Martin Koksrud Bekkelund

De aller fleste som har en internettforbindelse hjemme, benytter en boks de har fått fra internettleverandøren for å koble seg til internett. Men du kan bytte ut boksen med din egen og få en raskere forbindelse.

Vi har en fiberlinje fra Telenor og benyttet en gammel bredbåndsruter levert av Telenor. Ved å erstatte denne bredbåndsruteren, og samtidig bytte DNS-server, har vi fått en rask internettforbindelse med lav latency og høy hastighet.

Jeg har lenge slitt med ytelsen på et NAS jeg har stående hjemme. Etter å ha slitt med elendig lese- og skrivehastighet i lang tid, var jeg nær ved å hive NAS-et ut vinduet, men ikke før jeg hadde gjort et helhjertet forsøk på å se om det var noe som kunne forbedres i nettverket jeg har satt opp hjemme.

Oppsettet jeg hadde var enkelt. Fiber fra Telenor og en bredbåndsruter fra samme selskap, før min egen AirPort Extreme. Etter å ha kikket i oppsettet på AirPort Extreme, så jeg at den var satt opp i bromodus. Det vil si at det var ruteren fra Telenor som delte ut IP-adresser i nettverket og all trafikk gikk derfor via denne. Når denne bredbåndsruteren er gammel og ikke støtter Gigabit Ethernet, var det ikke rart ytelsen var dårlig.

Etter tips fra Mats Staugaard fjernet jeg rett og slett hele bredbåndsruteren og lot AirPort Extreme gjøre jobben i stedet. Til tross for at denne ser ut til å bli utfaset av Apple, har den Gigabit Ethernet og langt bedre spesifikasjoner enn den gamle Telenor-boksen. AirPort Extreme ble satt opp med DHCP og NAT som rutermodus.

Umiddelbart ble ytelsen mot NAS-et både rask og stabil. Derimot oppstod nye problemer som ikke eksisterte tidligere. Tilkoblinger mot internett tok lang tid og timet ofte ut. Denne gangen tipset Øyvind Solstad meg om at han selv hadde byttet DNS-server i oppsettet på sin ruter og at det hjalp umiddelbart. Dermed gjorde jeg det samme, og det stemte. Problemene forsvant. Jeg vurderte å kjøpe et mesh-nettverk, men ser ingen grunn til å gjøre det så lenge dekningen i huset er god og alt fungerer.

Vi er i markedet for å bytte bil. Av flere årsaker. Men i disse dager er det et stort veddemål å kjøpe bil, noe som gjenspeiles i at flere biler leases enn tidligere. Jeg kan ikke snakke for andre, men slik jeg ser det er det større usikkerhet ved å eie bil nå enn tidligere.

Diesel, som tidligere både var anbefalt og populært, er i ferd med å miste sin popularitet på grunn av avgifter innført for å holde utslippene nede i bynære områder. Samtidig har diesel noen fordeler ved lang rekkevidde og relativt lavt forbruk,

El-biler er på bestselgertoppen, måned etter måned. Avgiftsfritak og rimelig lading gjør dem økonomisk attraktive. Samtidig har el-biler vesentlig dårligere rekkevidde enn diesel, og det er ikke utenkelig at det kommer ny teknologi som øker rekkevidden og dermed reduserer verdien på nåværende el-biler.

Det er heller ikke slik at slaget mellom alternative drivstoff er vunnet. El-biler er populære i Norge på grunn av avgiftsfritak, men vi er ganske alene om slike fordeler. Dermed konkurrerer el-bilen med for eksempel hydrogen i utlandet. Selv om el-bil virker som et sikkert valg, er det allikevel en viss usikkerhet.

Man kan like den eller ei, men for de fleste familier er bilen nødvendig i hverdagen. Og det å ha en bil er en stor økonomisk investering. Med utfordringene jeg trekker frem over er det blitt et veddemål. Det er et veddemål å kjøpe, og det er et veddemål å lease, fordi leasing-leverandørene priser usikkerheten inn i det du betaler i måneden.

Med stor sannsynlighet blir vår neste bil helelektrisk. Vi vet ikke når og vi vet ikke eierform, det må vi regne på. Vi tror ikke fremtiden ligger i å forbrenne døde dinosaurer, men å satse på fornybar energi. Lurer du på hva vi ender opp med får du sørge for å holde deg oppdatert.

Google, Facebook, Apple, Amazon. Det snakkes ofte om de store teknologigigantene og deres betydning i samfunnet. Og i samme åndedrag snakker man gjerne om disse selskapene som om de var ganske like. Det er de ikke, da det er store og vesentlige forskjeller i deres forretningsmodeller.

For meg går det et tydelig skille mellom to grupper: dem som lever av å selge opplysninger om deg og dem som lever av å selge egne (eller andres) varer og tjenester. Jeg har forsøkt å illustrere det som følger.

Når du som bruker benytter en eller flere av leverandørens varer eller tjenester, etterlater du deg en sti av opplysninger. Dette er opplysninger om deg og dine preferanser, og du gjør dem tilgjengelig for leverandøren fordi du har samtykket til dette for å bruke disse tjenestene.

Forskjellen ligger i hva leverandøren gjør videre med disse opplysningene. Noen har som sin primære forretningsmodell å selge videre disse opplysningene, eller gjøre dem tilgjengelige for tredjeparter, slik at disse tredjepartene kan skreddersy annonser tilpasset deg. Google og Facebook havner, svært forenklet, i denne kategorien. Apple og Amazon gjør det ikke (selv om jeg for å være ærlig er litt usikker med Amazon).

Mitt poeng med denne artikkelen er ikke å ta stilling til hva som er rett eller galt, selv om det sikkert skinner igjennom hva jeg selv foretrekker. Det får du som leser avgjøre basert på hva som er riktig for deg. Mitt poeng er å påpeke at det er forskjell på om du bruker en dings fra Google eller en dings fra Apple, utover selve brukeropplevelsen.

Enkle sjeler sier ofte at dersom du ikke betaler for en tjeneste, så er det du som blir solgt. Det er slett ingen automatikk i dette, men noen må alltid betale. Dersom du selv ikke betaler med penger så kan det være greit å vite hvordan den bakenforliggende forretningsmodellen fungerer.

Du får tenke på det, neste gang du skal ha en smarthøyttaler som lytter til alt du sier.