BYOD har vært normen for mobiltelefoner i flere år. Når kommer datamaskinene for alvor etter?
Bring your own device (BYOD) blir stadig mer populært. Det er et gammelt konsept, men tok først av etter introduksjonen av iPhone i 2007 (min påstand). Inntil da hadde folk i mindre grad et forhold til jobbting på telefonen, mens iPhone ga en langt lekrere tilgang til e-post, kalender og oppgaver enn hva tidligere mobiltelefoner gjorde. Senere fulgte alle toneangivende aktører i mobilbransjen etter, med diverse Android-varianter. Kanskje leser du litt jobb-e-post på din private iPad? Eller bruker din egen iPhone som jobbtelefon?
Plutselig fikk arbeidsgiverne enda et verktøy å forholde seg til. Fra å forholde seg til Windows på PC-er, måtte de nå plutselig forholde seg til nytt og ukjent farvann fra Apple og Google på mobiltelefoner. I dag er både iPhone og diverse Android-enheter standardverktøy i alle foroverlente bedrifter.
Men hva gjør man når valgfriheten gir mersmak? Hva gjør man når en arbeidstaker ber om en Mac? Eller ønsker en Linux-distro på PC-en?
Til tross for at det er vanlig praksis å la folk velge relativt fritt blant mobiltelefoner, er det fortsatt mange bedrifter som kun tilbyr en standardkonfigurert Windows-PC til de ansatte. Take-it-or-du-trenger-ikke-møte-på-jobb-i-morgen, liksom. Du får en PC og en rekke forhåndsinstallerte programmer som du verken kan fjerne eller oppgradere selv. Du kan heller ikke installere nye programmer. Alt dette må gjøres av IT-avdelingen. Don’t bring your own device!
For mange arbeidstakere er dette normalt uproblematisk. For en del andre kan det være en stor utfordring å ikke ha muligheten til å tilpasse maskinen til de behovene man har selv. Og det er i spennet mellom disse to ytterpunktene utfordringen for IT-avdelingen oppstår. Ideelt sett ønsker en IT-avdeling mest mulig standardiserte maskiner. Enklere, automatiserte prosesser, reduserte kostnader og økt sikkerhet. Enkelt å argumentere for, enkelt å forstå.
Allikevel er det ikke sikkert at en slik one size fits all er et åpenbart valg. Mange brukere er kompetente nok til å administrere sin egen maskin. At slike brukere som en konsekvens av dette også er mer produktive, er ikke usannsynlig. Dessuten oppleves det som langt mer tillitsvekkende å kunne administrere egen maskin. For ikke å snakke om all frustrasjonen som elimineres. Dette er kostnader det er langt vanskeligere å regne på, men som på ingen måte bør neglisjeres når avgjørelser tas. Gjør man en god risikovurdering og iverksetter eventuelle tiltak ved behov, er det ingenting i veien for større valgfrihet.
For mange brukere er det slik at one size fits all. Men du bør også erkjenne for enkelte brukere at one size doesn’t fit all. For dem bør du ha en idé om hvordan du vil gjøre deres hverdag enklere og mer produktiv.
Det finnes svært mange løsninger for å bygge et godt musikkanlegg i hjemmet. Hvilke krav man stiller til et slikt anlegg er selvfølgelig helt individuelt, men for oss var det naturlig å bygge videre på et anlegg der Apple HomePod benyttes til styring med Apple Music.
Kravene har ikke vært veldig høye. Høyttalere vi kjøper må kunne plasseres i de rommene vi ønsker, og deretter styres både fra telefon og med stemmen, slik at de spiller synkront eller individuelt.
Skal man ha høyttalere i mange rom, er det selvfølgelig en fordel at hver høyttaler ikke koster alt for mye. Enkelte av høyttalerne vi vurderte kostet opp mot 6000,- kroner for noe som ikke hadde bedre lyd enn HomePod.
Vi ønsket oss også en høyttaler på badet. Enkelte produkter er ikke laget for å brukes på badet, så sjekk det før du handler. Her er det verdt å merke seg at SYMFONISK, som denne artikkelen handler om, ikke kan brukes på badet! Der har vi en Sonos One SL.
Videre må designet være gjennomtenkt. Med design tenker jeg på utseende, plasseringsvennlighet, utforming, størrelse og brukervennlighet. Det må være fint å se på, lett å plassere og lett å sette opp og bruke.
Ikke minst må lyden være akseptabel, sammenliknet med prisen.
For en tid tilbake annonserte IKEA og Sonos et samarbeid om høyttalere som skulle selges eksklusivt hos IKEA under navnet SYMFONISK. IKEA stod for det enkle designet og Sonos for kvaliteten. Jeg vurderte lenge hvordan disse høyttalerne ville passe med HomePod, siden de støtter AirPlay 2.
Etter å ha trålet en del forum på nettet, konkluderte jeg til slutt med at SYMFONISK ville fungere som ønsket. Dermed tro jeg ut og kjøpte én til å starte med.
Allerede fra man plukker opp esken hos IKEA kjenner man igjen enkelheten de er kjent for. En liten eske med høyttaler, strømkabel og nettverkskabel, uten at jeg forstår hva man skal med nettverkskabelen.
Oppsettet gikk så enkelt som jeg hadde håpet:
En annen syrestest er utvidelse av løsningen med flere høyttalere. Jeg startet med én for å se at det fungerte, og så kjøpte jeg flere. Da er det bare å hoppe over punkt to i listen over, men ellers er prosessen lik.
Så til punktene jeg omtalte tidligere.
Jeg kjøpte bokhyllevarianten til 1199,- kroner. Modellen som ser ut som en lampe koster 1899,- kroner. Sistnevnte låter bedre, men er dyrere og langt mindre fleksibel å plassere. 1199,- kroner er ganske billig.
SYMFONISK får du i sort eller hvit, begge deler burde kunne la seg passe inn i de fleste hjem. Den er firkantet, ikke spesielt stor og passer fint inn i hyller eller liknende. SYMFONISK kommer som nevnt også utformet som en lampe. Den ser sånn passende fin ut, men jeg synes det vil være mer krevende å få den til å passe inn i hjemmet enn den firkantede. Jeg kommer derfor til å holde meg til sistnevnte.
Brukervennligheten er bra! Jeg lykkes med oppsettet omtalt over på første forsøk. I bruk spiller vi først musikk på HomePod og ber deretter HomePod om å spille til alle høyttalere, eller styrer man det via telefonen velger man høyttalere man skal spille på. Jeg har aldri opplevd problemer med dette oppsettet.
Det kan for eksempel gjøres som følger:
«Hey, Siri! Play the latest album from Korn!»
«Hey, Siri! Play everywhere!»
Spiller man høyt brekker lyden. Ikke overraskende med tanke på størrelsen. HomePod har bedre lydkvalitet, men skal man ha mange høyttalere er avveiingen mellom pris og lyd veldig bra. Jeg hadde ikke kjøpt den hvis den hadde hatt dårlig lyd.
Som en standardhøyttaler man kan ha mange steder er det et naturlig valg å kjøpe flere SYMFONISK. Samtidig savner jeg den dype og fine bassen i HomePod. Kan hende utvider jeg med forskjellige høyttalere fra Sonos sitt sortiment der det er naturlig. For eksempel Sonos One SL på badet, Sonos Sub for bedre bass og Sonos Five for enda bedre lyd.
Med det enkle designet til IKEA, lydkvaliteten til Sonos, god pris og brukervennligheten i AirPlay 2, er SYMFONISK et godt standardvalg, så kan man heller supplere med flere modeller der det er behov.
Denne uken kan vi lese at regjeringen ønsker å lagre IP-adresser lenger enn 21 dager, som er dagens praksis. Erna Solberg tror at dagens lagringstid gjør at spor etter for eksempel barneovergripere blir borte.
Min påstand er at en økning av lagringstiden ikke vil ha noen signifikant betydning, da det finnes enkle verktøy for å skjule uønskede spor.
DNS står for Domain Name System og er systemet som oversetter et domenenavn til en IP-adresse. Et domenenavn er et system laget for at vi mennesker enklere skal huske en adresse, altså en IP-adresse. Nettsiden du nå leser har domenenavnet bekkelund.net, hvilket er enklere å huske enn 185.114.57.37, som er IP-adressen til det samme domenet. Absolutt alt på internett avhenger av DNS, enten du besøker et nettsted, bruker en app eller sender en mail.
Når du sitter hjemme og taster inn bekkelund.net, så lagrer internettleverandøren din denne handlingen i 21 dager. Den IP-adressen som du har hjemme i huset ditt, for det har selvfølgelig også en IP-adresse, gjør et oppslag etter IP-adressen til bekkelund.net. Taster du inn en mer tvilsom adresse blir også dette lagret. Og taster du inn ulovligheter blir det lagret også. Det er derfor besnærende å tro at lengre lagringstid av disse opplysningene vil kunne holde spor i lengre tid.
Det er DNS-tjenere på internett som har som oppgave å gjøre denne jobben, og det er som oftest internettleverandøren din som har en slik DNS-tjener som du gjør oppslag i. Men, hvis du som meg, ønsker en raskere internettforbindelse, et sterkere personvern og bedre sikkerhet, så bytter du DNS-tjener til en raskere tjener og gjennomfører tiltaket i neste avsnitt. Det handler altså først og fremst om bedre sikkerhet, men også personvern og ytelse. Selv benytter jeg Cloudflare. Men selv om oppslaget gjøres mot en annen DNS-tjener enn internettleverandøren sin, så vil oppslaget fortsatt være synlig for internettleverandøren din da din tilkobling til internett går via din internettleverandør og oppslaget mot DNS utrolig nok går ukryptert.
Derimot finnes det metoder for å kryptere oppslaget mot DNS-tjeneren. Metoden heter DNS over HTTPS. Sistnevnte står for Hypertext Transfer Protocol Secure og bør være kjent for de fleste. Det er protokollen vi benytter for å overføre opplysninger på sikkert vis mellom et nettsted og din datamaskin, for eksempel mellom nettbanken din og deg. Det etableres en slags kryptert tunnel mellom nettstedet og din datamaskin, slik at ingen kan se hva som skjer inni tunnelen.
Og det er her vi kommer til poenget.
Ved å overføre DNS-oppslag inni HTTPS, vil informasjonen være kryptert og usynlig for internettleverandøren din. Alt de ser er at det går trafikk mellom deg og en DNS-tjener som internettleverandøren selv ikke kontrollerer. Om det gjøres oppslag mot bekkelund.net eller ulovlige sider ser ikke internettleverandøren din. Hvorvidt de da lagrer denne informasjonen i 21 dager eller 365 dager eller mer, blir derfor irrelevant fordi informasjonen aldri vil gi de svarene Erna Solberg håper på.
Å sette opp DNS over HTTPS krever ikke nevneverdig ekspertise. Jeg skrev nylig om brannmuren Firewalla som vi benytter både hjemme og på hytta, og den har den funksjonaliteten tilgjengelig via et trykk på en knapp, slik det fremgår av følgende skjermbilde.
Videre har nettleseren Firefox, som jeg for øvrig anbefaler av flere årsaker, støtte for DNS over HTTPS.
Hvis formålet med å lagre slik informasjon i mer enn 21 dager for eksempel er å ta barneovergripere, og tiltaket ikke har noen effekt, vil man kun sitte igjen med en større mengde legitim og lovlig trafikk om vanlige folks vanlige bruk av internett.
Dette er problematisk av minst tre årsaker.
For det første risikerer man en formålsglidning med den innsamlede informasjonen. Når informasjonen først er lagret, kan vi ikke da bruke den til andre formål? Det kan den selvfølgelig, men dersom det skjer har beslutningstakerne holdt folk for narr ved at den lagrede informasjonen benyttes til noe annet enn hva man ble fortalt da beslutningen ble tatt. Formålet må tydelig defineres og avgrenses før informasjon lagres. Formålsglidning er ikke bare et teoretisk problem. Det er reelt, slik saken om bruk av DNA-registeret for farskapstesting viser.
For det andre lagrer man en stor mengde informasjon som ikke er ulovlig, men allikevel er privat. Når du søker etter «hvorfor svir det på scrotum?» eller «hvor kjøper jeg angrepiller?» så lagres ikke akkurat denne informasjonen fra søkeresultatene, men nettsidene du deretter besøker lagres. Det er informasjon du ikke vil at andre skal se. Ikke hos internettleverandøren din og ikke hos noen som etterforsker helt andre saker.
For det tredje blir en større informasjonsmengde mer attraktivt for folk med uredelige hensikter. Enten det er utro ansatte eller informasjon kommer på avveie gjennom lekkasjer eller innbrudd, er det langt mer kritisk om det kommer informasjon på avveie fra 365 dager enn fra 21 dager, da lengre lagringstid gir et mer komplett bilde av en persons aktiviteter på internett. Informasjon på avveie er ikke bare et teoretisk problem. Det er reelt og det finnes tjenester som Firefox Monitor og Have I Been Pwned hvor du kan søke etter deg selv.
Svakheten ved mitt resonnement er selvfølgelig at det å skjule sine spor er en aktiv handling. Folk som for eksempel søker etter barneovergrepsmateriale på internett må ta i bruk DNS over HTTPS og kompletterende verktøy som blant annet Tor, da anonymitet ikke kommer av seg selv. Gjør de ikke det vil selvfølgelig sporene bli lagret. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig mange som ikke skjuler sine spor. Min påstand er at de som bedriver ulovligheter er klar over det, og de vet at de må iverksette tiltak for å skjule sine spor.
Spørsmålet blir derfor om en forlengelse av dagens 21 dager vil ha signifikant effekt. Det må bevises før lagringstiden utvides, noe som bør være enkelt fordi våre naboland har lengre lagringstid. Løser de flere relaterte saker per innbygger enn i Norge? Og hva er i så fall akseptabel økning? Det har jeg ikke sett svar på. Jeg tviler på at det har noen signifikant betydning. Og har jeg rett i antakelsen vil det i stedet gå ut over personvernet til med legitime hensikter.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin arbeider til daglig som direktør for produkt- og forretningsutvikling i Posten Norge AS. Les mer...
© 1995-2020 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt