å lade bilen hos de forskjellige operatørene.

La meg starte med kortversjonen: Lad når du har behov for det, uten å tenke for mye på hvor du lader.

Nesten uansett hvor du velger å lade bilen din er det ikke ladingen som velter feriebudsjettet. Litt avhengig av hvor du kjører og hvor du lader snakker vi for det meste om hundrelapper, i verste fall kanskje en tusenlapp eller to. Holder du deg til de største operatørene og ikke lader på sære steder, så betaler du jevnt over det samme.

Å lade en elbil er ikke vanskelig. Å bruke en app eller sveipe en brikke er noe alle klarer. Selv sverger jeg til brikke. Koble til bilen, sveip brikken og ladingen starter. Det forutsetter at man på forhånd har registrert brikken i ladeoperatørens app og lagt inn et betalingskort, men det fikser du. Resten går av seg selv. Du finner en liste over ladeoperatører jeg bruker litt lenger ned. Last ned appen til den enkelte operatør, opprett konto, legg inn betalingskort og bestill eller registrer en brikke. Da er du klar for sommeren.

Litt om ladeoperatørenes prismodeller

Det er to ladeoperatører som tilbyr abonnementsordninger. Det vil si at du kan betale en månedlig sum og så få billigere lading. Disse operatørene tilbyr også drop-in-lading, altså lading uten abonnement. De fleste operatørene opererer ikke med abonnementsordninger, kun drop-in-priser. Men merk at enkelte krever at du er registrert kunde for å få beste drop-in-pris.

Tesla sin abonnementsordning er den mest fleksible av abonnementsordningene. Den koster 129,- kroner måneden og du kan si den opp med en måneds varsel. Det vil si at du kan tegne abonnement hos Tesla for juli, dersom det er da du tenker å reise på bilferie.

IONITY sin abonnementsordning er mindre attraktiv da den er forbeholdt eiere av biler fra produsentene bak IONITY-nettverket, i tillegg til at du binder deg til 179,- kroner måneden i 12 måneder. Abonnementet varierer også litt i pris, avhengig av hvilken bil man har. Oppsiden er at IONITY med sine 1,85 kroner per kilowattime (kWh) har vesentlig lavere pris for ladingen dersom du har et abonnement. Tesla ligger i skrivende stund omkring 5,35 kroner per kWh med abonnement.

Vi står også oppe i en endring av prismodellen til flere av ladeoperatørene. Frem til nå har de fleste priset en kombinasjon av forbruket i kWh og tid i minutter, det vil si at du både har betalt for det du har ladet og for tiden du har opptatt laderen. Dette er nå i endring og de fleste store operatørene har meldt at de vil gå over til en forbruksbasert betaling per kWh, men med et tidselement som først slår inn etter en time. Dette gjør det langt enklere å regne på, både i oppstillingen du ser under, men også når du er på farten og vet at du bør ha for eksempel 30 % for å kjøre videre. De fleste av operatørene har allerede gått over til pris per kWh, mens andre har annonsert det men ikke gjennomført det ennå. For å forenkle min egen utregning har jeg priset sistnevnte omtrent likt som førstnevnte og gjettet på at prisene vil ligge i det samme området.

Hvordan ser prisbildet ut?

I min utregning har jeg ikke bare regnet for sommerferien, men for 12 måneder, slik at det blir mer rettferdig å sammenlikne IONITY med de andre over en lengre periode. Da vil du se hvor mye du må lade i løpet av 12 måneder for at det skal lønne seg å velge én operatør fremfor en annen.

Slik ser det ut. Du kan trykke på diagrammet for en større utgave.

Ladepriser 2022

Diagrammet viser ladeoperatørene Tesla, IONITY, Kople, Mer, Circle K, Eviny og Recharge. Jeg har kun tatt prisene for ladere med effekt høyere enn 150 kW i områder der jeg selv ferdes, så de kan kanskje avvike forskjellige steder i landet og over tid. Rabattordninger eller bonusordninger er ikke medregnet.

Prisene jeg har lagt til grunn er:

  • 129,- kroner måneden for abonnement pluss 5,35 kroner per kWh hos Tesla
  • 6,75 kroner per kWh uten abonnement hos Tesla
  • 179,- kroner måneden for abonnement pluss 1,85 kroner per kWh hos IONITY
  • 8,40 kroner per kWh uten abonnement hos IONITY
  • 6,40 kroner per kWh hos Kople
  • 6,39 kroner per kWh hos Mer
  • 6,26 kroner per kWh hos Circle K
  • 6,10 kroner per kWh hos Eviny (estimert)
  • 6,50 kroner per kWh hos Recharge (estimert)

Prisene ble hentet kvelden 8. juni og var korrekte da artikkelen ble lagt til publisering. Merk at variasjoner forekommer fra sted til sted og over tid.

Hva koster det å fullade bilen?

Hva du betaler for å lade bilen fra 0 til 100 % avhenger av størrelsen på batteriet ditt. Den er som oftest oppgitt i kWh, og av dette opererer man med såkalt nettokapasitet, det vil si hvor mange kWh du faktisk kan utnytte av dette. Selv har jeg en bil med 95 kWh bruttokapasitet og 86 kWh nettokapasitet. Da betaler jeg pris per kWh ganger 86 kWh for å lade bilen fra 0 til 100 %.

For eksempel vil jeg betale 6,40 kroner × 86 kWh = 550,40 kroner hos Kople.

Eller 6,26 kroner × 86 kWh = 538,36 kroner hos Circle K.

Eller 6,75 kroner × 86 kWh = 580,50 kroner hos Tesla uten abonnement.

Som nevnt, forskjellene er små og velter ikke feriebudsjettet. I tillegg lader man aldri bilen fra 0 til 100 % i praksis. Kanskje kommer du inn med 30 % og lader til 80 %, da har du bare ladet 50 %.

Hvor langt du kjører med fullt batteri avhenger også av bilen din og ikke minst av kjørestil, vær og veiforhold. Jeg vet at jeg under optimale forhold kjører ca. 400 kilometer med de 86 kWh jeg har tilgjengelig. Da kan jeg gange opp prisene over og estimere hvor mye det vil koste å kjøre for eksempel 1000 eller 1500 kilometer i sommer.

For eksempel 580,50 kroner ÷ 400 kilometer × 1000 kilometer = 1451,25 kroner hos Tesla uten abonnement.

Eller 550,40 kroner ÷ 400 kilometer × 1000 kilometer = 1376,- hos Kople.

Litt om rabattordninger

Som jeg skriver lenger opp tar ikke prisene jeg har lagt til grunn hensyn til eventuelle rabatt- eller bonusordninger. Årsaken er at jeg vil ta de veiledende prisene og vurdere disse opp mot hverandre, uten å komplisere regnestykkene med vanskelige forutsetninger. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er interessant å benytte seg av forskjellige ordninger som gir deg redusert pris på ladingen. Slike ordninger kan for eksempel være medlemskap i forskjellige kundeklubber eller interesseorganisasjoner, volumrabatter eller bruk av forskjellige apper for å lade.

Mer gir 8 % rabatt for Coop-medlemmer. NAF gir 15 % rabatt på lading til medlemmer som betaler med deres kredittkort. Eviny har bonusordning for hver 10. lading og 10 % rabatt for strømkunder. Elton gir noen steder rabatt ved bruk av appen. Bonnet gir nesten halv pris ved lading hos IONITY. Listen er ikke uttømmende da jeg ikke har oversikt over alle ordninger. Den er ment som et eksempel på at du kan spare noen kroner dersom du tenker det er verdt innsatsen. Ta en titt i appene til de forskjellige operatørene for mer informasjon, eller undersøk med medlems- og interesseorganisasjoner du allerede er medlem av.

Husk destinasjonsladerne

Prisene og regnestykkene tar utgangspunkt i at man hurtiglader mens man er på farten. En ting som imidlertid ikke får like stor oppmerksomhet er de såkalte destinasjonsladerne. Dette er ladere som står på hoteller og campingplasser og andre steder der du tilbringer natten, altså din destinasjon for dagen, derav navnet destinasjonslader. Dette er ladere som enten er «gratis» fordi det er innbakt i hotellbesøket, eller har en lavere pris fordi effekten er lavere enn på en hurtiglader. Man står natten over og har fulladet bil neste morgen.

Før du lader en eneste kilowattime langs veien bør du undersøke om du får ladet bilen der du skal tilbringe natten. Da sparer du tid og penger. Lader du hjemme hos noen er det god stil å uoppfordret betale for ladingen.

Noen betraktninger

Skal du lade mer enn 91 kWh hos Tesla i sommer lønner det seg med abonnement. Selv kommer jeg ikke til å tegne abonnement siden forskjellen er så liten og fordi jeg uten abonnement ikke vil føle meg økonomisk bundet til å lade hos Tesla. Uten abonnement lader jeg der jeg vil, når jeg vil.

Med IONITY er bildet helt annerledes, siden man har bundet seg til et abonnement som koster 2148,- kroner før man har ladet en eneste kilowattime. Da må man lade mer enn 328 kWh over en tolvmånedersperiode for at abonnementet skal lønne seg sammenliknet med drop-in. Sammenlikner man IONITY med abonnement mot andre operatører må man passere ca. 540 kWh for at IONITY skal lønne seg, men deretter så er IONITY desidert billigst. IONITY blir billigere enn Tesla med abonnement etter at du har ladet 170 kWh og billigere enn Tesla uten abonnement etter 439 kWh.

Et annet alternativ er å velge ladere med lavere effekt, som tar lengre tid, fordi man for eksempel skal handle eller spise. Vi velger som oftest 50 kW fremfor 150 kW når vi stopper for å spise. Da bruker vi minst en time og vil få minst 50 kWh, altså nesten 60 % på vår bil. Normalt kobler jeg den fra lenge før dette, da vi sjelden trenger å lade så mye langs veien. Av og til bruker vi også 11 kW når vi spiser. Det gjelder å velge effekt ut i fra hvor lenge man tenker å stå og hvor mye man trenger. Det beste tipset er å lade mens man allikevel skal noe annet.

Selv kommer jeg til å lade når og hvor jeg har behov for det, for ladingen velter som nevnt ikke feriebudsjettet og forskjellene er som du ser ikke veldig store. Med alle mulige forbehold om feil i tallgrunnlag og utregning, selvfølgelig.

God sommer!

Var denne artikkelen nyttig for deg? Som leser må du gjerne bidra til bloggen. Jeg bruker mye tid og penger på å lage gode artikler og bidrag hjelper meg med å skrive flere.

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Apple AirTag

30.05.22

I serien «Apple-produkter Martin ikke umiddelbart ser behov for» har vi kommet til AirTag. Konseptet er enkelt: putt en AirTag sammen med noe du ikke ønsker å miste og du kan spore dens lokasjon i sanntid. Grunnen til at jeg ikke så behovet umiddelbart var at eksemplene ikke var spesielt relevante for meg. Jeg har for det vesentligste kontroll på hvor jeg har nøkler og andre eiendeler. Å feste en dings som øker nøkkelknippets volum var lite attraktivt. Det var altså ikke slik at jeg ikke så poenget, det var bare ikke så relevant for meg.

Denne våren fikk datteren vår ny sykkel og med den et nytt behov for å kunne finne den igjen dersom den ble stjålet eller hensatt. Strengt tatt ikke bare et behov for akkurat denne sykkelen, men også med våre andre, så da handlet jeg fire AirTags.

Pris

Kjøper man én koster de 329,- kroner stykket, men kjøper man fire koster de 275,- kroner stykket. Til sammenlikning koster en Tile Mate 249,- kroner stykket.

Hvorfor AirTag?

Det er flere grunner til at jeg kjøpte AirTag.

Først og fremst er AirTag en integrert del av operativsystemene til Apple, enten det er macOS, iOS eller iPadOS. Dette er igjen delt i to. Viktigst her er at samtlige Apple-enheter som er i nærheten av en AirTag kan rapportere dens lokasjon, uten at eieren av enheten trenger å installere en app eller gjøre en manuell handling. Samtlige eiere av et Apple-produkt bidrar i en kollektiv dugnad for rapportering av AirTag-lokasjoner. Videre er også «Hvor er?»-appen til Apple installert på nevnte operativsystem, som igjen samler alle familiens Apple-produkter, enten det er en Mac, en iPhone, en iPad, Apple Watch, AirPods eller AirTags. I denne appen finner man familiemedlemmer som frivillig deler sin lokasjon med deg, enheter man har og det Apple kaller «objekter», det vil si ting som har en AirTag festet til seg.

Videre har AirTag utskiftbart batteri, i motsetning til enkelte av konkurrentene. En AirTag benytter et standard CR2032-batteri man enkelt bytter selv. Det varer omtrent et år og du kjøper dem i dagligvareforretninger til under 20,- kroner stykket.

Hvordan virker det?

En AirTag kommuniserer med omgivelsene via Bluetooth Low Energy (BLE). Den har Apples egen U1-prosessor for ultrabredbånd som muliggjør presisjonssøk ned på centimeteren ved hjelp av for eksempel en iPhone.

Når en AirTag er i nærheten av en hvilken som helst Apple-enhet, ikke bare dine egne, vil de koble seg sammen og rapportere om lokasjonen. I praksis har man da et gigantisk nettverk til å bistå i søket etter tapte AirTags.

Når man åpner «Hvor er?»-appen vil man se på et kart hvor den befinner seg og når den sist ble sett. Når man nærmer seg en AirTag vil telefonen koble seg til AirTag-en og man får opp et presisjonssøk med en pil som peker deg i riktig retning. Det vil si at man kan finne objekter med centimeterpresisjon, noe som er fint for dem som ikke alltid legger nøklene på samme sted hver gang.

Tilbake til sykkelen

Spørsmålet er hvordan man fester en AirTag til en sykkel? En AirTag lar seg ikke feste på enkelt vis og en sykkel har ikke spesielt mange steder å gjemme ting.

Løsningen ble å 3D-printe et etui som lar seg stripse fast under setet. To strips for å lukke etuiet og to strips for å feste det under setet.

AirTag under sykkelsetet

Den sitter svært utsatt under setet, med tanke på vann- og steinsprut. Forhåpentligvis holder etuiet godt nok, i tillegg har selve AirTag-en kapslingsgrad IP67 som gjør den vann- og støvtett.

17. mai

Jeg skal ta med et eksempel til. Et eksempel jeg egentlig ikke liker. 17. mai skulle datteren vår gå i sitt første 17. mai-tog i Oslo. Etter to år med pandemi var det meldt rekordmange folk i Oslo og 130 skoler skulle gå i toget. Sannsynligheten for at hun skulle komme vekk fra de andre var selvfølgelig lav, men konsekvensen er stressende. Jeg tok en AirTag og de samme etuiene jeg brukte til sykkelen og stripset den fast i bunaden hennes.

Som trofast leser vet du at jeg er tilhenger av et sterkt personvern og privatliv. Å plassere en AirTag på et annet menneske byr meg prinsipielt imot. Det er den systematiske og kontinuerlige overvåkingen, for eksempel ved å plassere en AirTag i sekken hennes eller en klokke på armen, som er problematisk. Da tar man vekk barnets personvern og privatliv på permanent basis. 17. mai og barnetog er ingen daglig hendelse. Jeg holdt meg for nesen og fikk heldigvis ikke bruk for den.

Personvern

Jeg har allerede snakket litt om personvern, og jeg skal si litt til. Som du forhåpentligvis nå har forstått, kan du se at hvem som helst kan kjøpe en AirTag og i skjul plassere den på eller i en eiendel til en person de ønsker å overvåke. Dette er svært problematisk, siden teknologien er så billig og tilgjengelig og den som blir utsatt for overvåking kan gjøre lite eller ingenting for å forhindre det. Apple har gjort visse tiltak for å varsle den som blir overvåket om fremmede AirTags, men det virker ikke å være tilstrekkelig.

Spørsmålet er om Apple evner å overkomme scenarier for misbruk. Hvis ikke er det fare for at Apple må avvikle AirTags. Men for alle legitime formål er AirTags helt supre. Jeg kommer sikkert til å kjøpe flere.

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Plattformer

18.05.22

Jobber du med teknologi har du garantert hørt om plattformer. Hva er det egentlig? Og hva må du som privatperson eller ansatt i en bedrift passe deg for?

Svært mange snakker om å lage plattformer og at de må ha en plattformstrategi. Imidlertid er det svært få som lykkes med å etablere en plattform, og trenden vi har sett de siste årene er at stadig flere tjenester og mer informasjon konsolideres i noen få, dominerende plattformer. Hvis du jobber et sted og lurer på om du skal etablere en plattform er svaret som oftest nei, fordi det er svært mange faktorer man må lykkes med og mange av disse faktorene styres av andre enn deg selv.

I denne artikkelen tenkte jeg å snakke litt om hva plattformer faktisk er, å gi noen eksempler på forskjellige plattformer og ikke minst hva som er fordeler og ulemper slik at du som forbruker eller ansatt i en bedrift ikke ukritisk overlater viktige opplysninger eller kundekontakt til en plattform. Denne artikkelen går ikke i dybden på hvordan du lager en plattform, og artikkelen tar heller ikke for seg alle aspekter om plattformer. Det er skrevet metervis med bøker om temaet.

Hva er en plattform?

Det finnes mange forsøk på å definere en plattform, men en av de beste kommer fra Michael A. Cusumano, Annabelle Gawer og David B. Yoffie ved MIT og HBS, når de i «Platform versus Non-Platform Company Performance: Some Exploratory Data Analysis, 1995-2015» fra 2018 skriver at:

A platform refers to a company-owned business (virtual or physical) that connects individuals and organizations at the level of an industry in order to enable innovations or transactions among users and other market participants, generating direct or indirect network effects in the process.

Uthevingen er min egen. Som det fremgår i sitatet er plattformer ofte delt i to grupper, innovasjon eller transaksjon, men en tredje variant er en hybrid mellom disse to.

En innovasjonsplattform er en plattform som lar andre lage nye innovasjoner på toppen av plattformen. Det kan være Amazon Web Services (AWS) som gir deg en komplett verktøykasse for hvordan man bygger og drifter en tjeneste, uten å ha en eneste server selv. Der får du alt fra operativsystemer og databaser til nettverk og brannmurer. Et annet eksempel er Apples operativsystem iOS og Googles operativsystem Android, som begge lar utviklere bygge applikasjoner for disse operativsystemene.

En transaksjonsplattform er formidlere av og markedsplasser der aktører som bruker plattformen kan komme i kontakt med hverandre for kjøp og salg, eller bare utveksling av informasjon. Det kan være Airbnb som kobler sammen utleiere av feriesteder med leietakere, eller Uber som kobler sammen sjåfører med dem som har behov for transport.

En hybridplattform kombinerer innovasjon og transaksjon i én plattform. Selskaper som Apple og Google kan nærmest sees på som hybridplattformer i seg selv, da de tilbyr et komplett og integrert økosystem for utvikling og innovasjon, slik som iOS og Android, samt en markedsplass med brukere for distribusjon, slik som App Store og Google Play.

En plattform kjennetegnes gjerne ved noen særegne karakteristikker:

  • Den har flere markedssider. Det vil si at plattformleverandøren har forskjellige forretningsmodeller mot forskjellige brukere eller kunder av plattformen. I Airbnb er utleier og leietaker to slike markedssider. I Uber er sjåfør og passasjer det samme. Slike forretningsmodeller visualiseres gjerne med Business Model Canvas. Ofte er ikke alle markedssidene synlige for hverandre. Når du bruker Gmail fra Google er det ikke synlig for deg hvilke andre markedssider som er avhengige av at du gjør det.
  • Den er avhengig av nettverkseffekt. Altså at et tilstrekkelig antall aktører bruker plattformen. Airbnb har ingenting å tilby sine utleiere hvis de ikke har nok leietakere som bruker plattformen, og omvendt. Det samme for Uber med sjåfører og passasjerer. Dette er nedfelt i Metcalfe’s law som — i overført forstand — sier at verdien av plattformen er proporsjonal med kvadratet av antall brukere av plattformen.
  • Den har et høna og egget-dilemma. Hvilken markedsside skal plattformleverandøren vokse først for å tiltrekke andre markedssider? Skal Airbnb vokse antall utleiere eller leietakere først? Skal Uber vokse sjåfører eller passasjerer først?
  • Den prøver å begrense multi-homing. Det vil si at man forhindrer én eller flere markedssider fra å bruke konkurrerende plattformer. Hvordan forhindrer man at en sjåfør er tilgjengelig i både Uber og Lyft samtidig?

Hva er alternativet til en plattform?

Som du sikkert har forstått er en plattform først og fremst en forretningsmodell, eller en samling med forretningsmodeller som er gjensidig avhengig av hverandre. Teknologien som realiserer plattformen er først og fremst en leveransemodell og er ikke plattformen i seg selv.

Alternativet til en plattform kalles gjerne en lineær forretningsmodell, på engelsk ofte kalt «piped business models» eller bare «pipes». Lineære forretningsmodeller er langt vanligere og baserer seg på en flyt i varer eller tjenester, fra leverandøren eller produsenten til kunden. Noe produseres i den ene enden og kjøpes i den andre. Min forståelse er at de aller fleste selskapene i verden har lineære forretningsmodeller, mens de største selskapene i verden er plattformselskaper. Det er nok derfor vi hører så ofte om plattformer.

Du kan titte på både etablerte og nye selskaper, nasjonalt og internasjonalt, og vurdere hva som er modellen deres. La oss se på noen relativt nye og spennende norske selskaper. Oda leverer dagligvarer på nett og har en lineær forretningsmodell. Men de har alt som skal til for å gjøre om modellen sin til en plattform ved å åpne butikken for tredjeparter i større grad enn hva de har eksperimentert med så langt. Eller reMarkable som produserer skriveplater har også en lineær forretningsmodell, men har alle forutsetninger for å åpne løsningen sin for tredjeparter og dermed bli en plattform.

Hvorfor bør du vite litt om plattformer?

Det er mange ting du bør vite om plattformene du bruker. Når du bruker en tjeneste som for eksempel Gmail eller Facebook, som er gratis for deg, er det viktig å forstå hvorfor den er gratis. Google og Facebook gir deg ikke sine tjenester fordi de er rause med deg, men fordi du er en uvurderlig komponent, altså en markedsside, i deres plattform. De tjener penger fra en annen markedsside ved å selge informasjon og opplysninger du legger igjen i plattformen. Data er valutaen som benyttes i transaksjonen mellom deg og plattformen.

Som bedrift bruker man ofte også mange forskjellige plattformer, avhengig av hva man driver med. De fleste annonserer på Google og Facebook for å komme i kontakt med det du tror er bedriften sine kunder, men som i realiteten er kundene til Google og Facebook. Det er ikke dine kunder. Hvis du for eksempel driver en Facebook-side og har en del følgere, tenker du kanskje at det er smart å putte litt penger i annonsering for å få ytterligere spredning på det du publiserer på denne siden. Det fremstår som et rasjonelt valg, men det er i realiteten svært uklokt. I det du velger å betale for slik spredning flytter Facebook deg fra ett kundesegment til et annet. Fra segmentet som ikke betaler til dem som er villige til å betale. Deretter skrur de igjen krana og du må betale for all kontakt du ønsker å ha med det du trodde var dine kunder. Den første sprøyta er gratis. Resten må du betale for.

Videre er det slik at du tar i bruk en plattform på plattformleverandørens vilkår. Ved å registrere deg i plattformen, enten du er privatperson eller bedrift, aksepterer du plattformleverandørens vilkår for hvordan du kan oppføre deg på plattformen. I de fleste tilfeller er dette helt akseptable vilkår som sikrer plattformleverandøren mot misbruk, men det blir problematisk dersom du blir utestengt fra plattformen og dermed også mister kontakten med dine venner eller kunder. Jeg har to eksempler på dette som vi kommer tilbake til lenger ned.

Eksempler på plattformer

Jeg har allerede kommet med noen kjente eksempler, og jeg skal titte på noen flere og komme med noen enkle betraktninger. Listen er ikke i nærheten av uttømmende, men er ment for å gi deg varierte eksempler på hva en plattform kan være.

  • YouTube (transaksjonsplattform) kobler videoprodusenter med seere.
  • Patreon (transaksjonsplattform) kobler innholdsprodusenter med personer som vil gi bort penger.
  • Fiverr (transaksjonsplattform) kobler designere med kunder. Logoen til podcasten Fimbul har jeg fått designet via Fiverr.
  • Facebook (hybridplattform) er en annonsekanal som kobler bedrifter som annonserer med privatpersoner som potensielle kunder av annonsørenes produkter og tjenester.
  • Instagram (transaksjonsplattform) er eid av Facebook og har samme forretningsmodell.
  • AWS (innovasjonsplattform) lar utviklere lage og drifte løsninger ved å bruke ferdige komponenter i arbeidet.
  • App Store (transaksjonsplattform) kobler apputviklere og privatpersoner som kjøper appene.
  • Airbnb (transaksjonsplattform) kobler utleiere og leietakere.
  • Uber (transaksjonsplattform) kobler sjåfører og passasjerer.
  • Mailchimp (innovasjonsplattform) tilbyr alt du trenger for å sende store mengder e-post.
  • WordPress.com (innovasjonsplattform) tilbyr alt du trenger for å lage et enkelt nettsted eller en blogg.

Hva er fordelen med en plattform?

Det er noen åpenbare fordeler ved å bruke forskjellige plattformer. En av de mest åpenbare er at du kommer til «dekket bord», det vil si at plattformen har tatt seg bryet med å enten skaffe privatpersonene eller bedriftene du trenger å komme i kontakt med, ref. nettverkseffekten, eller at de har gjort jobben med å lage byggeklossene du trenger for å utvikle dine egne løsninger på toppen av dette.

Plattformene har laget noe som i praksis er tilnærmet umulig for deg selv å gjøre på egenhånd.

Slike stordriftsfordeler gir deg som oftest reduserte priser, helt ned til gratis.

Hva er ulempen med en plattform?

Til tross for at det er mange store fordeler ved å bruke forskjellige plattformer, er det også noen ulemper som kan være kritiske hvis noe først går galt.

La meg ta to eksempler.

For snart ti år siden ble min gode venninne Linn utestengt fra Amazon og hennes Kindle gjort ubrukelig. Ingen forklaring. Ut i kulda. Jeg skrev om saken her på bloggen og saken ble gjengitt på nettsteder som NRK, Aftenposten, Reddit, Boing Boing, Der Spiegel, The Guardian, Digg og Forbes. Artikkelen min ble lest over to millioner ganger de første to dagene. Først etter massiv kritikk åpnet Amazon kontoen hennes igjen, men fortsatt ingen forklaring. Saken er en påminnelse om at det du tror du kjøper egentlig ikke er et kjøp, men en slags leieavtale. Og hvis utleier tenker du har gjort noe galt så er det ut i kulda.

La meg ta et langt ferskere eksempel, som er årsaken til at jeg har skrevet denne artikkelen. En lørdag for et par uker siden fikk jeg en e-post i innboksen min fra Mailchimp.

Your Mailchimp account with the username [brukernavn] has been suspended for violating our Standard Terms of Use and Acceptable Use Policy. Please review our policies for more information on the types of content we don’t allow.

Siden jeg kun bruker Mailchimp til utsendelse av nyhetsbrev fra denne bloggen, så jeg ingen annen forklaring enn at det var skjedd ved en feiltakelse. Jeg kontaktet kundeservice og fikk først følgende til svar:

Our automated abuse-prevention system, Omnivore, detected account content or actions that violate our Acceptable Use Policy. In order to protect all of our users and ensure the deliverability of everyone’s campaigns, we have to ask that you seek a new vendor for your marketing needs.

Fortsatt ingen forklaring, så jeg kontaktet kundeservice på nytt, med følgende svar:

To provide insight on the suspension, our automated abuse prevention system, Omnivore, prompted a review of the account. This can be common with new and upgrading accounts. Omnivore scans various areas to detect risks, including lists, campaign content, and account information. After our review, we’ve verified that the account has been reinstated.

Endelig fikk jeg tak i et menneske. Et menneske som tok seg bryet med å gjøre en manuell sjekk av min konto, og deretter åpnet den.

Som alle andre plattformer har også Mailchimp automatiske systemer i drift for å ivareta sikkerheten i plattformen. Det er både nødvendig og rasjonelt, og det sparer plattformleverandøren for masse jobb når de har laget en robot som sjekker for mistenkelig aktivitet.

Der det imidlertid blir problematisk er når roboten tar feil valg. Både i eksempelet med Amazon og med Mailchimp var det åpenbart en feilvurdering av roboten, og spesielt i eksempelet med Amazon var det ingen hjelp å få fra et menneske. Denne problematikken er så kritisk at den potensielt kan føre til utenforskap for privatpersoner eller kroken på døren for bedrifter. Utenforskap fordi en robots feilvurdering kan utestenge privatpersoner fra nettverket med andre mennesker som de er en del av. Kroken på døren fordi en bedrift kan bli avskåret fra kontakten med sine kunder og dermed også fra inntektsstrømmen. Hva skjer hvis en privatperson utestenges ved en feil fra Facebook? Eller en liten bedrift fra Fiverr? Eller fra å sende ut nyhetsbrev? En YouTuber fra YouTube og Patreon?

Som bedrift må du ha en strategi for hvordan du bruker plattformer, og hvilken risiko det medfører. Hvem eier kontaktopplysningene til dine kunder? Har bedriften dem selv, eller er det Facebook og Google som har dem? Hvis svaret er at bedriften ikke eier dem selv, betyr det i praksis at din bedrift er fullstendig prisgitt en annen aktør for at bedriften skal holde kontakten med kundene.

Denne problematikken har eskalert så langt at det arbeides med lovgivning som skal sikre adgangen til å klage over feilvurderinger — altså utestengelse av roboter — i plattformen. Det er en helt nødvendig regulering.

Hva bruker jeg plattformer til?

Til sist tenkte jeg å skrive litt om hva jeg selv bruker plattformer til. Primært bruker jeg dem til to ting:

  • Å bygge ting. (Innovasjonsplattformer) Jeg har denne bloggen hos de dyktige folkene i Nordhost. Takket være dem slipper jeg å holde meg med egen server med operativsystemer og databaser og virtualisering og drift jeg selv ikke har peiling på. Som leser av denne bloggen abonnerer du selvfølgelig på nyhetsbrevet. Det sendes automatisk ut med Mailchimp hver gang jeg publiserer en artikkel, og Mailchimp tilbyr alle verktøyene jeg trenger for å håndtere abonnenter, designe nyhetsbrevet og selve utsendelsen. For litt særere ting bygger jeg tjenester hos DigitalOcean.
  • Å spre ting. (Transaksjonsplattformer) Det er et uttrykk som heter «POSSE» og står for «Publish (on your) Own Site, Syndicate Elsewhere». Det vil si at jeg eier mitt eget nettsted og er min egen herre, men bruker plattformer for spredning slik som for eksempel Reddit, Facebook, Twitter og LinkedIn. Jeg publiserer aldri ting direkte på disse nettstedene. Prinsippene jeg i stor grad følger kan du lese om på IndieWeb.

Som det sikkert fremkommer mellom linjene, ser jeg på plattformer som midler for å nå andre mål, og ikke mål i seg selv. Det er som bildet innledningsvis viser infrastruktur og byggeklosser for å lage ting eller komme i kontakt med andre. Jeg håper at du med denne artikkelen har blitt litt klokere på hva en plattform er, eksempler åå forskjellige typer plattformer og plattformenes fordeler og ulemper.

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Flere artikler

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Om Martin

Martin Koksrud Bekkelund

Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er SVP Business Development, International Growth hos Documaster. Les mer...

 

Mastodon Facebook LinkedIn Thingiverse GitHub Ko-Fi PayPal

© 1995-2022 Martin Koksrud Bekkelund
OpphavsrettRSS og abonnementKontaktPersonvern og informasjonskapsler