Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Teknologi • Samfunn • Politikk

Apple AirTag

30.05.22

I serien «Apple-produkter Martin ikke umiddelbart ser behov for» har vi kommet til AirTag. Konseptet er enkelt: putt en AirTag sammen med noe du ikke ønsker å miste og du kan spore dens lokasjon i sanntid. Grunnen til at jeg ikke så behovet umiddelbart var at eksemplene ikke var spesielt relevante for meg. Jeg har for det vesentligste kontroll på hvor jeg har nøkler og andre eiendeler. Å feste en dings som øker nøkkelknippets volum var lite attraktivt. Det var altså ikke slik at jeg ikke så poenget, det var bare ikke så relevant for meg.

Denne våren fikk datteren vår ny sykkel og med den et nytt behov for å kunne finne den igjen dersom den ble stjålet eller hensatt. Strengt tatt ikke bare et behov for akkurat denne sykkelen, men også med våre andre, så da handlet jeg fire AirTags.

Pris

Kjøper man én koster de 329,- kroner stykket, men kjøper man fire koster de 275,- kroner stykket. Til sammenlikning koster en Tile Mate 249,- kroner stykket.

Hvorfor AirTag?

Det er flere grunner til at jeg kjøpte AirTag.

Først og fremst er AirTag en integrert del av operativsystemene til Apple, enten det er macOS, iOS eller iPadOS. Dette er igjen delt i to. Viktigst her er at samtlige Apple-enheter som er i nærheten av en AirTag kan rapportere dens lokasjon, uten at eieren av enheten trenger å installere en app eller gjøre en manuell handling. Samtlige eiere av et Apple-produkt bidrar i en kollektiv dugnad for rapportering av AirTag-lokasjoner. Videre er også «Hvor er?»-appen til Apple installert på nevnte operativsystem, som igjen samler alle familiens Apple-produkter, enten det er en Mac, en iPhone, en iPad, Apple Watch, AirPods eller AirTags. I denne appen finner man familiemedlemmer som frivillig deler sin lokasjon med deg, enheter man har og det Apple kaller «objekter», det vil si ting som har en AirTag festet til seg.

Videre har AirTag utskiftbart batteri, i motsetning til enkelte av konkurrentene. En AirTag benytter et standard CR2032-batteri man enkelt bytter selv. Det varer omtrent et år og du kjøper dem i dagligvareforretninger til under 20,- kroner stykket.

Hvordan virker det?

En AirTag kommuniserer med omgivelsene via Bluetooth Low Energy (BLE). Den har Apples egen U1-prosessor for ultrabredbånd som muliggjør presisjonssøk ned på centimeteren ved hjelp av for eksempel en iPhone.

Når en AirTag er i nærheten av en hvilken som helst Apple-enhet, ikke bare dine egne, vil de koble seg sammen og rapportere om lokasjonen. I praksis har man da et gigantisk nettverk til å bistå i søket etter tapte AirTags.

Når man åpner «Hvor er?»-appen vil man se på et kart hvor den befinner seg og når den sist ble sett. Når man nærmer seg en AirTag vil telefonen koble seg til AirTag-en og man får opp et presisjonssøk med en pil som peker deg i riktig retning. Det vil si at man kan finne objekter med centimeterpresisjon, noe som er fint for dem som ikke alltid legger nøklene på samme sted hver gang.

Tilbake til sykkelen

Spørsmålet er hvordan man fester en AirTag til en sykkel? En AirTag lar seg ikke feste på enkelt vis og en sykkel har ikke spesielt mange steder å gjemme ting.

Løsningen ble å 3D-printe et etui som lar seg stripse fast under setet. To strips for å lukke etuiet og to strips for å feste det under setet.

AirTag under sykkelsetet

Den sitter svært utsatt under setet, med tanke på vann- og steinsprut. Forhåpentligvis holder etuiet godt nok, i tillegg har selve AirTag-en kapslingsgrad IP67 som gjør den vann- og støvtett.

17. mai

Jeg skal ta med et eksempel til. Et eksempel jeg egentlig ikke liker. 17. mai skulle datteren vår gå i sitt første 17. mai-tog i Oslo. Etter to år med pandemi var det meldt rekordmange folk i Oslo og 130 skoler skulle gå i toget. Sannsynligheten for at hun skulle komme vekk fra de andre var selvfølgelig lav, men konsekvensen er stressende. Jeg tok en AirTag og de samme etuiene jeg brukte til sykkelen og stripset den fast i bunaden hennes.

Som trofast leser vet du at jeg er tilhenger av et sterkt personvern og privatliv. Å plassere en AirTag på et annet menneske byr meg prinsipielt imot. Det er den systematiske og kontinuerlige overvåkingen, for eksempel ved å plassere en AirTag i sekken hennes eller en klokke på armen, som er problematisk. Da tar man vekk barnets personvern og privatliv på permanent basis. 17. mai og barnetog er ingen daglig hendelse. Jeg holdt meg for nesen og fikk heldigvis ikke bruk for den.

Personvern

Jeg har allerede snakket litt om personvern, og jeg skal si litt til. Som du forhåpentligvis nå har forstått, kan du se at hvem som helst kan kjøpe en AirTag og i skjul plassere den på eller i en eiendel til en person de ønsker å overvåke. Dette er svært problematisk, siden teknologien er så billig og tilgjengelig og den som blir utsatt for overvåking kan gjøre lite eller ingenting for å forhindre det. Apple har gjort visse tiltak for å varsle den som blir overvåket om fremmede AirTags, men det virker ikke å være tilstrekkelig.

Spørsmålet er om Apple evner å overkomme scenarier for misbruk. Hvis ikke er det fare for at Apple må avvikle AirTags. Men for alle legitime formål er AirTags helt supre. Jeg kommer sikkert til å kjøpe flere.

Som leser kan du bidra til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Bli bidragsyter

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Plattformer

18.05.22

Jobber du med teknologi har du garantert hørt om plattformer. Hva er det egentlig? Og hva må du som privatperson eller ansatt i en bedrift passe deg for?

Svært mange snakker om å lage plattformer og at de må ha en plattformstrategi. Imidlertid er det svært få som lykkes med å etablere en plattform, og trenden vi har sett de siste årene er at stadig flere tjenester og mer informasjon konsolideres i noen få, dominerende plattformer. Hvis du jobber et sted og lurer på om du skal etablere en plattform er svaret som oftest nei, fordi det er svært mange faktorer man må lykkes med og mange av disse faktorene styres av andre enn deg selv.

I denne artikkelen tenkte jeg å snakke litt om hva plattformer faktisk er, å gi noen eksempler på forskjellige plattformer og ikke minst hva som er fordeler og ulemper slik at du som forbruker eller ansatt i en bedrift ikke ukritisk overlater viktige opplysninger eller kundekontakt til en plattform. Denne artikkelen går ikke i dybden på hvordan du lager en plattform, og artikkelen tar heller ikke for seg alle aspekter om plattformer. Det er skrevet metervis med bøker om temaet.

Hva er en plattform?

Det finnes mange forsøk på å definere en plattform, men en av de beste kommer fra Michael A. Cusumano, Annabelle Gawer og David B. Yoffie ved MIT og HBS, når de i «Platform versus Non-Platform Company Performance: Some Exploratory Data Analysis, 1995-2015» fra 2018 skriver at:

A platform refers to a company-owned business (virtual or physical) that connects individuals and organizations at the level of an industry in order to enable innovations or transactions among users and other market participants, generating direct or indirect network effects in the process.

Uthevingen er min egen. Som det fremgår i sitatet er plattformer ofte delt i to grupper, innovasjon eller transaksjon, men en tredje variant er en hybrid mellom disse to.

En innovasjonsplattform er en plattform som lar andre lage nye innovasjoner på toppen av plattformen. Det kan være Amazon Web Services (AWS) som gir deg en komplett verktøykasse for hvordan man bygger og drifter en tjeneste, uten å ha en eneste server selv. Der får du alt fra operativsystemer og databaser til nettverk og brannmurer. Et annet eksempel er Apples operativsystem iOS og Googles operativsystem Android, som begge lar utviklere bygge applikasjoner for disse operativsystemene.

En transaksjonsplattform er formidlere av og markedsplasser der aktører som bruker plattformen kan komme i kontakt med hverandre for kjøp og salg, eller bare utveksling av informasjon. Det kan være Airbnb som kobler sammen utleiere av feriesteder med leietakere, eller Uber som kobler sammen sjåfører med dem som har behov for transport.

En hybridplattform kombinerer innovasjon og transaksjon i én plattform. Selskaper som Apple og Google kan nærmest sees på som hybridplattformer i seg selv, da de tilbyr et komplett og integrert økosystem for utvikling og innovasjon, slik som iOS og Android, samt en markedsplass med brukere for distribusjon, slik som App Store og Google Play.

En plattform kjennetegnes gjerne ved noen særegne karakteristikker:

  • Den har flere markedssider. Det vil si at plattformleverandøren har forskjellige forretningsmodeller mot forskjellige brukere eller kunder av plattformen. I Airbnb er utleier og leietaker to slike markedssider. I Uber er sjåfør og passasjer det samme. Slike forretningsmodeller visualiseres gjerne med Business Model Canvas. Ofte er ikke alle markedssidene synlige for hverandre. Når du bruker Gmail fra Google er det ikke synlig for deg hvilke andre markedssider som er avhengige av at du gjør det.
  • Den er avhengig av nettverkseffekt. Altså at et tilstrekkelig antall aktører bruker plattformen. Airbnb har ingenting å tilby sine utleiere hvis de ikke har nok leietakere som bruker plattformen, og omvendt. Det samme for Uber med sjåfører og passasjerer. Dette er nedfelt i Metcalfe’s law som — i overført forstand — sier at verdien av plattformen er proporsjonal med kvadratet av antall brukere av plattformen.
  • Den har et høna og egget-dilemma. Hvilken markedsside skal plattformleverandøren vokse først for å tiltrekke andre markedssider? Skal Airbnb vokse antall utleiere eller leietakere først? Skal Uber vokse sjåfører eller passasjerer først?
  • Den prøver å begrense multi-homing. Det vil si at man forhindrer én eller flere markedssider fra å bruke konkurrerende plattformer. Hvordan forhindrer man at en sjåfør er tilgjengelig i både Uber og Lyft samtidig?

Hva er alternativet til en plattform?

Som du sikkert har forstått er en plattform først og fremst en forretningsmodell, eller en samling med forretningsmodeller som er gjensidig avhengig av hverandre. Teknologien som realiserer plattformen er først og fremst en leveransemodell og er ikke plattformen i seg selv.

Alternativet til en plattform kalles gjerne en lineær forretningsmodell, på engelsk ofte kalt «piped business models» eller bare «pipes». Lineære forretningsmodeller er langt vanligere og baserer seg på en flyt i varer eller tjenester, fra leverandøren eller produsenten til kunden. Noe produseres i den ene enden og kjøpes i den andre. Min forståelse er at de aller fleste selskapene i verden har lineære forretningsmodeller, mens de største selskapene i verden er plattformselskaper. Det er nok derfor vi hører så ofte om plattformer.

Du kan titte på både etablerte og nye selskaper, nasjonalt og internasjonalt, og vurdere hva som er modellen deres. La oss se på noen relativt nye og spennende norske selskaper. Oda leverer dagligvarer på nett og har en lineær forretningsmodell. Men de har alt som skal til for å gjøre om modellen sin til en plattform ved å åpne butikken for tredjeparter i større grad enn hva de har eksperimentert med så langt. Eller reMarkable som produserer skriveplater har også en lineær forretningsmodell, men har alle forutsetninger for å åpne løsningen sin for tredjeparter og dermed bli en plattform.

Hvorfor bør du vite litt om plattformer?

Det er mange ting du bør vite om plattformene du bruker. Når du bruker en tjeneste som for eksempel Gmail eller Facebook, som er gratis for deg, er det viktig å forstå hvorfor den er gratis. Google og Facebook gir deg ikke sine tjenester fordi de er rause med deg, men fordi du er en uvurderlig komponent, altså en markedsside, i deres plattform. De tjener penger fra en annen markedsside ved å selge informasjon og opplysninger du legger igjen i plattformen. Data er valutaen som benyttes i transaksjonen mellom deg og plattformen.

Som bedrift bruker man ofte også mange forskjellige plattformer, avhengig av hva man driver med. De fleste annonserer på Google og Facebook for å komme i kontakt med det du tror er bedriften sine kunder, men som i realiteten er kundene til Google og Facebook. Det er ikke dine kunder. Hvis du for eksempel driver en Facebook-side og har en del følgere, tenker du kanskje at det er smart å putte litt penger i annonsering for å få ytterligere spredning på det du publiserer på denne siden. Det fremstår som et rasjonelt valg, men det er i realiteten svært uklokt. I det du velger å betale for slik spredning flytter Facebook deg fra ett kundesegment til et annet. Fra segmentet som ikke betaler til dem som er villige til å betale. Deretter skrur de igjen krana og du må betale for all kontakt du ønsker å ha med det du trodde var dine kunder. Den første sprøyta er gratis. Resten må du betale for.

Videre er det slik at du tar i bruk en plattform på plattformleverandørens vilkår. Ved å registrere deg i plattformen, enten du er privatperson eller bedrift, aksepterer du plattformleverandørens vilkår for hvordan du kan oppføre deg på plattformen. I de fleste tilfeller er dette helt akseptable vilkår som sikrer plattformleverandøren mot misbruk, men det blir problematisk dersom du blir utestengt fra plattformen og dermed også mister kontakten med dine venner eller kunder. Jeg har to eksempler på dette som vi kommer tilbake til lenger ned.

Eksempler på plattformer

Jeg har allerede kommet med noen kjente eksempler, og jeg skal titte på noen flere og komme med noen enkle betraktninger. Listen er ikke i nærheten av uttømmende, men er ment for å gi deg varierte eksempler på hva en plattform kan være.

  • YouTube (transaksjonsplattform) kobler videoprodusenter med seere.
  • Patreon (transaksjonsplattform) kobler innholdsprodusenter med personer som vil gi bort penger.
  • Fiverr (transaksjonsplattform) kobler designere med kunder. Logoen til podcasten Fimbul har jeg fått designet via Fiverr.
  • Facebook (hybridplattform) er en annonsekanal som kobler bedrifter som annonserer med privatpersoner som potensielle kunder av annonsørenes produkter og tjenester.
  • Instagram (transaksjonsplattform) er eid av Facebook og har samme forretningsmodell.
  • AWS (innovasjonsplattform) lar utviklere lage og drifte løsninger ved å bruke ferdige komponenter i arbeidet.
  • App Store (transaksjonsplattform) kobler apputviklere og privatpersoner som kjøper appene.
  • Airbnb (transaksjonsplattform) kobler utleiere og leietakere.
  • Uber (transaksjonsplattform) kobler sjåfører og passasjerer.
  • Mailchimp (innovasjonsplattform) tilbyr alt du trenger for å sende store mengder e-post.
  • WordPress.com (innovasjonsplattform) tilbyr alt du trenger for å lage et enkelt nettsted eller en blogg.

Hva er fordelen med en plattform?

Det er noen åpenbare fordeler ved å bruke forskjellige plattformer. En av de mest åpenbare er at du kommer til «dekket bord», det vil si at plattformen har tatt seg bryet med å enten skaffe privatpersonene eller bedriftene du trenger å komme i kontakt med, ref. nettverkseffekten, eller at de har gjort jobben med å lage byggeklossene du trenger for å utvikle dine egne løsninger på toppen av dette.

Plattformene har laget noe som i praksis er tilnærmet umulig for deg selv å gjøre på egenhånd.

Slike stordriftsfordeler gir deg som oftest reduserte priser, helt ned til gratis.

Hva er ulempen med en plattform?

Til tross for at det er mange store fordeler ved å bruke forskjellige plattformer, er det også noen ulemper som kan være kritiske hvis noe først går galt.

La meg ta to eksempler.

For snart ti år siden ble min gode venninne Linn utestengt fra Amazon og hennes Kindle gjort ubrukelig. Ingen forklaring. Ut i kulda. Jeg skrev om saken her på bloggen og saken ble gjengitt på nettsteder som NRK, Aftenposten, Reddit, Boing Boing, Der Spiegel, The Guardian, Digg og Forbes. Artikkelen min ble lest over to millioner ganger de første to dagene. Først etter massiv kritikk åpnet Amazon kontoen hennes igjen, men fortsatt ingen forklaring. Saken er en påminnelse om at det du tror du kjøper egentlig ikke er et kjøp, men en slags leieavtale. Og hvis utleier tenker du har gjort noe galt så er det ut i kulda.

La meg ta et langt ferskere eksempel, som er årsaken til at jeg har skrevet denne artikkelen. En lørdag for et par uker siden fikk jeg en e-post i innboksen min fra Mailchimp.

Your Mailchimp account with the username [brukernavn] has been suspended for violating our Standard Terms of Use and Acceptable Use Policy. Please review our policies for more information on the types of content we don’t allow.

Siden jeg kun bruker Mailchimp til utsendelse av nyhetsbrev fra denne bloggen, så jeg ingen annen forklaring enn at det var skjedd ved en feiltakelse. Jeg kontaktet kundeservice og fikk først følgende til svar:

Our automated abuse-prevention system, Omnivore, detected account content or actions that violate our Acceptable Use Policy. In order to protect all of our users and ensure the deliverability of everyone’s campaigns, we have to ask that you seek a new vendor for your marketing needs.

Fortsatt ingen forklaring, så jeg kontaktet kundeservice på nytt, med følgende svar:

To provide insight on the suspension, our automated abuse prevention system, Omnivore, prompted a review of the account. This can be common with new and upgrading accounts. Omnivore scans various areas to detect risks, including lists, campaign content, and account information. After our review, we’ve verified that the account has been reinstated.

Endelig fikk jeg tak i et menneske. Et menneske som tok seg bryet med å gjøre en manuell sjekk av min konto, og deretter åpnet den.

Som alle andre plattformer har også Mailchimp automatiske systemer i drift for å ivareta sikkerheten i plattformen. Det er både nødvendig og rasjonelt, og det sparer plattformleverandøren for masse jobb når de har laget en robot som sjekker for mistenkelig aktivitet.

Der det imidlertid blir problematisk er når roboten tar feil valg. Både i eksempelet med Amazon og med Mailchimp var det åpenbart en feilvurdering av roboten, og spesielt i eksempelet med Amazon var det ingen hjelp å få fra et menneske. Denne problematikken er så kritisk at den potensielt kan føre til utenforskap for privatpersoner eller kroken på døren for bedrifter. Utenforskap fordi en robots feilvurdering kan utestenge privatpersoner fra nettverket med andre mennesker som de er en del av. Kroken på døren fordi en bedrift kan bli avskåret fra kontakten med sine kunder og dermed også fra inntektsstrømmen. Hva skjer hvis en privatperson utestenges ved en feil fra Facebook? Eller en liten bedrift fra Fiverr? Eller fra å sende ut nyhetsbrev? En YouTuber fra YouTube og Patreon?

Som bedrift må du ha en strategi for hvordan du bruker plattformer, og hvilken risiko det medfører. Hvem eier kontaktopplysningene til dine kunder? Har bedriften dem selv, eller er det Facebook og Google som har dem? Hvis svaret er at bedriften ikke eier dem selv, betyr det i praksis at din bedrift er fullstendig prisgitt en annen aktør for at bedriften skal holde kontakten med kundene.

Denne problematikken har eskalert så langt at det arbeides med lovgivning som skal sikre adgangen til å klage over feilvurderinger — altså utestengelse av roboter — i plattformen. Det er en helt nødvendig regulering.

Hva bruker jeg plattformer til?

Til sist tenkte jeg å skrive litt om hva jeg selv bruker plattformer til. Primært bruker jeg dem til to ting:

  • Å bygge ting. (Innovasjonsplattformer) Jeg har denne bloggen hos de dyktige folkene i Nordhost. Takket være dem slipper jeg å holde meg med egen server med operativsystemer og databaser og virtualisering og drift jeg selv ikke har peiling på. Som leser av denne bloggen abonnerer du selvfølgelig på nyhetsbrevet. Det sendes automatisk ut med Mailchimp hver gang jeg publiserer en artikkel, og Mailchimp tilbyr alle verktøyene jeg trenger for å håndtere abonnenter, designe nyhetsbrevet og selve utsendelsen. For litt særere ting bygger jeg tjenester hos DigitalOcean.
  • Å spre ting. (Transaksjonsplattformer) Det er et uttrykk som heter «POSSE» og står for «Publish (on your) Own Site, Syndicate Elsewhere». Det vil si at jeg eier mitt eget nettsted og er min egen herre, men bruker plattformer for spredning slik som for eksempel Reddit, Facebook, Twitter og LinkedIn. Jeg publiserer aldri ting direkte på disse nettstedene. Prinsippene jeg i stor grad følger kan du lese om på IndieWeb.

Som det sikkert fremkommer mellom linjene, ser jeg på plattformer som midler for å nå andre mål, og ikke mål i seg selv. Det er som bildet innledningsvis viser infrastruktur og byggeklosser for å lage ting eller komme i kontakt med andre. Jeg håper at du med denne artikkelen har blitt litt klokere på hva en plattform er, eksempler åå forskjellige typer plattformer og plattformenes fordeler og ulemper.

Som leser kan du bidra til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Bli bidragsyter

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Ny jobb

09.05.22

Etter sommeren starter jeg i ny jobb! Etter snart ti år i Posten skal jeg videre til Documaster.

Det har vært ti svært lærerike, gode og trivelige år i Posten. Det er også derfor jeg har vært der så lenge. Til tross for at bedriften er en av Norges eldste, er det morsomt å se at den aldri står på stedet hvil, men alltid drives av kundebehov og nye måter å jobbe på. Jeg har hatt gleden av å være med å bygge opp forretningsområdet Digipost nesten helt fra starten, og sammen med svært kompetente kolleger fått det til å vokse til å være lønnsomt og etablert flere nye forretningsområder. Derfor er det en passende anledning til å komme seg videre. Jeg har hatt gleden av å jobbe med detaljene i utvikling, drift og design, til de store strategiske veivalgene sammen med en god ledergruppe, konsernledelsen og styret. Jeg har lært utrolig masse, om alt fra skydrift av store og komplekse systemer, informasjonssikkerhet, utviklingsverktøy og utviklingsmetodikk, til digital forretningsutvikling, strategi, kundeinnsikt og skalering. Det er denne kunnskapen jeg nå tar med meg til Documaster.

Etter sommeren starter jeg i Documaster i stillingen som SVP Business Development, International Growth. Documaster er et norsk selskap med mennesker jeg har jobbet med tidligere, og jeg får også mulighet for eierskap i selskapet. De har en lang rekke offentlige virksomheter på kundelisten, og nå er målet å vokse i privatmarkedet. Jeg skal bidra til å sikre at vi løser de riktige problemene for de riktige kundene og at vi kan skalere internasjonalt. Foreløpig er teamet jeg skal inn i kun omkring ti personer og mye av arbeidsoppgaver og strategier er uavklart. Jeg trives svært godt når jeg kommer til udekket bord og får lov til å teste halvgjennomtenkte ideer på kundene, for så å justere på ideene underveis.

Men innen den tid skal jeg sikre at mine arbeidsoppgaver blir godt ivaretatt i Posten. Og så skal jeg nyte sommeren.

Som leser kan du bidra til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Bli bidragsyter

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Flere artikler

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Om Martin

Martin Koksrud Bekkelund

Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin arbeider til daglig som direktør for produkt- og forretningsutvikling i Posten Norge AS. Les mer...

 

Facebook Twitter Instagram LinkedIn GitHub Thingiverse SlideShare Hold deg oppdatert

© 1995-2022 Martin Koksrud Bekkelund
OpphavsrettRSS og abonnementKontaktPersonvern og informasjonskapsler